Alternativt Forum

En av vår tids fremste historikere, Niall Ferguson, har nettopp publisert en artikkel i The Free Press om ‘How Great Powers Lose Wars They’re Winning’, hvor han trekker paralleller mellom Nassers nasjonalisering av Suezkanalen i 1956 og Irans stengning av Hormuzstredet nå i 2026.

Under Suez-krisen i 1956 måtte de gamle kolonimaktene, Storbritannia og Frankrike, gjøre retrett. Ifølge Ferguson kan mye tyde på at USA kan ha marsjert rett inn i en nesten identisk felle i Hormuzstredet.

Ferguson viser hvordan stormakters tilsynelatende militære og teknologiske overlegenhet ofte innebærer at de overvurderer egen styrke og undervurderer de økonomiske og logistikkmessige utfordringene knyttet til fjerne kriger samt motpartens motstandsvilje og de innenrikspolitiske kostnadene på egen hjemmebane.

Slik Storbritannia, Frankrike og Israel undervurderte Egypt under Suez-krisen, er faren stor for at USA og Israel har undervurdert Iran. De vinner slagene, men står i fare for å tape krigen. For Iran kontrollerer Hormuzstredet og dermed verdensøkonomien.

I 1956 nasjonaliserte Egypts president Gamal Abdel Nasser Suez-kanalen. Britene, franskmennene og israelernes svar var en klassisk kolonial maktmanøver: et koordinert angrep for å gjenerobre kanalen og styrte Nasser.

Israel angrep Sinai, mens britene og franskmennene bombet og landet tropper for å sikre kanalen. Målet var å styrte Nasser og gjenopprette kontrollen over kanalen. Men de gamle kolonimaktene hadde ikke regnet med de nye supermaktene, USA og Sovjet.

USA, under Eisenhower, nektet å støtte sine allierte. Washington fryktet at en krig i Midtøsten ville destabilisere oljeprisen, svekke dollaren og gi Sovjetunionen en propagandaseier i den tredje verden. Sovjetunionen truet på sin side åpent med rakettangrep mot London og Paris.

Militært var operasjonen en suksess i starten. Men så kom virkeligheten. Oljeprisen skjøt i været da kanalen ble blokkert. Den britiske økonomien fikk et brutalt tilbakeslag. Pundet fikk juling. Sammen med den manglende støtten fra USA, resulterte det i et forsmedelig anglo-fransk tilbaketog og den endelige slutten på imperietiden for de to gamle europeiske stormaktene.

Storbritannia ble redusert til en mellomstor stormakt mellom supermaktene. Frankrike mistet tilliten til USA og trakk seg siden fra det militære samarbeidet i NATO og utviklet sin egen atomvåpenstyrke uavhengig av USA – ‘Force de frappe’.

Ferguson mener at mye kan tyde på at USA nå har havnet i samme situasjon som Storbritannia i 1956, altså i en allianse med Israel for å sikre kontroll over en strategisk vannvei for å fjerne regimet som kontrollerer den. Denne gangen er det ikke Suezkanalen, men Hormuzstredet.

Iran har, som Egypt i 1956, tapt på slagmarken, men beholdt sitt viktigste trumfkort: evnen til å forstyrre verdensøkonomien ved å true med eller stenge stredet. Selv om USA og Israel er militært overlegne, jobber tiden imot en stormakt som blir stadig mer overstretched etter som tiden går, både militært, økonomisk og politisk.

«De økonomiske kostnadene ved krig hoper seg opp raskere enn de strategiske gevinstene kan høstes.»

Oljeprisen har steget kraftig. Børsene reagerer negativt. Globale forsyningskjeder skjelver. Kina, som er sterkt avhengig av olje gjennom Hormuz, er blitt trukket inn som en nøkkelaktør, akkurat som USA og Sovjetunionen var det under Suez-krigen. Russland, som den gang støttet Nasser, spiller nå en liknende rolle ved å forsyne Iran med våpen. Parallellene er slående.

Den kritiske vannveien: Suezkanalen var livsnerven for europeisk oljeimport i 1956. Hormuzstredet er livsnerven for global energi i 2026. Begge er geopolitiske knutepunkt hvor en regional makt kan lamme verdensøkonomien med relativt enkle midler, uten å vinne et eneste konvensjonelt slag.

