Alternativt Forum

I utlandet ble han kalt vekselsvis «King of Kharg» og «Ayathollaenes lifeline».

I finanskretser her hjemme går han under kallenavnet «Storeulv». Han har eget bord på Theatercafeen. Bordet kalles «Kharg Island».

Det dreier seg om John Fredriksen, verdens 178. rikeste mann. For lengst skatteflyktning på Kypros, med drøyt 200 milliarder kroner i pengebingen.

Mellom 1983 og 1987 sendte han sine supertankere til iranske oljehavner, først og fremst til Kharg, for å frakte iransk råolje ut av krigssonen, og ofte til Syria eller andre steder som ikke var så nøye med formalitetene. Iran trengte penger i krigen mot Irak og betalte skyhøye fraktrater fordi få andre våget.

Marine Management AS, som Fredriksens rederi het den gang, hadde flere skip i shuttle-trafikk under Iran/Irak-krigen. Totalt ble ni av Fredriksens skip truffet av raketter, hovedsakelig irakiske Exocet-missiler, som Saddam hadde kjøpt fra Frankrike sammen med franske Mirage F1 jagerfly.

Forsikringssituasjonen var vanskelig. Lloyd’s og andre forsikringsselskap, inkludert norske Gard, erklærte Gulfen som krigssone og innførte skyhøye forsikringspremier, opptil 7,5 % av skipet og lastens totale verdi.

Men iranerne trengte pengene til krigen mot Irak. Og Fredriksen tok velvillig sjansen, registrerte sine skip under bekvemmelighetsflagg og fraktet så mye olje han kunne ut av Gulfen. Det ga enorme inntekter og la grunnlaget for hans gigaformue.

Totalt ble 9 av Fredriksens skip truffet av raketter. Av totalt 116 drepte sjøfolk, 167 sårede og 37 savnede i tankerkrigen, ble minst 7 norske sjøfolk drept, hvorav 4 på Fredriksens skip.

Jeg husker det godt. Jeg var selv stasjonert ved ambassaden i Teheran under tankerkrigen, landkrigen mellom Iran og Irak og bykrigen med stadige fly- og missilangrep mellom Bagdad og Teheran. Alt gikk i et kok. De som betalte prisen, var bl.a. norske sjøfolk.

For å tjene enda mer, seilte Fredriksen flere av skipene på bunkersolje fra lasten i stedet for vanlig diesel. Gard oppdaget unormalt stort svinn av olje ved lossing og igangsatte etterforskning. Den avdekket at mannskapene systematisk brukte deler av lasten som drivstoff.

I juni 1986 ransaket politiet Fredriksens kontorer i Oslo. Flere toppledere ble arrestert, og Fredriksen satt selv 113 dager i varetektsfengsel, hvor han etter eget sigende «strikket gensere til familien og fikk et vanskelig forhold til norske myndigheter».

Det endte med forlik, 800.000 dollar i kompensasjon til Gard og en bot på 2 millioner kroner for å ha satt mannskapets liv i fare ved å bruke eksplosjonsfarlig råolje som drivstoff. De alvorligste tiltalepunktene om grovt tyveri, forsikringssvindel og uregelmessig regnskap ble henlagt.

Tankerkrigen på 1980-tallet var en vesentlig del av krigen mellom Iran og Irak.

Irak hadde lavere oljeeksport, og en stor del av Iraks olje gikk i rørledning over land til Saudi-Arabia og Tyrkia. Irak var dermed mindre utsatt, men Irans krigskasse ble hardt rammet.

Irak utførte 283 angrep mot iransk skipsfart, Kharg-terminalen og shuttle-tankerne mellom Kharg og Larak Island. Iran utførte 168 angrep mot skip som fraktet olje fra Irak. 55 av 239 tankskip ble totalt ødelagt. Forsikringsratene gikk til himmels, men Gulfen ble holdt åpen av det nasjonale iranske oljeselskapet NIOC og sånne som Fredriksen.

Oljen kom ut, og tankerkrigen fikk dermed begrenset innvirkning på oljeprisen. Før krigen lå prisen inflasjonsjustert i 2026-dollar på 60–65 dollar fatet. Markedet klarte å absorbere risikoen uten prisøkning. Oljeprisen falt til og med til 35–40 dollar fatet da tankerkrigen omsider var over i 1988.

