Alternativt Forum

At Mette-Marit har vært ute med sidensvansen, og nå lyver seg fra skanse til skanse etter hvert som stadig flere Epstein-dokumenter blir offentliggjort, føyer seg inn i et mønster fra et ellers dysfunksjonelt kongehus, og er selvsagt gefundenes Fressen for pressen.

Langt mer alvorlig er det at sentrale norske politikere og personer i embetsverket har pleiet omfattende omgang, høstet fordeler og pådratt seg kompromat (fra russisk: konsekvensen av at man har latt seg kompromittere) av en person de visste, eller måtte vite, hadde en tung kriminell bakgrunn. Dét er en sikkerhetsrisiko.

Og vi snakker ikke om hvemsomhelst. I tillegg til vår kommende dronning, gjelder det to tidligere statsministre, minst to tidligere utenriksministre og en tidligere FN-ambassadør. I likhet med Mette-Marit, lyver de seg nå fra skanse til skanse.

Hva de nå enn har bedrevet, viser det ikke bare at Thorbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik, Børge Brende, Terje Rød-Larsen og Mona Juul m.fl. har avslørt ekstremt dårlig dømmekraft, på samme måte som Mette-Marit. De kan ha bidratt til å sette rikets sikkerhet i fare.

De har, i større eller mindre grad, misbrukt sine tillitsverv til å skaffe seg personlige fordeler som gratis flyreiser, opphold på øya til Epstein og i Epsteins mange boliger rundt omkring i verden, hjelp til finansiering av boligkjøp, personlige lån eller til og med å bli tilgodesett med betydelige beløp i Epsteins testamente.

Moralsk er dette selvsagt fullstendig forkastelig. De har misbrukt norske velgeres og skattebetaleres tillit på det groveste. Karakteren og omfanget av relasjonene de ovennevnte politikere har hatt med Epstein, vil trolig bli avdekket, gradvis etter hvert som flere dokumenter i saken blir frigitt. De har satt seg selv i en situasjon hvor de kunne/kan bli utsatt for press.

Det begynte trolig med Oslo-prosessen, initiert på 1990-tallet, mer eller mindre på privat initiativ av Arbeiderpartiet, Fafo og UD-ekteparet Terje Rød-Larsen (Ap) og Mona Juul (Ap). Mye av det som er kommet frem siden, burde for lengst ha fått varsellampene til å lyse rødt hos PST, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og hos Statsadvokaten.

Den norske politiske elitens omgang med Epstein har ikke bare en moralsk side. I artikkelen ‘Et norsk sikkerhetsproblem’ i Klassekampen ble det allerede i 2021 advart om sikkerhetsrisikoen knyttet til deres omgang med Epstein og miljøet rundt ham, men uten at det fikk noen følger. Ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul sitter åpenbart sentralt som de norske edderkoppene i dette nettverket. Særlig Rød-Larsen har en broket bakgrunn.

I 1996 ble han kalt hjem fra FN for å bli planleggingsminister i Jagland-regjeringen, bare for å få sparken etter få dager, etter å ha gitt uriktige opplysninger til skattemyndighetene i den famøse Bird/Fideco-skandalen. Han slapp unna med en bot fra Økokrim på 50.000 kroner, men kunne uhindret reise tilbake til stillingen som visegeneralsekretær i FN.

Noe tilsvarende skjedde bare tre år senere, i 1999, da ekteparet fikk en fredspris fra Shimon Peres-senteret på 50.000 dollar hver. Da var det begge to som gikk i baret. De unnlot å rapportere det til UD, noe som var et grovt brudd på tjenestemannsloven. Det fikk imidlertid heller ikke noen videre konsekvenser.

Mona Juul måtte tilbakebetale pengene, men året etter ble hun statssekretær i Stoltenbergs regjering, og i 2001 sendte Kjell Magne Bondevik henne som ambassadør til Tel Aviv. Rød-Larsen stappet pengene i egen lomme og kunne på nytt reise tilbake til stillingen som visegeneralsekretær i FN.

Lenge var det stille rundt ekteparet, inntil Rød-Larsen igjen fikk fyken i 2020, den gang som leder av International Peace Institute (IPI), etter at hans relasjoner med overgrepsdømte Jeffrey Epstein ble eksponert. Epstein hadde bl.a. gitt Rød-Larsen et privat lån på 133.000 dollar.

