Alternativt Forum

Kommunikasjons­strategene på Youngstorget jobber nå overtid for å begrense det politiske skadeomfanget som følger i kjølvannet av Epstein-avsløringene.

Partiledelsen vil peke på person heller enn på system. For hvis den oligarkiske ukulturen som har vokst frem i Arbeider­partiet som en følge av elite­sirkulasjon og tette sosiale nettverk, blir eksponert, vil kritikken bli rettet mot dem selv. Det prøver de for enhver pris å unngå. Dét er årsaken til at de har vært imot en uavhengig granskning.

Espen Barth Eide, nær venn av Mona Juul og Terje Rød-Larsen, begrunnet dette med at det dreier seg om en personalsak og handlingene til Mona Juul, og at det derfor ikke er behov for en bredere ekstern gjennomgang av Utenriks­departementet, samt at Riks­revisjonen dessuten har gransket UDs overføringer til Inter­national Peace Institute (IPI) tidligere.

Det er selvsagt bare tull. Det er et penibelt klossete og lett gjennomskuelig forsøk på å bortforklare hva dette egentlig dreier seg om!

Det er en ren avlednings­manøver som søker å tildekke det forhold at det var noen – Rød-Larsens nære venner i UD, blant andre ekspedisjons­sjef Geir O. Pedersen – som godkjente og overførte de 130,6 millionene i støtte som IPI mottok i perioden.

Og det skjedde mens Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og Ine Eriksen Søreide hadde det overordnede ansvaret som utenriks­ministre.

Riksrevisjonen gikk igjennom dette, men bare for perioden 2007–2012. Det var mens Jonas Gahr Støre hadde det overordnede ansvaret som utenriks­minister.

Riksrevisjonen karakteriserte de manglende habilitets­vurderingene i forbindelse med over­føringene til IPI som «sterkt kritikk­verdige». Det fikk imidlertid ingen konsekvenser for de ansvarlige, og over­føringene fortsatte helt frem til Rød-Larsen fikk sparken fra IPI i 2020.

Den mistilliten som har oppstått på bakgrunn av Epstein-avsløringene, dreier seg om mer enn Mona Juul og Terje Rød-Larsens brudd på straffe­loven og eventuelt på sikkerhets­loven. Det går langt dypere.

Dette dreier seg om grunn­leggende system­svikt, tette nettverk, kameraderi, politisk ukultur og en særdeles uheldig stats- og forvaltnings­praksis.

Ledelsen i Arbeiderpartiet ønsker naturlig nok ikke at dette skal gås nærmere etter i sømmene. Stats­ministerens forsøk på å legge lokk på saken, og vegring mot en grundig og uavhengig granskning, er forståelig, men minst like kritikk­verdig som de forhold som har ført til at saken i det hele tatt har oppstått.

Hva ledelsen i Arbeider­partiet ut over dette konkret frykter, kan vi foreløpig bare ane. Desto viktigere er det å komme til bunns i det og om mulig gjen­opp­rette tilliten til politikerne så vel som til retts­staten og demokratiet. Det kan selvsagt bare gjøres gjennom en uavhengig og grundig granskning.

Etter at det er blitt klart at stortings­flertallet krever granskning, søker nå Støre å få størst mulig kontroll over mandat og resultat. Regjeringen foreslår nå at granskningen skal foretas av Stortingets kontroll- og konstitusjons­komité.

Det blir selvsagt feil. Dét blir ikke noen uavhengig ekstern granskning. Da blir det politikere som skal granske politikere. I Kontroll­komiteen sitter blant annet tre fra Arbeider­partiet. De er så til de grader part i saken.

Sylvi Listhaug (FrP) har imidlertid forbilledlig kjørt saken, og krevd at man skal komme til bunns i dette.

Det holder selvsagt ikke at UD skal avgrense saken til en intern personalsak, at Jagland skal utrede sin egen befatning med Epstein gjennom sin advokat, eller at Økokrim ved Pål Lønseth, som har en klar Ap-bakgrunn blant annet som stats­sekretær i Stoltenberg-regjeringen, skal stå for etterforskningen. Dét er så til de grader bukken og havresekken!

Det kan ikke stilles tvil om gransknings­utvalgets habilitet og kompetanse. Det må få et videst mulig mandat, og settes sammen og ledes av medlemmer uten bindinger til norsk politikk, slike typer som for eksempel Eva Joly.

Nå gjenstår det å se hvor standhaftige Listhaug og opposisjonen er når det kommer til stykket. Det vil ikke forbause om undersøkelses­kommisjonens uavhengighet blir heste­handlet bort for andre politiske motytelser. Vi kan bare håpe at Listhaug og opposisjonen har ryggrad til å stå på.

