Alternativt Forum

Svaret er enkelt, men tilsynelatende tvetydig. Derfor er det lett å trekke forhastede konklusjoner, slik Høyre og FrP nå er i ferd med å gjøre.

I henhold til vanlig lineær logikk vil mer «bang» føre til mer avskrekking. Slik er det med konvensjonelle våpen. Men når det gjelder atomvåpen, er det annerledes.

Deres gjensidige evne til å utslette motparten totalt, innebærer at strategien for deres bruk følger en annen logikk enn klassisk militær strategi.

I en tilspisset situasjon vil det være rasjonelt å bruke dem først, for ikke å risikere å bli utslettet selv ved at motparten bruker dem først.

Atomvåpen på norsk jord vil åpenbart bidra til å avskrekke og redusere faren for et konvensjonelt angrep mot Norge.

Men de vil samtidig øke faren for et forkjøpsangrep i en tilspisset situasjon mellom stormaktene. Og utviklingen av taktiske atomvåpen har senket terskelen for å ta dem i bruk.

I en slik situasjon vil Norge være særlig utsatt, med vår beliggenhet som en bufferstat, og med vår nærhet til de russiske strategiske kjernevåpensystemene.

Om krigen i Ukraina eskalerer ytterligere, eller om det oppstår en krise i Barentshavet eller Baltikum, der russerne allerede føler seg presset, vil regnestykket for Kreml endres radikalt dersom Norge utstasjonerer atomvåpen på Ørland, Evenes eller i Bardufoss.

For den russiske generalstaben blir spørsmålet da enkelt: «Kan vi tillate at disse våpnene overlever de første minuttene av en konflikt, og risikere at de utsletter vår egen strategiske gjengjeldelseskapasitet på Kola-halvøya? Svaret er: njet!

Russland har blant annet hypersoniske Iskander-missiler, som det ikke finnes noe effektivt forsvar mot, og som på mindre enn 10 minutter kan nå alle strategiske mål ned til Trøndelag. Et slikt taktisk forkjøpsangrep kan i en gitt situasjon bli betraktet som en eksistensiell nødvendighet.

Logikken er den samme som under Cuba-krisen. Med atomvåpen går Norge fra å være en «vanlig» NATO-base til å bli en mulig eksistensiell trussel for Russland. Atomvåpen vil gjøre Norge til et prioritert mål for et kjernefysisk forkjøpsangrep.

Dette gjelder enten kjernevåpnene er våre egne eller andres. Når russerne regner ut overlevelsesvinduer, vil slike våpen under amerikansk eller fransk kommando og kontroll, faktisk være vel så truende for russiske planleggere som om de var norske.

Først og fremst på grunn av vår beliggenhet nær de russiske leveringssystemene. Det samme gjelder Finland. Begge land har derfor klokelig foreløpig vært avventende til det franske tilbudet om å komme under Frankrikes atomvåpenparaply.

Dernest fordi stormaktene gjerne fører sine kriger på tredjeparts territorium heller enn på sitt eget, jamfør stedfortrederkrigen i Ukraina. Geopolitisk er Norge og nordflanken i NATO like eksponert som Ukraina er det på sørflanken.

Frankrike har tilbudt Tyskland og sju andre land i Europa beskyttelse av franske atomvåpen. Det er snakk om stasjonering av de franske strategiske Rafaele bombeflyene på en type rotasjonsbasis.

Blant annet Sverige og Danmark har uttrykt seg positivt om dette. Det har også Polen, som deler grense med Russland. Dette innebærer imidlertid nok en eskalering i krigen mot Russland, og en ytterligere senkning av terskelen mot å ta i bruk kjernevåpen.

Hertil kommer dessuten det forhold at norske myndigheter ikke vil ha verken kommando eller kontroll over eventuelle kjernevåpen på norsk jord. Bruken av dem bestemmes av presidentene i henholdsvis USA og Frankrike.

Kjernevåpen, det være seg taktiske eller strategiske, vil med andre ord bare bli tatt i bruk dersom det tjener atommaktenes interesser. Deres interesser vil ikke nødvendigvis være sammenfallende med norske interesser.

Et forkjøpsangrep med kjernevåpen mot de russiske interkontinentale strategiske missilene (ICBM) i Nordvest-Russland, eller mot den russiske atomubåtflåten på Kola-halvøya, vil aldri være i Norges interesse. Det vil legge vårt eget land øde i tusen år.

Heller ikke bruken av taktiske atomvåpen vil være i Norges interesse. Stormaktene i Europa kan imidlertid, i en gitt situasjon hvor de selv er presset, se seg tjent med å flytte slagfeltet fra eget territorium til den mer fjerntliggende og tynt befolkede fennoskandiske halvøy.