Mona Juul påsto at hun ikke hadde kjennskap verken til lånet eller ektemannens relasjoner til Jeffrey Epstein. Selv hadde hun i mellomtiden blitt utnevnt av Børge Brende til den prestisjetunge posten som ambassadør i London i 2014, til tross for skrapen hun hadde fått ved å unnlate å innrapportere de 50.000 dollarene fra israelerne.

I 2019 ble hun, av Ine Marie Eriksen Søreide, utnevnt til FN-ambassadør og Norges representant i Sikkerhetsrådet. I 2024 fikk hun ambassadørposten i Jordan som retrettstilling.

I hele denne perioden er enorme bistandsbeløp blitt forvaltet over UDs budsjett. Betydelige deler av dette er gått med til Oslo-prosessen og Midtøsten, og til internasjonale NGO-er som Gates Foundation og Clinton Foundation. Det har skjedd uten adekvate kontrollmekanismer og revisjonsrutiner, noe som årlig er blitt kritisert av Riksrevisjonen og beskrevet som «sterkt kritikkverdige» og «svært alvorlige» avvik.

Den store norske bistandssekken har gitt dens sjenerøse forvaltere tilgang til røde løpere og omgang med sånne som Bill Gates, Bill Clinton og Jeffrey Epstein m.fl. Sistnevnte tre var først og fremst ute etter å få tilgang til de norske bistandsmidlene som førstnevnte forvaltet på norske skattebetaleres vegne. Etter hvert skulle det vise seg at de alle, både givere og mottakere, var omgangsvenner med Jeffrey Epstein.

Det som nå har kommet frem, viser at de som forvaltet bistandssekken, den norske politiske eliten og deler av embetsverket i UD, åpenbart har latt seg pleie med gaver og tjenester fra et kriminelt miljø, og langt ut over det som kan regnes som «normal diplomatisk aktivitet», for å bruke Jaglands eget uttrykk. På godt udiplomatisk norsk kalles det ‘smøring’. Det gjelder åpenbart Jagland, trolig også Bondevik – og muligens Brende.

Et eksempel på det samme samrøret og den manglende respekten for helt elementære habilitetsregler i embetsverket, er Geir O. Pedersen, Rød-Larsens tidligere Fafo-kollega og nære venn, som satt som ekspedisjonssjef i UD og tildelte midler til IPI mens Rød-Larsen var sjef der.

Støttebeløpet fra UD økte fra nesten ingenting før Rød-Larsen ble sjef i IPI i 2005, til 116 millioner kroner i perioden frem til Rød-Larsen fikk sparken i 2020. Da ble krana omsider skrudd igjen.

At Rød-Larsen ansatte Pedersens ektefelle i IPI i New York, gjør ikke saken bedre. Det gjorde det heller ikke at Ine Eriksen Søreide, som var utenriksminister da dette kom frem i 2019, måtte erklære seg inhabil i saken fordi hun var bestevenninne med Mona Juul.

Alt dette sier sitt. Det forteller noe om tette nettverk mellom ledende politikere i ulike partier, mellom politikerne og embetsverket og om gjennomgående dårlig dømmekraft og en skjødesløs omgang både med elementære habilitetsregler og med fellesskapets midler.

Nå flykter de fra skanse til skanse og må innrømme at de likevel har hatt mer omfattende omgang med Jeffrey Epstein enn de først ville innrømme.

At Nemesis gjerne følger i fotsporene etter Hybris, er en form for karma vi kan fryde oss over sammen med den kulørte pressen. Mette-Marit får nå det hun fortjener. Men glem ikke at hun er i godt selskap. Og glem ikke at det mest urovekkende her, ikke er at saken blottlegger et kongehus som er i ferd med å falle fra hverandre og en politikerstand med et svakt moralsk kompass.

Det mest urovekkende er at det blottlegger en omfattende elitesirkulasjon som setter seriøs statsskikk og forvaltningspraksis fullstendig til side, en utenrikstjeneste uten adekvate kontrollmekanismer og sikkerhetsrutiner, samt at sentrale politikere og embetspersoner har satt seg i en situasjon hvor de kan bli utsatt for press.

At Rød-Larsen har kunnet fortsette å representere Norge og norske interesser i den ene internasjonale toppstillingen etter den andre, til tross for gjentatte økonomiske misligheter, fortoner seg uforståelig for de fleste!