Alliansen med Israel: Den gang som nå er Israel den nærmeste partneren i et angrep mot en fiendtlig arabisk/persisk stat.

Militær suksess, strategisk fiasko: De vestlige styrkene vant slagene, men tapte den politiske og økonomiske krigen. Egypt beholdt kanalen. Iran ser ut til å beholde evnen til å true Hormuz.

Valutahegemoni: Det britiske pundet kollapset nesten i 1956. I dag risikerer dollaren og amerikansk kredittverdighet å lide under lange, kostbare operasjoner i Persiabukta. Vi ser allerede nå en tiltagende overgang til at russisk olje omsettes i kinesiske petro-yuan i stedet for i dollar.

Ferguson minner oss om at stormakter ofte taper, ikke fordi de er militært svake, men fordi de undervurderer hvor raskt økonomiske sjokk, alliertes motvilje og motstanderens asymmetriske virkemidler kan snu seier til nederlag.

I 1956 tvang USA britene og franskmennene til retrett for å hindre at Sovjetunionen skulle få for sterk innflytelse i Midtøsten. I 2026 er det Kina som kan komme styrket ut hvis USA blir sittende fast i en langvarig krig med Iran om kontrollen over Hormuz.

Niall Fergusons analyse er en påminnelse om at krig ikke bare handler om militær kapasitet, men om økonomi, ideologi, innenrikspolitikk og globale maktbalanser.

Spørsmålet er nå om Trumps rådgivere husker Suez-krisen, og om de har lært av tidligere amerikanske presidenters mange tapte kriger i Midtøsten. Spørsmålet er nå om Hormuz blir for USA det Suez ble for Storbritannia? Det gjenstår å se.

Jeg tipper at Trump kommer til å trekke de amerikanske styrkene tilbake om kort tid, slik de gjorde i Venezuela. Jeg tipper at Trump overlater til de landene som er avhengige av oljen å bidra selv til å holde stredet åpent. Det gjelder først og fremst Kina, Japan og India, samt USAs allierte, Gulf-statene og EU.

De trenger oljen. USA trenger den ikke. USA er selvforsynt. Trump tenker nok at om ikke EU-landene vil bidra til å holde Hormuzstredet åpent, så kan de kjøpe amerikansk olje og gass i stedet.

Et slikt utfall vil i så fall ikke svekke USA og Pax Americana på samme måte som Suez-krisen svekket Storbritannia og Pax Britannica, slik Ferguson synes å mene er det sannsynlige utfallet av krigen med Iran. Snarere tvert imot.

Uansett, folkerett eller ikke folkerett, det apokalyptiske teokratiske prestestyret i Teheran, med sitt sterke innslag av Mahdi-tro og endetids-kult, kan ikke tillates å ha atomvåpen. Å forhindre bruk av atomvåpen er et kollektivt internasjonalt anliggende.

USA har, på vegne av det internasjonale samfunnet, forhåpentligvis nå lyktes i å sanere det iranske atomvåpenprogrammet, i alle fall for lang tid fremover. Det burde aktivt blitt støttet, og ikke motarbeidet, av de europeiske NATO-landene og det internasjonale samfunnet for øvrig.

Også energisikkerhet og åpne handelsruter er et kollektivt internasjonalt anliggende. Iran kan ikke tillates å kontrollere internasjonal skipsfart gjennom Hormuzstredet. Og her er folkeretten klar.

Fri ferdsel gjennom Hormuzstredet er det opp til det internasjonale samfunn å sørge for, inklusive skipsfartsnasjonen Norge. USAs bestrebelser for å holde stredet åpent burde blitt aktivt støttet av EU og Norge.

Regimeskifte i Iran er imidlertid ikke et internasjonalt anliggende. Prestestyrets fremtid må det være opp til det iranske folk selv å avgjøre, uansett hvor gjerne vi hadde sett at mullaenes tid i Iran nå er over.

Trump gjør det rette. Han gjør det som må gjøres, men står i fare for å gjenta historien. Dårlige allierte øker nettopp faren for at historien gjentas.