Situasjonen nå er en helt annen.

Iran er ikke Venezuela, Grønland eller Cuba. Iran ligger veldig langt unna USA. Iran er svært. Landet er større enn Tyskland, Frankrike og Spania til sammen. Iran har over 90 millioner innbyggere.

Og enda viktigere: Mange av dem er dypt religiøse imamitter, langt flere enn vi liker å tro i Vesten. Iran er det største shiamuslimske landet i verden. Og som Marco Rubio sa om det iranske prestestyret:

«They are religious zealots who can never be allowed to possess a nuclear weapon because they have an apocalyptic vision of the future.»

Det har Rubio helt rett i. Prestestyret i Teheran går gladelig til hellig krig mot USA og Israel, «den store» og «den lille Satan». Hvis du noen gang hadde hørt massenes taktfaste rop i Teherans gater, «Marg bar America. Marg bar Israel», så ville du skjønt hva jeg mener.

Iran har kontroll over Hormuzstredet og dermed over verdensøkonomien. Det hadde de ikke på 1980-tallet da Fredriksen seilte på Gulfen. Faren for amerikansk ‘overstretch’ er dermed stor, særlig hvis USAs allierte ikke er villig til å bidra til å holde stredet åpent.

I dag står Hormuzstredet for 20 % av verdens oljeeksport. Ca. 11 % av dette kommer fra Iran. Under tankerkrigen på 1980-tallet gikk bare ca. 5 % av oljeeksporten gjennom Hormuz.

Om houtiene i Jemen også blir involvert, vil de sammen kontrollere oljeeksporten gjennom Rødehavet og ytterligere 12 %, og til sammen en tredjedel av verdens oljeeksport.

Under tankerkrigen forsøkte Iran, ved hjelp av sånne som Fredriksen, å holde trafikken i gang for å kunne finansiere landkrigen mot Irak. Nå kjemper mullah-regimet i Teheran en eksistensiell krig. De tar i bruk de midler de har for å holde det lukket, for å ramme verdensøkonomien og dermed USA og Vesten.

Og til forskjell fra 1980-tallet, da Iran brukte primitive russiske Scud-B-missiler kjøpt fra Libya, med begrenset rekkevidde, nyttelast og presisjon, samt Silkworm raketter fra Kina, med enda kortere rekkevidde, har Iran utviklet et eget avansert missilprogram som ikke bare kontrollerer Hormuzstredet, men som kan nå mål i hele Midtøsten.

Det iranske missilprogrammet er preget av masseproduksjon av et variert arsenal av ulike, billige, presisjonsstyrte og langtrekkende (>2000 km) mobile missiler i underjordiske lagre med en infrastruktur som raskt kan gjenoppbygges.

Asymmetrien i kostnader er en av Irans militærstrategiske fordeler. Et iransk ballistisk missil anslås å ha en produksjonskostnad på ned mot en halv million dollar. En Shahed drone bare 20.000 dollar. Et amerikansk Tomahawk kryssermissil koster opp mot 3 millioner dollar. En THAAD opp mot 15 millioner.

Hvor store de iranske lagrene er, og hvor mange som fortsatt er intakte etter de amerikanske og israelske luftangrepene, vet vi ikke. Iran har spredt produksjon og lagre over hele landet i underjordiske anlegg, noe som gjør fullstendig ødeleggelse vanskelig.

Man gjør regning med at Iran hadde ca. 2000–2500 ballistiske missiler da krigen startet, og at mer enn halvparten nå er ødelagt. Imidlertid fortsetter produksjon med anslagsvis over 100 nye ballistiske missiler per måned. Irans mineleggingskapasitet er ikke nærmere kjent, men de skal ha flere anlegg skjult i tunneller langs østsiden av den lange Gulf-kysten.

Missilprogrammet er med andre ord ikke knust. Iran har fortsatt evne til å kontrollere Hormuz-stredet og true hele Midtøsten. Det skal ikke så mange missiler og miner til. Og billig produksjon gjør at de kan holde ut lenge. Dét kan ikke USA!

Mye kan tyde på at Trump denne gangen kan ha tatt seg vann over hodet, både i forhold til Iran og i forhold til Europa, hvor det ikke er noen hjelp å få. 