Og hvordan politisk ledelse i UD har gitt Mona Juul den ene toppstillingen etter den andre, etter at hun har vist grov uforstand i tjenesten og etter at ektefellen gjentatte ganger har vist enda større uforstand, begått tjenesteforsømmelse og åpenbart hat kompromitterende omgang med et korrupt miljø, fortoner seg enda mer uforståelig.

Hvis det ennå ikke lyser glorøde varsellamper hos Økokrim, PST, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og hos Statsadvokaten, etter at det har kommet frem at ekteparets to barn er tilgodesett med 5 millioner dollar hver i Jeffrey Epsteins testamente, er det noe fundamentalt galt fatt også med den norske påtalemyndigheten.

Til sammen 10 millioner dollar er ikke noe ubetydelig beløp. Det fremstår som kick-back og en gjenytelse gitt til nærstående, noe som er en klassiske måte å unngå skatte- og påtalemyndighetenes oppmerksomhet på.

Ekteparet er blitt kompromittert, og de har trolig vært det lenge. Rød-Larsen nekter å uttale seg, men er likevel ikke blitt hanket inn av påtalemyndigheten. Mona Juul sier at hun ikke har kjennskap verken til Epstein eller ektefellens forbindelser med ham. Dét står ikke til troende. Her er uansett sikkerhetsloven ganske klar når det gjelder nærstående og hvilke forhold som fører til tap av sikkerhetsklarering.

Sikkerhetslovens § 8.4 pkt. c) viser bl.a. til «forhold som kan føre til at personen selv, eller personensnærstående, utsettes for trusler mot liv, helse, frihet eller ære, slik at personen kan bli presset til å handle i strid med nasjonale sikkerhetsinteresser.» § 8.4 pkt. k) viser særskilt til «økonomiske forhold som kan friste ham eller henne til å handle i strid med nasjonale sikkerhetsinteresser.»

Den beskriver nettopp de forhold som rammer Mona Juul: ektefellens relasjoner til pedofilidømte Jeffrey Epstein, lånet på 130.000 dollar og det forhold at parets to barn nå er tilgodesett med 5 millioner dollar hver i Epsteins testamente, innebærer at forholdet har hatt en karakter som «kan føre til at personen selv, eller personens nærstående … kan bli presset til å handle i strid med nasjonale sikkerhetsinteresser».

Slike forhold, eller mistanke om slike forhold, fører normalt til etterforskning og ofte til at vedkommende mister sin sikkerhetsklarering, og dermed også sin stilling i utenrikstjenesten. Det er mange eksempler på at ansatte i UD har mistet klareringen for langt mindre enn dette. Men det gjelder altså åpenbart ikke for Terje Rød-Larsen og Mona Juul – tilsynelatende heller ikke for noen av de andre involverte.

Det er påfallende! Og det er påfallende at det i Norden bare er norske politikere som er involvert i Epstein-saken. Det gjelder ingen av de ledende politikerne verken i Sverige, Danmark eller Finland. Det er nærliggende å sette dette i sammenheng med Oslo-prosessen, Norges aktive Midtøsten-politikk og norsk UDs slepphendte omgang med bistandsmidlene.

Epstein-saken kan være «bare» en pedofili-ring, men den kan også være en etterretnings- og påvirkningsoperasjon, et «kompromat» og en klassisk honningfelle. På nettet florerer konspirasjonsteoriene. Mange peker på at virksomheten har vært for omfattende til bare å kunne være drevet av Jeffrey Epstein og Ghislaine Maxwell alene.

Mange mener at det har vært en etterretningsoperasjon. Flere peker mot Israel og Mossad. Og det er påfallende at det bare er norske og ingen andre ledende skandinaviske politikere eller embetspersoner som er involvert. Det kan ha sammenheng og bakgrunn i Oslo-prosessen.

Uansett, bare mistanken om «kompromat» er i henhold til Sikkerhetsloven tilstrekkelig til å utløse omfattende etterforskning. Det er på høy tid at Økokrim, PST, Norsk sikkerhetsmyndighet og Statsadvokaten nå kjenner sin besøkelsestid.

Det bør snarest nedsettes et uavhengig granskningsutvalg med et vidt mandat for å avklare omfanget og komme til bunns i saken.