Alternativt Forum

Trump-administrasjonen leder ann i et oppgjør med den såkalt regelbaserte liberale verdensorden og den manglende realismen i utenrikspolitikken til de vestlige landene, med globaliseringen, multilateralismen og den neoliberalistiske handelspolitikken.

Trump ønsker ikke å avvikle den internasjonale rettsorden. Men han ønsker å ivareta USAs interesser. Trump ønsker heller ikke å la isolasjonisme overta for internasjonalt samarbeid eller erstatte frihandel med proteksjonisme. Men WTO (World Trade Organization) har ikke fungert som forutsatt. Verdens handelssystem er langt unna frihandel. Trump ønsker å etablere et mer balansert og rettferdig internasjonalt handelssystem.

Internasjonalt varebytte og frihandel for å fremme global vekst fungerer godt i teorien, men har vist seg vanskeligere i praksis. De proteksjonistiske handelsregimene til Kina, de øvrige BRICS-landene og i stor grad også tollunionen EU understreker problemet. Neo-liberalistenes globaliseringspolitikk har ført til et internasjonalt handelssystem i ubalanse og har etterlatt Vesten sårbar og uten kontroll over strategisk viktige råvarer så vel som kritisk nødvendig industriell kapasitet.

Da USA og vestmaktene tok initiativ til å etablere Bretton Woods-institusjonene IMF og Verdensbanken, samt FN, GATT og NATO umiddelbart etter krigen, var hensikten primært å demme opp mot sovjetisk ekspansjonisme, bidra til å gjenoppbygge et krigsherjet Europa samt å skape markeder for amerikanske produkter og dermed legge grunnlag for økonomisk vekst i USA.

Det ble skapt et internasjonalt rettssystem som ivaretok interessene til de stormaktene som vant krigen. Det ble skapt et sikkerhetssystem som skjermet Europa fra kommunismen. Og det ble skapt et internasjonalt handelssystem som skjermet europeisk økonomi.

Med avkolonialiseringen som fulgte etter krigen, ble også de nye u-landsøkonomiene skjermet, først med tollmurer og proteksjonistiske tiltak mot konkurranse fra de vestlige i-landene, siden også mot veksthemmende klimatiltak som i-landene påla seg selv i forbindelse med det grønne skiftet.

Som en følge av avkolonialiseringen økte antallet medlemsland i FN fra 51 i 1945 til 193 i dag. Antallet medlemsland i WTO økte fra 23 i 1947 til 164. Og etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1990 er antallet medlemsland i NATO økt fra de opprinnelige 12 i 1949 til 32 medlemsland i dag.

Stemmegivningen i alle tre organisasjoner er imidlertid overveiende konsensusbasert. Innflytelsen i FN og WTO har derfor i stor grad skiftet tyngdepunkt fra USA og de sentrale vestlige industrilandene til de mange nye landene i det globale sør. Samtidig er NATO blitt mer fragmentert og mindre enhetlig.

Europa ble gjenoppbygget på rekordtid, men har imidlertid opprettholdt mange av sine proteksjonistiske beskyttelsesmekanismer og forsterket disse med etableringen av EU, som primært er en tollunion. Iht. WTO er de gjennomsnittlige tollsatsene på amerikanske varer inn til EU dobbelt så høy som for eksporten fra EU til USA.

Samtidig har Kina, India og de øvrige BRICS-landene utviklet sterke økonomier, men bare i liten grad avviklet de opprinnelige beskyttelsesmekanismene. Verstingen Kina har forsterket dette proteksjonistiske regimet med omfattende statsstøtteordninger, valutamanipulasjon, lagt hindringer i veien for utenlandske investeringer og iverksatt en rekke andre handels- og konkurransevridende tiltak.

Og i NATO har de europeiske NATO-landene rustet ned og høstet en betydelig «fredsdividende». De har vegret seg mot å ta sin rettmessige andel av utgiftene for eget forsvar og ikke levd opp til forpliktelsen fra NATO-toppmøtet i Wales i 2014 om å øke forsvarsutgiftene til 2 % av BNP. Samtidig har Russland rustet opp. Det har skapt et maktvakuum i Europa noe som har bidratt til krigen i Ukraina. Men USA er blitt sittende igjen med regningen.

Til tross for redusert innflytelse, er det fortsatt USA som i stor grad finansierer de institusjonene som utgjør den såkalt liberale internasjonale rettsorden. USA dekker alene omkring en fjerdedel av FNs obligatoriske budsjett og nesten halvparten av all nødhjelp i FN. USA er også den klart største bidragsyteren i WTO. Og USA dekker mer enn 2/3 av forsvarsutgiftene i NATO.

USA betaler med andre ord en stor del av kostnadene for et FN som i dag fungerer mer som et forumfor interessene til BRICS-landene og de øvrige landene i det globale sør. Det samme gjelder WTO. Verken EU, Kina eller de øvrige BRICS-landene og de andre fremvoksende økonomiene i sør har vært interessert i å fjerne de opprinnelige beskyttelsesmekanismene, til tross for at situasjonen i dag er en ganske annen enn den var rett etter andre verdenskrig, da GATT ble etablert. Det samme gjelder NATO. USA har andre utfordringer, bl.a. Kina, og Trump finner det ikke lenger rimelig at USA skal dekke Europas forsvarsutgifter.

Dette er kort og godt bakgrunnen for Trump-administrasjonens korstog mot FN, WTO og NATO. Dette er konteksten hovedstrømsmediene og de politiske elitene i Europa underslår. Det er i stor grad en selvpåført krise i det internasjonale statssystem som vestlige statsledere har påført seg selv. Trump vil rett og slett ha fred, likere spilleregler i internasjonal handel og jevnere byrdefordeling av forsvarsutgiftene i Alliansen.

Øystein Steiro Sr. er Norgesdemokratenes førstekandidat til stortingsvalget i Akershus og Vest-Agder.