Men la det ikke være noen tvil: Til forskjell fra de mange USA-ledede krigene i Midtøsten tidligere, som alle har endt dårlig, er Trump-administrasjonens intervensjon mot Iran både nødvendig og riktig, gitt at den begrenses i tid og omfang.

Det gale og uberegnelige prestestyret i Teheran kan ikke tillates å ha atomvåpen. Det kan ikke fortsette å true og terrorisere Israel og resten av regionen med missiler og terror. Det kan ikke få lov til å kontrollere og begrense eksporten av nabolandenes olje gjennom Hormuzstredet og dermed kontrollere verdensøkonomien.

Men troen på et hurtig regimeskifte har feilet. Som advart om tidligere på disse sider, synes opposisjonens vilje og evne til å velte det fanatiske prestestyret fortsatt å være mindre enn mullahene og Revolusjonsgardens evne til å opprettholde det.

En større del av befolkningen enn vi liker å innrømme i Vesten, proletariatet i de fattige delene av Teheran og de store byene samt befolkningen på landsbygda, er dypt religiøse og støtter prestestyret.

Pasdaran og Basij-militsen slår effektivt ned ethvert opprør med Koranen i den ene hånden og en AK-47 i den andre. Krigen mot en ytre fiende har dessuten styrket samholdet og nøytralisert opposisjonen.

Den viktigste faktoren på den militære vektstkålen og sterk undervurdert i et etnosentrisk og teknologfiksert Vesten er ideologi, i tilfellet Iran i form av religiøs overbevisning,.

Overlegen teknologi har ført til at USA har vunnet alle slag mot fanatiske muslimer av ulikt slag over hele Midtøsten, men de har tapt alle krigene.

Det skjønner Trump. En større landoperasjon er derfor utelukket. Han kommer aldri til å gå inn i den hengemyren hans forgjengere gjorde i Afghanistan og Irak.

Men Iran kontrollerer fortsatt Hormuzstredet på ubestemt tid, og dermed også utviklingen i verdensøkonomien.

Det er uakseptabelt, ikke bare for USA, men burde være det også for Europa og resten av verden, ikke minst for Norge, verdens femte største skipsfartsnasjon.

IMO melder at det nå ligger nærmere 3000 skip med ca. 20.000 sjøfolk låst inne i Gulfen. Av disse er nærmere 200 store oljetankere med anslagsvis 190 millioner fat råolje. Skipene tør knapt å røre på seg.

Skulle houthiene gjenoppta missil- og droneangrepene og stenge eller sterkt forstyrre trafikken gjennom Rødehavet, slik de gjorde i 2023, kommer verdensøkonomien virkelig til å slite.

Houthi-leder Abdulmalik al-Houthi sa nylig at de sitter klar med «fingeren på avtrekkeren». I skrivende stund meldes det at houthiene har sendt et langtrekkende missil mot Israel.

Verdensøkonomien merker det allerede. Sjøforsikringsselskapene kansellerte allerede 5. mars krigsforsikringen. Oljeprisen er siden gått til himmels. Den er i skrivende stund på 116 dollar fatet. Den lå før krigen startet, 28. februar, på 65–72 dollar fatet.

Vi merker det til og med langt unna i oljelandet Norge. Bensinprisene er gått til himmels. Matvareprisene forventes å fortsette å øke. Og Norges Bank signaliserer ny rentehevning før sommeren.

En arrogant og tafatt Støre-regjering er uten handlekraft, og har gått på nok en politisk blemme. Denne gang som følge av krigen i Gulfen.

Og ikke minst virker dette på bensinprisene, matvareprisene og renten i USA. MAGA-bevegelsen er splittet. Demokratene utnytter dette for hva det er verdt. I skrivende stund er det demonstrasjoner mot krigen over hele USA. Det kan koste Trump dyrt ved mellomvalget i november.

Trump-administrasjonen føler derfor presset. Trump har til og med lettet midlertidig på sanksjonene på russisk olje for å øke tilbudet og dempe oljeprisen.

Trump har dårlig tid. Det har ikke iranerne. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid ikke det fanatiske iranske regimets motstandskraft.

Det mest oppsiktsvekkende er mangelen på støtte fra de europeiske NATO-landene.

