Alternativt Forum

Denne fortellingen kan kanskje bidra til å forklare noe av bakgrunnen for hvordan det kunne gå så galt med Terje Rød-Larsen, Thorbjørn Jagland og de mange andre i nettverkene bak privatiseringen av sentrale deler av norsk utenrikspolitikk på 1990-tallet.

Det begynte egentlig noe før, allerede på 1980-tallet. Det hadde sitt utspring i et lite miljø med sentrum i Arbeiderpartiet, fagbevegelsen og de samfunnsfaglige forskningsmiljøene knyttet til Levekårsundersøkelsen og Maktutredningen.

Målet til initiativtakerne var å erstatte parti- og medlemsstyrte organisasjoner med private, toppstyrte foreninger og nettverk ledet av dem selv.

Politisk Forum i Oslo Arbeidersamfund var ett eksempel. Fagbevegelsens Forskningsorganisasjon (Fafo), etter modell av Per Kleppes «tenkeloft» i Ap og LO under Bratteli, var et annet. Sistnevnte skulle bli sentral for utformingen av norsk Midtøsten-politikk.

Gudmund Hernes (Ap) ved Universitetet i Bergen var en nøkkelfigur både i Maktutredningen og i Levekårsundersøkelsen. Han ble siden hovedarkitekten bak den katastrofale skolereformen, Reform 94. Beruset av akademisk suksess var ambisjonene bokstavelig talt grenseløse.

Ti år tidligere, høsten 1984, ville LO, gjennom Fafo under Gudmund Hernes’ ledelse, prøve seg på arbeidsgiversiden, for å skape arbeidsplasser i Finnmark. Heller ikke dét gikk særlig bra.

Sammen med Shell, som ville kjøpe seg goodwill på norsk sokkel, og teknologibedriften Bird i Bergen, etablerte Gudmund Hernes og Terje Rød-Larsen fiskeforedlingsbedriften Fideco.

Det endte med fiasko og en dundrende konkurs, som kostet skattebetalerne 80 millioner kroner, og milliontap for flere lokale fiskere.

Terje Rød-Larsen, som hadde vært markedsdirektør i Fideco, kunne derimot innkassere en opsjonsgevinst på 600.000 kroner, som ble innløst på tvilsomt vis like før konkursen i 1992.

Saken fikk et etterspill i 1996. Terje Rød-Larsen slapp unna med et forelegg fra Økokrim på 50.000 kroner, men måtte gå av som planleggingsminister i Thorbjørn Jaglands regjering etter bare 35 dager, den korteste statsrådskarrieren i norsk historie.

Fideco-fiaskoen satte imidlertid ingen stopper verken for Rød-Larsen eller Gudmund Hernes’ ambisjoner og virketrang.

Hernes tok Levekårsundersøkelsen til Øst-Europa, mens Rød-Larsen tok den til Gaza og Vestbredden, for å kartlegge palestinernes levekår.

Det er mindre kjent, men i denne tidlige fasen var Gudmund Hernes politisk beskytter for Terje Rød-Larsen. Hernes, med sin akademisk retoriske form, hadde en tung stemme hos Gro Harlem Brundtland.

I Ap’s utenrikspolitiske etablissement var imidlertid skepsisen til Hernes stor. Hernes var ikke en av dem, like lite som fru Brundtland var det. De kom ikke fra «gølvet» som Thorbjørn Jagland og den tidligere ledelsen i Ap.

Det gjorde heller ikke Terje Rød-Larsen. I likhet med Hernes kom han fra Universitetet i Bergen. Han var ingen flittig student, men var, som Hernes, retorisk sterk og en sjarmerende nettverksbygger.

Onde tunger vil ha det til at han kunne blitt en fantastisk bilselger. Han markerte seg i stedet tidlig i studentpolitikken i Bergen, med lange innlegg om Jürgen Habermas.

Mer beleste studenter skjønte at han ikke hadde lest mye av den yngre Frankfurter-skolen, om noe i det hele tatt. Og mange ble forbauset da han dukket opp som leder av et nytt forskningsinstitutt, Fafo, inspirert av Gudmund Hernes og finansiert av LO.

Rød-Larsen fikk et kontor i 2. etasje på Youngstorget, over Arbeidernes bokhandel. Innledningsvis fikk Fafo sin finansiering av LO, før LO etter hvert sørget for at de fikk faste sugerør direkte ned i statskassa.

Levekårsundersøkelser ble merkevaren, som brakte dem til Midtøsten, flyktningleirene, fredsmeglingen og Oslo-prosessen.

Senere fikk Fafo en slags konkurrent i ECON, som var en avlegger fra Kåre Willochs regjeringstid. ECON omfavnet på samme måte tanken om privatisering av flere av statens tradisjonelle forvaltningsområder.

ECON ble etablert som et selvstendig privat AS og overtok store deler av utredningsvirksomheten til SSB og Norges Bank.

Begge deler var et forsøk på å erstatte deler av statens eget utredningsapparat. De bidro blant annet til å redusere planavdelingen i Finansdepartementet til nesten ingenting, samtidig med at den meritokratiske kulturen i SSB forvitret.

På samme måte som Fafo, gjorde ECON seg attraktiv som «u-landsforskere» og kom dermed også snart inn på Norads budsjetter.

Jens Stoltenberg ble «patron» for ECON, slik Gudmund Hernes var det for Fafo. Og Jonas Gahr Støre, som var koffertbærer for Gro og hadde vært med i «Scenarier 2000», ble «arbeidende» styreleder i ECON.

