Alternativt Forum

Jeg begynte som aspirant i UD i 1981 –  idealistisk, ung og dum. Jeg var en av de yngste, og av de få så kom gjennom nåløyet til aspirantkurset på første søknad det året. Jeg var litt stolt av dét. Idealismen og stoltheten kom imidlertid fort til å få seg en knekk.

Det første jeg fikk høre av eldre kolleger, var at det gjaldt å ha partiboka i orden, helst et aktivt medlemskap i NTL (LO), og gjerne tidlig søke jobb i Administrasjonsavdelingen dersom jeg ønsket å komme raskt opp og frem i UDs strengt hierarkiske system.

Jeg var idealistisk og ambisiøs, men hadde verken partiboka eller NTL-medlemskapet i orden. Og jeg var ikke interessert i å jobbe med administrasjon og personalpolitikk. Jeg ville ut i verden for å ivareta og fremme Norges interesser.

Så jeg tviholdt på forestillingen om at det var om å gjøre å vise integritet, arbeide hardt og gjøre sitt beste for folk og fedreland.

Jeg fant imidlertid snart ut at dét ikke var riktig sånn det fungerte. Det var viktigere å være «tilpasningsdyktig» og ivareta relasjonene til administrasjonsavdelingen og departementets ledelse.

I personalseksjonen kalte de det «tilpasningsevne». I realiteten var det en personalpolitikk hvor faglig integritet i stor grad måtte vike for faglig opportunisme. Det kunne til tider grense mot ren faglig servilitet.

De tilpasningsdyktige, og ikke nødvendigvis de skarpeste knivene i skuffen, ble premiert. De fikk de første opprykkene og de mest attraktive stasjonene.

Vedkommende som kom lengst på mitt kull, var av den typen. Hadde søkt opptak to eller tre ganger før han kom igjennom opptaksprøvene og ble akseptert av Aspirantnemnda. Han bemerket seg ikke på noe vis på aspirantkurset, snarere tvert i mot, men han hadde partiboka i orden.

Og at faglig integritet ikke nødvendigvis ble satt pris på, fikk jeg snart erfare etter å ha vært stasjonert et knapt år i London.

Et sovjetisk kryssermissil hadde kommet på avveie under en marineøvelse i Barentshavet og flydd over norsk territorium i Finnmark, for endelig å lande i Enaresjøen i Finland, midt i juleferien, den 28. desember 1984.

Verdenspressen kokte og skrev med krigstyper, som om tredje verdenskrig var nær forestående. Informasjonspresset på ambassaden var enormt. Men både UD og FD hadde tatt juleferie.

Det var ingen i den andre enden. Ambassaden var dårligere informert enn pressen. Det var utrolig pinlig. Vi kunne ikke godt si at vi ikke hadde peiling på om russerne hadde startet forberedelser til et angrep, fordi alle i UD og FD i Norge hadde tatt juleferie!?

At det ikke var noen beredskap, var ille nok i seg selv. Men dét er egentlig ikke poenget her. Jeg skrev et notat med en evaluering av det som hadde hendt, og med forslag til tiltak som kunne bidra til å forhindre at ambassaden skulle bli satt i en liknende situasjon igjen.

Jeg ble imidlertid på det sterkeste anbefalt av mine overordnede på ambassaden om ikke å sende notatet hjem til UD, hvis jeg så for meg en fremtid i utenrikstjenesten. Nettopp dét er poenget. Der visste at konstruktiv kritikk ikke ble satt pris på.

De var ikke bare bekymret for min fremtid, men også for sin egen. De var mer bekymret for hva som kunne skje dersom det ble sagt ifra enn de var opptatt av å bidra med forslag til forbedringer av noe som åpenbart ikke fungerte. Og jeg var feig nok til å følge det rådet.

Men jeg hadde knapt nok ankommet ambassaden i Teheran tre år senere, før jeg ble utsatt for noe liknende.

Det oppsto en alvorlig bilateral krise med iranerne 10. oktober 1987, etter at iranske opposisjonelle hadde okkupert og ramponert den iranske ambassaden på Drammensveien og banket opp flere av diplomatene, inklusive stasjonssjefen.

Vi fryktet retaliering og en reprise i Teheran av det som hadde skjedd tre uker tidligere, da en stor menneskemobb kastet diplomatene ut av vinduene fra fjerde etasje i den kuwaitiske og den saudiarabiske ambassaden.

Det var en krise som kom til å vedvare i flere måneder. Det var i en turbulent tid under krigen mellom Irak og Iran, med stadige fly- og missilangrep på Teheran og angrep på norske og allierte tankere i Gulfen.

Koordineringen mellom de ulike avdelingene i UD var imidlertid fullstendig fraværende. Instrukser manglet og var til dels motstridende. Det var mange kokker, mye søl og ingen kriseledelse i UD som tok ansvar.

Ikke bare var kanselliet truet. Sikkerheten til ambassadens ansatte og pårørende ble unødvendig eksponert. Ambassaden ble mer eller mindre overlatt til seg selv. Det ble vanskelig å opprettholde en normal arbeidssituasjon og en fornuftig dialog med iranske myndigheter.