Holdningene til europeiske statsledere og de holdningene de europeiske landene har inntatt til krigen i Iran, er i ferd med å gravlegge de transatlantiske relasjonene for godt.

I stedet for å støtte Trump-administrasjonens bestrebelser for å nøytralisere mullah-regimet i Teheran, har de tatt aktivt avstand fra Trumps krigføring. Dette er verken i NATOs eller i EUs langsiktige interesse.

NATO-landet Spania har til og med stengt luftrommet sitt for amerikanske fly knyttet til Iran-operasjonene. Venstresiden i Italia har presset på for å blokkere at amerikanske fly kan bruke italienske baser.

Støre med flere har tatt avstand fra krigen og påpekt at den er folkerettsstridig, som om dét betydde noe i Serbia, Afghanistan, Irak og da Norge bidro til å bombe Libya tilbake til steinalderen i 2011?! 

Kløften mellom USA og EU blir bare dypere og dypere. Ursula og Jonas tåler rett og slett ikke Trump.

De tåler rett og slett ikke å bli konfrontert med sannheten: at Europa har neglisjert sin egen sikkerhet ved ikke å holde seg med et adekvat forsvar selv og ved å legge grensene fullstendig åpne for ikke-vestlig innvandring.

Vi ser det med hensyn til krigen i Ukraina. USA ønsker å få en slutt på krigen. EU ønsker å holde den i gang. Vi så det under krigen i Gaza. EU tok terroristenes parti mot Israel. Og vi ser det nå, i krigen mot presteregimet i Teheran. EU motarbeider aktivt USA.

Støre-regjeringen dilter som vanlig etter i skjørtene til von der Leyen.

I stedet for å bistå amerikanerne og straks sende norske minesveipere til Gulfen, tar Støre avstand fra Trumps bestrebelser for å nøytralisere mullah-regimet.

Norge er verdens femte største skipsfartsnasjon og har sterke interesser og en lang tradisjon for bidra til å holde de maritime ferdselsårene åpne.

Det er ikke til å begripe. Europa har havnet på feil side av historien. Og Støre-regjeringen dilter velvillig etter i gal retning.

Sammen med EU bidrar Støre-regjeringen til å gjøre oppdraget for å nøytralisere prestestyret i Iran enda vanskeligere. Dét vil ikke bli glemt i Washington.

Selv om Irans luftforsvar er utradert og Irans marine nå ligger på havets bunn, og USAs to hangarskipsgrupper militært sett er overlegne alt hva iranerne kan stille opp med militært, sitter Iran fortsatt med nøkkelen til Hormuz og dermed også med kontrollen over den videre utviklingen i verdensøkonomien.

Hvor lenge de klarer det, vet vi ikke. Det kan vare lenger enn verdensøkonomien har godt av. Det avhenger også av hva EU-landene, Kina, India og verdenssamfunnet for øvrig kommer til å gjøre.

EU drar nå beina etter seg, til tross for at EU sammen med Kina og Japan er sterkt avhengig av olje, mens USA er selvforsynt med olje og gass, slik som Norge.

Trump kunne trengt både norske minesveipere og noen som «Storeulv», som tør å seile gjennom Hormuz under beskyttelse av den amerikanske hangarskipsgruppen USS «Abraham Lincoln». Den ligger imidlertid på behørig avstand langt ute i Vestindiahavet og langt unna de iranske dronene.

Men Fredriksens Frontline, verdens største rederi, med over 80 supertankere, unngår av forståelige grunner i dag Gulfen som pesten.

Mannen med oppnavnet «King of Kharg» og «Ayathollaenes lifeline», frekventerer tidvis Kharg Island, men det er ved hans gamle bord på Theatercaféen. Han svømmer helst i pengebingen sin på Kypros.

Dét er nok ikke så dumt! Det er ikke hans ansvar å holde Hormuz åpent.

Men Støre, som har et ansvar for å bidra til å holde de internasjonale maritime ferdselsledene åpne – og, ikke minst – å ivareta norske sikkerhetsintersser vis-à-vis USA, skjuler seg feigt i skjørtene til von der Leyen.

Dét kan komme til å koste norsk sikkerhet og oss alle her i Norge dyrt.