Afghanistan-utvalget har nettopp fremlagt sin andre rapport, som dekker perioden 2015–2021. Den er like klar i sin konklusjon som den første rapporten, som dekket det norske Afghanistan-engasjementet i perioden 2001–2014.
20 års norsk innsats i Afghanistan har feilet totalt, både militært, humanitært, med statsbygging og bestrebelsene på å innføre demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan.
Kostnadene har vært store. 10 norske soldater har mistet livet. Norske skattebetalere er nærmere 40 milliarder kroner fattigere. Og situasjonen i Afghanistan er verre enn noensinne.
I tillegg har det ført til at vårt eget forsvar og sikkerheten i eget nærområde er blitt neglisjert og sterkt svekket, noe vi må betale for nå når krigen er kommet tilbake til Europa med full tyngde.
Ved årtusenskiftet ble omtrent 85 % av Forsvaret lagt ned, og landets sikkerhet ble overlatt til USA.
Lite er lært fra mellomkrigstiden, da Mowinckel- og Nygaardsvold-regjeringene avviklet store deler av forsvaret og la landet åpent for en liten tysk invasjonsstyrke på bare 9800 soldater.
I stedet bidro Norge med det lille som var igjen til fånyttes intervensjoner i Afghanistan og ellers i Midtøsten. De endte alle med tap.
Lenge har lykken vært bedre enn forstanden. Men nå er vi for alle praktiske formål i krig med vår stormaktnabo i øst. Krigen kan, før vi vet ordet av det, også komme hit. At det tar 12–15 år å bygge Forsvaret opp igjen, vil de ansvarlige politikerne helst dekke over.
Norske politikeres kortsiktighet og uansvarlige forhold til eget lands beredskap og sikkerhet, gjelder ikke bare statens sikkerhet. Det gjelder i aller høyeste grad også samfunnssikkerheten.
Tsunami-katastrofen i 2005 er ett eksempel. Den offisielle evalueringen og den interne UD-evalueringen slo begge fast at både beredskapen, krisehåndteringen og oppfølgingen etter katastrofen var kritikkverdig og sterkt mangelfull.
Rapportene konkluderte faktisk med at norske myndigheter kom dårligst ut av alle nordiske og europeiske land. 84 norske personer omkom.
Det var et resultat av gjentatte regjeringers neglisjering av kriseberedskapen i UD. Kriseberedskapsplanene var ikke oppdatert siden de ble utformet i 1949.
Dette til tross for at det ble advart mot den manglende kriseberedskapen gjentatte ganger fra utenriksstasjonene.
Som Chargé d`affaires ved ambassaden i Iran på slutten av 80-tallet, advarte jeg selv om dette i flere notater til Utenriksdepartementet etter gjentatte krisesituasjoner, som blottla grove mangler i beredskapsplaner og svak koordinering fra departementets side.
Det ble opplevd som kritikk av administrativ ledelse, men fikk ingen konsekvenser for de ansvarlige. Og lite eller ingen ting ble gjort for å oppdatere og forbedre kriseberedskapen.
At det heller ikke var noe karrieremessig sjakktrekk, var så sin sak. Men de store manglene som ble avdekket under tsunamikatastrofen noen år etterpå, kom således ikke som noen overraskelse.
Det samme gjelder Utøya-katastrofen og bombingen av regjeringskvartalet i 2011. Det skjedde på Stoltenberg-regjeringens vakt. 77 personer omkom.
Gjørv-rapporten, som ble overlevert i 2012, konkluderte med at angrepet på regjeringskvartalet kunne vært forhindret med bedre sikkerhetstiltak, og at antallet drepte på Utøya kunne vært langt mindre med hurtigere respons fra politiets side.
Regjeringen gikk ikke av, som under Kings Bay-katastrofen i 1962, da 21 gruvearbeidere omkom i Ny-Ålesund som følge av dårlige sikringstiltak i den statlig drevne kullgruven.
Jens Stoltenberg slapp unna med det retoriske og politiske kunststykket «å ta ansvar ved å bli sittende»?!
Og det samme gjentar seg nå, etter rapporten om det fullstendig feilslåtte norske engasjementet i Afghanistan.
10 norske soldaters liv er gått tapt. Afghanistans befolkning er påført enorme humanitære lidelser. Og 40 milliarder kroner er kastet bort til ingen nytte. Og ingen tar ansvar!
Hvorfor er det slik?
Grunnen til at det svikter på den viktigste av alle oppgaver for en regjering, landet og befolkningen sikkerhet, er først og fremst fordi aldri noen blir stilt til ansvar.
Varsling om mangler i forvaltningen oppfattes gjerne som negativ kritikk, og ikke som et ønske om forbedring. Det er menneskelig. Men det er destruktivt.
De som tar ansvar, gjør sin plikt, varsler og sier ifra, blir ofte sanksjonert. De som har forsømt sitt ansvar og sine plikter, blir sjelden stilt til ansvar. Jo lengre opp i hierarkiet ansvaret sitter, jo mer effektivt blir det dekket over.
Det samme gjaldt Afghanistan-engasjementet. Det ble advart lenge før det første Godal-utvalget kom på banen.
Vi var i hvert fall to som advarte mot naiviteten og selvmotsigelsen i det å tro at det var mulig å bombe føydale stammesamfunn til demokrati og menneskerettigheter, og tvangsinnføre et politisk system etter vestlig mønster over natten.
Den ene var sosialantropologen Fredrik Barth. Den andre var undertegnede. Fredrik Barth skrev allerede i 2008 boka «Afghanistan og Taliban», hvor han tok et flengende oppgjør med NATOs strategi om å vinne befolkningens «hjerter og sinn».
I en artikkel i Klassekampen i juni 2010 advarte vi begge om den overflatiske debatten om Afghanistan, den manglende virkelighetsforståelsen av konfliktens kompliserte sider og at statsbyggingen i Afghanistan var et naivt og fåfengt prosjekt som strålte av overflatisk vestlig etnosentrisme.
For dem som ville se, var det lenge klart at en militær løsning i Afghanistan ikke var realistisk. Vestlig teknologi og konvensjonelle symmetriske maktmidler kom rett og slett til kort.
At det heller ikke ble reist spørsmål ved det selvmotsigende utgangspremisset om at demokrati og menneskerettigheter ikke kan innføres med bomber og tvang over natten, vitnet om en utrolig naivitet og lettvint omgang med menneskeliv og felles ressurser.
Det er vanskelig å la være å dømme i forbindelse med det norske engasjementet i Afghanistan, når det uunngåelige sluttresultatet har vært klart så lenge. Her er det mange i FD, UD og i de forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøene i Norge, som har mye å svare for.
Ansvarliggjøring er viktig, ikke primært for å henge noen ut, men for å muliggjøre læring og insentivere til forbedring, slik at de samme feilene ikke gjentas i fremtiden.
Det er bare et spørsmål om tid før en ny sort svane flyr forbi, og en ny rapport kan konkludere med at beredskapen og krisehåndteringen har vært mangelfull og sterkt kritikkverdig.
Alternativt Forum 
Legg igjen en kommentar