Det spisset seg til og endte med evakuering av ambassadens ansatte og pårørende, og denne gangen med et 12 siders notat til departementet med beskrivelse av hendelsesforløpet, den manglende koordineringen, svikten i kommunikasjon og krisehåndtering, og med forslag til tiltak for å unngå at noe liknende skulle skje igjen.

Jeg forsto under hånden ganske snart at det ikke var noen karrieremessig genistrek.

Den tredje gangen jeg fikk en leksjon i at departementets politiske og øverste administrative ledelse ikke tålte ubehagelige tilbakemeldinger, var under EØS-forhandlingene.

Ledelsen i departementet skulle for enhver pris ha avtalen på plass. Jeg var ansvarlig for forhandlingsområder som statsstøtte, offentlige innkjøp, energi, tekniske handelshindringer og institusjonelle løsninger med mer på ekspertnivå.

Vi utarbeidet forslag til norske posisjoner og skrev fortløpende notater til politisk ledelse i departementet og til Statsministerens kontor om hvordan forhandlingene med de andre EFTA-landene og med EU utviklet seg.

Om vi kom med kritiske merknader knyttet til EUs forhandlingskrav, foreslo alternative løsninger eller kom med motforestillinger knyttet til ivaretakelse av norske interesser, fikk vi ganske snart tilbakemelding og påtegninger fra ledelsen, som tydeliggjorde at det ikke ble satt særlig ris på. De ønsket ikke motforestillinger. De ville for enhver pris få på plass en avtale.

Det var ganske frustrerende og en medvirkende årsak til at jeg forlot utenrikstjenesten, ti år eldre, mindre idealistisk, men en del klokere enn da jeg startet.

Det er en historie jeg ser tilbake på med et visst vemod. For alt kunne vært så mye bedre på en fantastisk arbeidsplass med hele verden som arbeidsfelt og med mange særdeles dyktige og hardtarbeidende kolleger.

De tilpasser seg og gjør så godt de kan i et system som gjør det unødvendig vanskelig å levere sitt beste, enn si ivareta landets interesser optimalt.

Skillet mellom politikk og administrasjon er et grunnleggende prinsipp i norsk forvaltning. Dette skillet er ikke bare organisatorisk. Det er en del av selve legitimitetsgrunnlaget for den norske parlamentarismen.

Når partiboka blir dominerende og rollene mellom politisk ledelse og embetsverk glir over i hverandre, forvitrer den faglige integriteten, og ansvarslinjene blir utydelige.

Denne ukulturen er spesielt sterk i UD. I slike system etableres fort en kultur hvor regelverk, meritokratiske prinsipper og faglige vurderinger blir vanskelige å ivareta.

Lojalitet til ledelsens politiske og personlige interesser veier tynger enn faglig integritet og organisasjonens overordnede mål om å ivareta norske interesser.

Charlotte Engelsen har har gjort en studie av organisasjonskulturen i UD og skrevet en god artikkel om dette i Aftenposten 16.2.

Den er verdt å lese for dem som vil forstå bakteppet for det som nå er avdekket i norsk UD i kjølvannet av Epstein-saken. Det har med samrøret mellom politisk ledelse og embetsverket å gjøre og den ukulturen det bragte med seg.

Det har først nå kommet til overflaten, men slik har det vært lenge. Det er noe nåværende og tidligere kolleger i UD kan bekrefte. Og det er noe ikke minst UD-ledelsens håndtering av Epstein/Rød-Larsen/Juul-saken vitner om.

«Når embetsverk og politisk ledelse glir over i hverandres roller, svekkes balansen som skal sikre faglighet, nøytralitet og politisk gjennomføringskraft samtidig», skriver Engelsen.

Hun kunne lagt til at UDs evne til forbedring og til å ivareta norske interesser også svekkes. Og hun kunne lagt til at dette ikke er riktig og rettferdig overfor de mange som har jobbet hardt for å bli fagdiplomater og som gjør så godt de kan i dette systemet.

I et politisk system som det norske forutsettes det at forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk balanseres fint. Embetsverket skal sikre kvalitet, ansvarlighet, konsistens og langsiktighet, mens politikerne setter mål og retning og foretar de nødvendige prioriteringer.

Når embetsverket og det øvrige byråkratiet ikke opplever at motforestillinger eller kritiske vurderinger og forslag til forbedringer er ønsket, eller endog ikke er trygt, forsvinner fundamentet som dette systemet hviler på.

Engelsen påpeker derfor helt riktig at Epstein-saken er et symptom, ikke en årsak.

Det handler ikke bare om enkeltpersoners manglende dømmekraft og misbruk av tillit. Her er det snakk om grunnleggende systemsvikt, som sannsynligvis har bidratt til grove lovbrudd. Dét må få konsekvenser.

Det må få konsekvenser for dem det gjelder. Og det må få konsekvenser for dem som forvalter dette systemet og er ansvarlig for denne ukulturen.

UDs organisering og organisasjonskultur må derfor underlegges en grunnleggende granskning.

Det er ikke bare viktig, men avgjørende for å komme uvesenet til livs, og for at utenrikstjenesten skal kunne fungere etter hensikten og ivareta norske interesser og Norges omdømme effektivt.

Øystein Steiro Sr.