Det var nettopp slike strategiske overlegninger som ble gjort i generalstabene både i London, Berlin og Paris før 2. verdenskrig. Planleggingen i Paris eller Brussel med hensyn til eventuell bruk av taktiske kjernevåpen vil, i en presset situasjon, ikke være veldig forskjellige fra forberedelsene som ble gjort i 1940.

Utstasjonering av atomvåpen på norsk jord under utenlandsk kommando og kontroll innebærer at Norge havner øverst på mål-listen allerede i den konvensjonelle fasen av en konflikt.

Vi ofrer vår geografiske buffer, den som hittil har gjort Norge til et mindre attraktivt førsteangrepsmål. Vi øker faren for selv å bli slagmark i en stedfortrederkrig, slik som Ukraina. Og vi øker faren for selv å bli utslettet.

Det vi derimot bør gjøre, er snarest mulig å rette opp gamle synder og gjenoppbygge det nasjonale forsvaret. Det ble så godt som avviklet som følge av Forsvarsreformen ved årtusenskiftet.

Den bygde på feilaktige sikkerhetspolitiske forutsetninger og skapte et militært maktvakuum som i sterk grad har svekket vår egen sikkerhet. Lenge har lykken vært bedre enn forstanden. Dét bør ikke tillates å fortsette. Sikkerhetsbildet i Europa har ikke vært så labilt som nå siden 1940.

I stedet for at et sendrektig Storting fortsetter å dra beina etter seg, og Høyre og FrP stiller seg immøtekommende til den franske atomvåpenparaplyen, bør Stortinget følge opp Forsvarskommisjonens anbefaling fra 2023, uten opphold og ytterligere forsinkelser.

Det førte til en nasjonal katastrofe at Arbeiderpartiet avviklet store deler av Forsvaret i mellomkrigstiden. Det var en varslet katastrofe da Stortinget på nytt avviklet 85 % av vår nasjonale forsvarsevne ved årtusenskiftet.

Det er en enda større skandale at Støre-regjeringen nå, etter at krigen er tilbake i Europa med full styrke, fortsatt viser uvilje til å følge opp Forsvarskommisjonens tilrådninger og det brede forsvarsforliket om Langtidsplanen fra 2024.

Til tross for at forliket var enstemmig og ble presentert som et «historisk forsvarsløft», har finansiering og implementering uteblitt. FFI pekte i 2025 på en manglende bevilgning på 78 milliarder kroner. Riksrevisjonen har karakterisert avvikene som «sterkt kritikkverdige».

I stedet prioriterer regjeringen å gi pengene til andre: 300 milliarder til Ukraina, 200 milliarder i u-hjelp siden krigen i Ukraina startet i 2022, samt flere hundre milliarder (ingen vet hvor mange) årlig til en innvandring som legger beslag på en stadig større andel av statsbudsjettet.

Den politiske enigheten i forliket har vist seg å være mer papirøvelse og symbolpolitikk enn en reell forpliktelse til handling. «Det historiske forsvarsløftet» henger dermed etter både Forsvarskommisjonens ambisjoner, forsvarsforliket i Stortinget og NATOs forventninger.

Det som nå skjer, er at våre politiske ledere på ny gjør seg skyldig i en grov unnlatelsessynd. De prioriterer andre fremfor sikkerheten til egen befolkning. De undergraver Norges troverdighet som alliert, og de gjør oss på nytt til objekt for stormaktenes interesser.

Å erstatte den amerikanske atomvåpenparaplyen, som forutsetter at det ikke skulle være atomvåpen på norsk jord i fredstid, med franske atomvåpen på rotasjonsbasis, vil gjøre vondt verre. Å gjøre Norge til en kjernevåpenstat og et førsteangrepsmål er ikke klokt.

Vi lever i en turbulent og farlig tid. Våre politiske ledere skjønner ikke alvoret. De skalter og valter med pengene våre og unnlater å utføre sin aller viktigste oppgave: å ivareta befolkningens og landets sikkerhet. Ingen annen oppgave er viktigere.

Heller enn å ta ansvar for egen sikkerhet, søker de mot en billigere, men langt farligere løsning under den franske atomvåpenparaplyen. Men løsningen for Norge ligger ikke i atomvåpen underlagt andre makters kommando og kontroll.
Den ligger i å avskrekke russerne ved å gjenoppbygge et troverdig konvensjonelt forsvar, og samtiudig berolige dem ved at det norske forsvaret først og fremst er underlagt nasjonal kommando og kontroll, selv om vi er del av en forsvarsallianse.

Atomvåpen på norsk jord under amerikansk eller fransk kommando vil åpenbart ikke berolige russerne. Og i stedet for å avskrekke, vil det øke russernes frykt for at disse våpnene vil bli brukt mot dem, og dermed øke faren for et russisk forkjøpsangrep mot Norge.