Det nåværende kritiske fokuset på Fafo og nettverkene rundt Fafo, som en følge av Rød-Larsen-saken, bør derfor trolig også rettes mot ECON, eller nå ECON Pöyry, som har offentlig sektor som hovedoppdragsgiver.

Det er i stor grad de samme nettverkene og de samme habilitetskonfliktene som gjør seg gjeldende der.

Da Johan Jørgen Holst betimelig falt bort, tok imidlertid Rød-Larsen over Oslo-prosessen og kjørte den videre på egen hånd sammen med ektefellen, Mona Juul.

Og med støtte fra statssekretær Knut Vollebæk (KrF) i Bondevik-regjeringen skaffet han seg finansiering gjennom UD, til tross for at embetsverket sterkt frarådet prosjektet, fordi det «ikke nådde opp, målt etter bistandsfaglige kriterier».

Men prosjektet fikk likevel tildelt midler også året etter, denne gang med Jan Egeland (Ap) som statssekretær. Igjen ble Fafo-prosjektet allerede innvilget av politisk ledelse før søknaden gikk til faglig behandling i embetsverket. Embetsverket i bistandsavdelingen i UD ble i realiteten politisk overkjørt.

Dermed var privatiseringen av Midtøsten-politikken og sentrale deler av norsk bistands- og utenrikspolitikk en realitet. Det ble kalt «engasjementspolitikk» og hadde ikke mindre som ambisjon enn å bygge Norges omdømme som en «humanitær stormakt» og ledende fredsnasjon.

På den måten hvilte hele Oslo-prosessen i realiteten på et privat initiativ drevet av en liten utenomparlamentarisk klikk, uten forankring verken i Storting eller i embetsverk, og på siden av det parlamentariske systemet. Det samme gjaldt fredsarbeidet og hele bistandsfeltet.

Stadig større beløp ble skyflet inn i private NGO-er, som verken var underlagt demokratisk kontroll eller normale revisjonsregler. Det manglet ikke på penger som ga tilgang til røde løpere og de høyeste sirkler internasjonalt. Men resultatene ble som en kunne forvente.

Fredsarbeidet ble kjørt i grøfta, blant annet av Erik Solheim (SV) på Sri Lanka og av Hilde Frafjord Johnson (KrF) i Sør-Sudan og Terje Rød-Larsen og Mona Juul i Palestina.

Rød-Larsen og Juul fikk et teaterstykke på Broadway finansiert av Jeffrey Epstein. Rød-Larsen fikk omsider sparken i IPI. Juul fikk omsider sparken i UD. Solheim fikk sparken i FN og jobber nå for Kinas kommunistiske parti. Også Johnson fikk sparken i FN; hun jobber nå som konsulent i Brussel.

Milliarder av norske skattebetaleres hardt ervervede kroner førte verken til fred eller demokrati i Palestina, eller noen andre steder, for den saks skyld. De førte bare til mer uro og mer krig, og til slutt til at Gaza ble lagt flatt av israelerne etter at Hamas drepte og bortførte over 1200 israelere fra Nova-festivalen i oktober 2023.

Delvis samtidig og delvis etter Oslo-prosessen vokste det frem et stadig større privat humanitær-politisk kompleks, med partipamper som Jan Egeland (Ap) og Raymond Johansen (Ap) i spissen, som generalsekretærer i henholdsvis Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp (LO).

Samtidig ble stadig større beløp skyflet inn i private utenlandske NGO-er som Clinton Foundation og Gates Foundation, med flere. Alt var nettverksbasert. Alt var offentlig finansiert. Alt var unndratt demokratisk kontroll. Og alt var så godt som uten etablerte rutiner for overvåking, revisjon, kontroll og resultatoppfølging.

Bistanden, som nå er kommet opp i nesten 60 milliarder kroner i året, etterlater et enormt hull i statsbudsjettet som må dekkes inn med økte skatter. Vel så betenkelig er det at ingen kan redegjøre for hvor alle pengene blir av.

Så hva kan vi lære av dette?

Ikke undervurder politikeres dumhet. Fornuft og integritet er ofte omvendt proporsjonalt med selvinnsikt og måtehold. Fideco-skandalen er, på samme måte som Oslo-prosessen og store deler av fredsmeklingen, eksempler på dette.

Ikke undervurder de politiske nettverkenes betydning. De insentiverer intrikate bytteforhold av utveksling av gjensidige fordeler og tjenester, særlig når det gjelder andres eller fellesskapets penger. Epstein-saken er et eksempel på dette.

Ikke undervurder folks frekkhet. Habilitet forstår de fleste intuitivt, men habilitetskrav brytes stadig for egen vinnings skyld dersom kontrollmekanismene er svake. Fafo’s og ECONs sugerør ned i bistandsbudsjettet gir mange eksempler på det.

Ikke tro at mange yrkespolitikere ikke bryter habilitetsreglene. Det faktum at hele sju av statsrådene i Støre-regjeringen har måtte gå av som en følge av brudd på helt elementære habilitetsregler og andre tillitsbrudd, er eksempler på det.

Thomas Jefferson sa om politikere som hadde gjort politikken til levevei: «Hvis det å tjene i et valgt embete blir en karriere, er det bare et spørsmål om tid før det fører til korrupsjon.»

Det er kanskje noe å legge seg på sinne for granskningskommisjonen som skal gå igjennom Epstein-avsløringens mange norske forgreininger.