Alternativt Forum

De historiske relasjonene mellom USA og Russland er av de mest komplekse i internasjonal politikk. USA og Russland har ikke alltid vært fiender. Og USA og Europa har ikke alltid vært allierte. Tvert imot.

De nære relasjonene mellom USA og Russland strekker seg helt tilbake til slutten av 1700-tallet og tidlig 1800-tall, lenge før den kalde krigen definerte motsetningene vi kjenner i dag.

Opp gjennom historien har USA og Russland ofte funnet hverandre, som motvekt mot de gamle europeiske kolonimaktene, særlig Storbritannia.

Under Donald Trumps andre administrasjon opplever vi en tilnærming mellom USA og Russland. Det utfordrer de transatlantiske relasjoner, som har regulert forholdet mellom USA og Europa siden NATO ble etablert i 1949.

Det transatlantiske partnerskapet er med andre ord ikke noe vi kan ta for gitt, verken historisk eller geopolitisk. Endringene i de transatlantiske relasjoner kan sette Norge i en vanskelig situasjon.

Den senere tids utvikling må ses i lys av USAs historiske skepsis til de europeiske kolonimaktenes maktpolitikk, Trumps doktrine «America First» og oppgjøret med tidligere presidenters globaliseringspolitikk.

Det har ført til at Kina nå utfordrer Vesten og USAs hegemoni. USA ser Kina som den nye hovedtrusselen og Europa som sterkt svekket. Russland betraktes som en mulig partner, snarere enn en fiende, slik som under den kalde krigen.

Vennskapet med Russland har lange røtter. Relasjonene går tilbake til før USAs uavhengighet. Relasjonene til Russland var først og fremst en motvekt til britisk imperialisme på 1700-tallet og frem til siste halvdel av 1800-tallet.

Fra 1763 handlet de tretten koloniene med Russland, og importerte russiske varer som hamp, seilduk og jern, og brøt med Navigation Act og den britiske handelsblokaden.

Og under den amerikanske revolusjonen (1775–1783) forble Russland offisielt nøytralt og nektet på nytt å støtte de britiske blokadene.

Gjennom hele 1800-tallet var Russland, i motsetning til Storbritannia, Frankrike og Spania, med deres koloniale ambisjoner, en av de få europeiske stormaktene som ikke truet amerikansk territorium.

Det kulminerte under den amerikanske borgerkrigen (1861–1865). Russland støttet Unionen og Nordstatene åpent, først og fremst fordi det så USA som en motvekt til sin geopolitiske hovedrival, det britiske imperiet.

De nære relasjonene førte blant annet til at Russland solgte Alaska til USA i 1867 for 7,2 millioner dollar, tilsvarende bare 159 millioner dollar i dagens valuta.

Relasjonene til Russland kjølnet imidlertid mot slutten av 1800-tallet på grunn av den sterke jødiske lobbyens misnøye med de russiske jødeprogromene.

På begynnelsen av 1900-tallet hadde imidlertid USA overtatt for Storbritannia som verdens ledende økonomi. Og under første verdenskrig ble USA og Russland igjen allierte.

Forholdet kjølnet etter den russiske revolusjonen i 1917. USA anerkjente imidlertid Sovjetunionen i 1933 og dannet på ny en allianse med Sovjetunionen og de vestallierte mot Tyskland under 2. verdenskrig.

Men etter 1945 snudde alt. Den kalde krigen gjorde Sovjetunionen til USAs hovedfiende. NATO ble etablert i 1949, som en vestlig forsvarsallianse mot trusselen fra øst og med USA, Storbritannia og de gamle europeiske stormaktene som kjerne.

Den kalde krigen kom til å vare i drøye 40 år, til jernteppets fall i 1990 og Sovjetunionens kollaps i 1991.

Det kan imidlertid være verdt å merke seg at våpenkontrollavtalene, SALT I og II og INF-avtalen, samt Helsinki-avtalen, i all hovedsak ble ført bilateralt mellom USA og Sovjetunionen over hodet på de europeiske NATO-landene allerede på 1970-tallet.

Tidlig på 1990-tallet, umiddelbart etter at den kalde krigen var slutt, samarbeidet USA og Russland tett, både med START II, i NATO-rådet og med felles innsats i Bosnia og Kosovo.

Russland ønsket til og med NATO-medlemskap og å bli tatt med i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur. Det ble det imidlertid ikke noe av.

NATOs raske ekspansjon mot øst, det amerikanske rakettskjoldinitiativet, invasjonen i Irak i 2003 og anerkjennelsen av Kosovo i 2008, skjøv Moskva og Washington fra hverandre på ny.

Siden vet vi alle hvordan det er gått. Russland intervenerte i Georgia i 2008, annekterte Krimhalvøya i 2014 og invaderte Ukraina i 2022 for å forhindre Ukrainas medlemskap i NATO.

Det førte til full nedkjøling i forholdet mellom USA og Russland frem til Trump 2.0 og det som kan oppfattes som en begynnelse på en ny tilnærming mellom USA og Russland.

Allerede i februar 2025, rett etter at Trump ble innsatt i presidentembetet, ringte han Putin for å diskutere fred i Ukraina. Det ble fulgt opp med møtet i Riyadh umiddelbart etterpå, og senest møtet mellom Trump og Putin i Anchorage i august.

Tilnærmingen mellom USA og Russland er altså ikke noe nytt i amerikansk-russiske relasjoner. Det har dype historiske røtter, selv om det fortoner seg som et fullstendig paradigmeskifte for generasjonen som er vokst opp med NATO.