I mellomtiden forbereder strategene på Youngstorget seg til å kaste Thorbjørn Jagland under bussen som det første sonofferet. Helst så snart som mulig. De vil slå to fluer i ett smekk. De vil vise handlekraft og demonstrere at Ap tar saken «alvorlig». Og de vil bli kvitt Jagland for godt.

Jagland fra Lier har vært et hår i suppa for Jonas, Jens og Espen fra Frogner. Han har ikke vært til å bli kvitt. Derfor har han stadig blitt sparket oppover. Han har vært partisekretær og leder i partiet. Han har vært utenriks­minister og stats­minister. Og han har vært leder av Nobel­komiteen og general­sekretær i to perioder i Europarådet.

Jagland har på mange måter vært det sosiale uttrykk for Det norske Arbeider­partis (DNA) opprinnelse. Jaglands far var partisekretær i Buskerud Ap/LO, og Thorbjørn selv vokste opp i et beskjedent hus i Lier.

Han hevdet seg aldri i de mer eleverte kretser, blant akademikerne rundt Gudmund Hernes eller «radikalerne» i Asker. Han var persona non grata i de sentrale parti­kretser på Bygdøy.

Han gjorde det ikke særlig bra på universitetet, men kompenserte ved å bruke sin posisjon i AUF/DNA til å reise på «ungdommens FN-konferanser» m.m. Han var ikke den skarpeste kniven i skuffen, men det vanlige Ap- og LO-medlem kjente seg igjen i ham. Det gjorde de ikke i Jens, Jonas og Espen fra Frogner.

Men nettopp hans bakgrunn fra grasrota i partiet var det Jagland gjorde sin politiske karriere på, slik også Yngve Hågensen og Thorbjørn Berntsen gjorde. De var de siste sosial­demokrater «med møkk under skoa».

Noen i partiet vil i ettertid si at medvinden gikk Thorbjørn Jagland til hodet. «I stedet for å skape et miljø med gode rådgivere som kunne kompensere for alle hans mangler, tok Thorbjørn av. Han ville ikke høre på noen, men fulgte sine egne innfall (og lyster)».

Etter at Jaglands visjon om «det norske hus» kollapset og det berømte ultimatumet fra valget i 1997 om at Ap måtte få minst 36,9 % av stemmene, ikke ble innfridd, måtte Jagland gå av som statsminister.

Jens og Frogner-klikken ble i 2002 omsider også kvitt ham som partileder. Men ikke helt. Som plaster på såret og for å stagge LO, fikk han honorære posisjoner som henholdsvis stortings­president, leder for Nobel­komiteen og general­sekretær i Europarådet. Siden har Jens, Jonas og Espen styrt Arbeider­partiet.

Thorbjørn Jagland har trolig sine svin på skogen. Det får han nå betale for. Det ble et langt sprang fra et lite hus i Lier til et slott i Strasbourg. Men han er langt fra den eneste som har skjeletter i skapet. Frogner-falanksen i Arbeider­partiet har mye å svare for.

Det samme gjelder Ine Eriksen Søreide og Høyre, som velvillig lot seg bli en del av nettverket og heste­handlene med attraktive inter­nasjonale toppverv.

Men i likhet med Mette-Marit er Jagland å betrakte som en avsporing fra det Rød-Larsen/Juul-saken egentlig dreier seg om. Om vi noensinne kommer til bunns i dette, eller om Youngstorget lykkes med nær sagt alle sine avledningsmanøvrer, gjenstår å se. Det står mye på spill.

Jens, Jonas og Espen kaster Jagland, Rød-Larsen og Juul under bussen for selv å kunne kjøre videre som om ingen ting er skjedd.

Det må en skikkelig oppvask til. Det er ikke bare Terje Rød-Larsen, Mona Juul, Børge Brende og Thorbjørn Jagland som har misbrukt velgernes tillit og skatte­betalernes hardt opptjente skatte­penger.

Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide må ta sin del av ansvaret. Det samme gjelder Ine Eriksen Søreide. Hun kan ikke bli ny leder i Høyre.

Det gamle regimet må ut. Vi må bli kvitt yrkes­politikere og parti­broilere uten erfaring fra livet utenfor parti­kontorene. Vi må sikre at de nye stats­bærende partiene uttrykker demokratiske ideologier med gode verdier. Vi bør se til Sveits og sikre at velgerne får reell innflytelse på den politikken som føres.

Den norske velferdsstaten og landets fremtid er for viktig til å overlates til et lite nettverk av personer i et system som setter egne interesser fremfor velgernes og landets behov.