
Rajee Sivam skriver i Aftenposten 22.8. at «det er ikke innvandring som truer velferden». Han viser til at mens åtte av ti nordmenn er i jobb, er rundt syv av ti innvandrere det samme.
Han har mao. delvis rett. Men han villeder grovt! Det er forskjell på innvandring og innvandring.
Iht. IMDi-rapporten for 2025, som er basert på 2024-data, har de vestlige innvandrerne og de øst-europeiske arbeidsinnvandrerne en yrkesdeltakelse på nær 80 %. Den er nesten like høy som restbefolkningen.
De bidrar positivt til verdiskapning og skatteinngang. De har dessuten et ‘normalt’ forbruk av sosiale ytelser. De er ikke velferdsstaten til byrde, og reiser stort sett tilbake til sine hjemland etter endt opphold i Norge.
Det er den største gruppen av innvandrere, asylsøkerne og velferdsmigrantene fra MENA-landene, Afrika og Asia som truer velferden. Denne gruppen vokser raskt. Den utgjør nå mellom 510.000-695.000 personer, tilsvarende ca. 12 % av totalbefolkningen.
De ikke-vestlige migrantene har med 55 %, en langt lavere arbeidsdeltakelse. Og deres forbruk av sosiale ytelser er mange ganger høyere. 7 av 10 trygdekroner går til innvandrerbefolkningen. De søker asyl, får statsborgerskap og blir i Norge.
SSB regner imidlertid kun 1 arbeidstime i uka som sysselsatt. Noe som selvsagt er helt absurd og får yrkesdeltakelsen i denne innvandrerbefolkningen til å fremstå som langt høyere enn den i realiteten er.
Regner en de som arbeider fulltid og minimum 35 timer i uka, blir forskjellene enda større. Da faller yrkesdeltakelsen for de ikke-vestlige innvandrerne til omkring 40 %.
Yrkesdeltakelse for innvandrere fra Filipinene, Vietnam og Thailand er noe høyere enn 40 %, mens innvandrere fra land som Syria, Irak og Somalia er markant lavere. Det er ingen tilfeldighet.
Bare det langt høyere trygdeforbruket i den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen innebærer en merkostnad for fellesskapet på omkring 100 milliarder i året. Dette tallet vokser raskt med en innvandrerbefolkning som vokser eksponentielt.
I tillegg kommer det samfunnsøkonomiske tapet knyttet til den lave sysselsettingsgraden i den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen. Med omkring 40 %, er denne bare på halvdelen av arbeidsdeltakelsen i restbefolkningen. Det innebærer et ytterligere tap av ca. 240.000 årsverk tilsvarende omkring 350 milliarder kroner i tapt verdiskapning og tapt skatteinngang.
Den ikke-vestlige innvandringen er mao. en enorm belastning for velferdsstaten.
Påstanden at vi trenger innvandring, er rent oppspinn. Vi trenger i hvert fall helt klart ikke innvandring fra MENA-landene, Afrika og Asia.
Om vi forvaltet landets humankapital effektivt, trengte vi ikke innvandring i det hele tatt. Påstanden om at «Norge står foran en arbeidskraftskrise» særlig i helse- og omsorgssektoren pga. eldrebølgen, bygger på gale forutsetninger.
Problemet i det norske arbeidsmarkedet er ikke eldrebølgen, men et inneffektivt arbeidsmarked.
Med dobbelt så mange på trygd, over dobbelt så mange på sykelønn og dobbelt så mange ansatte i offentlig sektor, som snittet i OECD, har Norge en uutnyttet arbeidskraftreserve på drøyt 400.000 årsverk, gitt at offentlig sektor i Norge var like effektiv som i resten av OECD-området, og gitt at den faktiske helsetilstanden i Norge ikke er noe dårligere enn i våre naboland.
Det er med andre ord ikke eldrebølgen som truer velferdsstaten, men den ikke-vestlige innvandringen og et ineffektivt arbeidsmarked.
Det er den brutale sannhet som de såkalte styringspartiene og de 169 er ansvarlige for. Det vil de ikke erkjenne. Og de vil slettes ikke gjøre noe med det. Til det er det for mange stemmer å hente i disse velgergruppene.
(Dette tilsvaret til ovennevnte Rajee Sivams artikkel i Aftenposten, fant ikke uventet den narrativstyrte redaksjonen i Aftenposten, ikke plass til å sette på trykk.)
Legg igjen en kommentar