Dette skiftet i de transatlantiske relasjoner er i stor grad selvforskyldt. Det har sin bakgrunn først og fremst i to forhold.

For det første i globaliseringspolitikken til EU og amerikanske administrasjoner fra Bill Clinton og Joe Biden.

Det har resultert i at en stor del av Vestens industribase er overført til Kina og andre lavkostland, og til at Kina nå er i ferd med å utfordre USAs posisjon som verdenshegemon.

Dernest har det sin bakgrunn i den raske ekspansjonen av NATO og EU mot øst, og inn i tidligere russisk interessesfære. Det har spilt russerne rett i fanget til kineserne.

Det er dette USA og Trump-administrasjonen nå søker å reversere. Trump søker å nøytralisere Kina ved å få investeringer og industri tilbake til USA, samtidig som han prøver å få til en tilnærming til Russland.

Dernest tar han et skarpt oppgjør med EU, som har forsømt sitt eget forsvar, som vegrer seg for å reversere globaliseringspolitikken, som opprettholder en innvandringspolitikk som er i ferd med å føre til «sivilisatorisk utslettelse» og som vanskeliggjør en normalisering i forhold til Russland ved å holde krigen i Ukraina gående.

Dette representerer et klart brudd i etterkrigstidens tette transatlantiske relasjoner. Sett fra Washington er det i realiteten et brudd Europa i stor grad kan takke seg selv for.

Historien viser at USA og Russland sjelden har vært naturlige fiender. De har vært det når europeisk maktpolitikk tvang dem til det.

Dagens tilnærming under Trump gjenoppliver den gamle logikken: De gamle europeiske kolonimaktene er ikke til å stole på. Russland kan være en nyttig alliert mot større trusler.

De langvarige båndene fra 1800-tallet lever fortsatt og former USAs utenrikspolitikk mer enn mange i Brussel, London, Paris og Berlin liker å innrømme, og mer enn de fleste i de forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøene i Oslo fatter.

Det er ikke minst viktig om vi selv skulle bli tvunget til å velge side i en allianse som er i ferd med å gå opp i limingen.

Geopolitisk er Norge, som Storbritannia, å betrakte som en atlantisk øynasjon som hører hjemme i det atlantiske sikkerhetsfellesskapet sammen med USA og de øvrige nordiske land på den fennoskandiske halvøy, og i mindre grad med de kontinentale landmaktene i EU.

Som en råvareøkonomi, petroleumseksportør og viktig energileverandør står Norge dessuten i en særstilling med felles interesser med øvrige råvareleverandører og energiprodusenter (USA og Russland), og med til dels motstridende interesser i forhold til EU.

I det skiftet som nå finner sted i de transatlantiske relasjoner, synes regjeringen å være i ferd med å gjøre et skjebnesvangert valg dersom den vender USA ryggen og legger alle eggene, både handelspolitisk og sikkerhetspolitisk, i EU-kurven.

Sikkerhetsmessig har EU lite eller ingen ting å tilby. Norges sikkerhet er helt og holdent avhengig av den amerikanske sikkerhetsparaplyen.

Slik vil det være i overskuelig fremtid, inntil et sterkere forsvarssamarbeid eventuelt er etablert, og da først og fremst mellom de nordiske land og i mindre grad med EU, som fremstår sterkt splittet og med til dels andre sikkerhetsbehov.

Økonomisk sett er det ingen tvil om at råvare-, ressurs- og energifattige EU primært ser Norge som en fremtidig råvareprovins underlagt EUs kontroll. Derom bør det ikke være noen tvil. Dét er ikke i Norges interesse.

I en tid hvor realpolitikken rår, er det viktig at våre politiske ledere tenker realpolitikk og ikke lar utenrikspolitikken styres av identitetspolitikk, nå når de euroatlantiske relasjoner er kommet i spill.

Det er det siste som styrer Støre-regjeringen når den nå søker fellesskap med EU. Realpolitisk hører Norge hjemme sammen med USA, Storbritannia og Norden.

Hadde jeg vært Støre, ville jeg derfor gjort alt i min makt for å legge press på Zelenskyj til å akseptere en fred langs der frontlinjene i Ukraina nå står, for å unngå at krigen eskalerer ytterligere, og for å legge grunnlag for en normalisering mellom øst og vest på sikt.

Dernest ville jeg sendt to av de fire norske minesveiperne til Hormuzstredet så raskt som mulig, for å forsvare den frie ferdselen på verdenshavene for norsk og internasjonal skipsfart.

Det amerikanske kanonbåtdiplomatiet i Mexicogolfen og Persiabukta kan jeg styre min begeistring for. Det har sine paralleller til britisk imperialisme og deres blokader av USA på 1700- og 1800-tallet.

Regimeskifte bør overlates til iranerne selv. Det kan bli en hengemyr verken USA eller NATO er tjent med å vikle seg inn i.

Men det er viktig å få kontroll med Irans atomvåpenprogram og Irans offensive missilkapasiteter, samt sikre fri ferdsel gjennom Hormuzstredet.

Og det er viktig for Norge å vise solidaritet med USA, om vi i det hele tatt skal ha noen forhåpning om at USA skal vise solidaritet med Norge dersom vi skulle trenge det.

Men enn så lenge synes Støre å være mer styrt av knefallet for EU og forakten for Trump enn av nasjonale realpolitiske interesser.

Gros tidligere koffertbærer dilter i hælene på Ursula von der Leyen. Det er Gros EU-koffert han fortsatt sleper på. Dét kan koste Norge dyrt.

Øystein Steiro Sr.