Alternativt Forum

«I møte med krig og uro trenger Norge mer diplomati, ikke mindre», skriver statssekretær i Utenriksdepartementet (UD) Andreas Motzfeldt Kravik i Aftenposten 21. april.

Dét er det ikke vanskelig å være enig i. «En klok utenrikspolitikk krever en oppdatert forståelse av hvordan verden fungerer», skriver han videre. Heller ikke dét er det vanskelig å være enig i. Det er viktig å forstå våre omgivelser.

Motzfeldt Kravik trekker frem at vi lever i en tid med et historisk høyt antall væpnede konflikter, at selv konflikter langt borte påvirker oss direkte og at internasjonal politikk blir stadig mer toppstyrt. Sant nok.

Men det han ikke sier noe om, er langt viktigere enn hans forsøk på å rettferdiggjøre tretti års mislykket norsk fredsmekling i Midtøsten, og hans forsøk på å demme opp for kritikken som er kommet i kjølvannet av Epstein-avsløringene med hensyn til UDs skandaløse omgang med norske skattebetaleres penger til bistand og fredsmekling.

Han viser til de urolige tidene og trekker frem at regjeringen nå gjennomfører en historisk forsvarssatsing og forsterker våre sikkerhetspolitiske allianser med land i Europa.

Han unngår å nevne at det partiet han selv tilhører, har et hovedansvar for å ha avviklet 85 prosent av Forsvaret, samtidig med at den regjeringen han tilhører, for alle praktiske formål allerede er i krig med vår stormaktsnabo i øst.

Han berører heller ikke at regjeringen trekker beina etter seg med hensyn til å iverksette Forsvarskommisjonens tilrådninger, at det vil ta minst 12 år å få Forsvaret på fote igjen, og at det da for lengst kan være for sent.

Ei heller nevner han at gjentatte Arbeiderparti-regjeringer åpenbart ikke har forstått hvordan verden fungerer, og at det er makten som regulerer forholdet mellom stormaktene når det kommer til stykket.

Og som sine partifeller har han åpenbart ikke forstått at mens sikkerhetsbildet kan endres så å si over natten, er forsvarsstrukturer trege strukturer som det kan ta tiår å bygge opp.

Han viser til alliansebygging med Europa, men trekker ikke frem at de europeiske NATO-landene, på samme måte som Norge, i stor grad har avviklet sine forsvar selv. De har svært lite å tilby for å heve norsk sikkerhet.

Og han nevner ikke at som en følge av den ansvarsløse forsvars- og sikkerhetspolitikken som er ført gjennom tre tiår, vil norsk sikkerhet i overskuelig fremtid være totalt avhengig av USA.

Samtidig omtaler han den amerikanske presidenten i særdeles udiplomatiske vendinger. Det er uklokt.

«… internasjonal politikk blir stadig mer dynastisk og toppstyrt. Utviklingen er markant for USA, hvor president Trump, støttet av en liten krets rådgivere, beslutter det meste selv.»

Han evner rett og slett ikke å ta inn over seg at de svekkede euro-atlantiske relasjonene først og fremst har sin årsak i at Norge og de europeiske NATO-landene ikke har oppfylt sine forpliktelser i NATO, og ikke har bidratt til å ivareta eget forsvar, men latt USA bære hovedbyrden for norsk og europeisk sikkerhet.

Kravik trekker den slutning at utviklingen medfører at vårt freds- og konfliktdiplomati er blant våre viktigste utenrikspolitiske verktøy.

Dét er en oppsiktsvekkende feilslutning, og den står i sterk kontrast til de manglende resultatene av norske fredsdiplomati, samt til de avsløringene som til nå er kommet frem fra offentliggjøringen av Epstein-dokumentene.

Kravik oppgir merkelig nok det pågående norske fredsdiplomatiet i Sør-Sudan som et paradeeksempel, men nevner ikke den katastrofen det førte til i 2013. Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson var sentral. Det førte riktig nok til en fredsavtale og Sør-Sudans uavhengighet i 2011. Men freden varte bare i knapt to år.

I 2013 brøt det ut en brutal borgerkrig. Hundretusener ble drept, millioner sendt på flukt, og det førte til allmenn hungersnød i Sudan. Hilde Frafjord Johnson ble kjeppjagd ut av Sør-Sudan, som siden har vært å betrakte som en failed state.

Kravik begrunner det fortsatte norske engasjementet i Sør-Sudan med at det er i norsk interesse å bidra til å forhindre at ekstremisme og migrasjonsstrømmer oppstår, noe som han mener vil påvirke Norges sikkerhet og økonomi.

Han har helt rett i at folkevandringen fra MENA-landene påvirker Norges sikkerhet og økonomi negativt, og følgelig ikke er i Norges interesse. Men med den erkjennelsen burde Ap ha bidratt til å redusere asylstrømmen, ikke til å opprettholde den. En stor del av denne innvandringen er økonomisk velferdsinnvandring.

At norsk fredsmekling skal ha bidratt til å redusere migrasjonsstrømmen, er det få eller ingen eksempler på. Norsk utenrikspolitikk under Ap har snarere bidratt til å øke den, jf. da Norge bombet Libya tilbake til steinalderen i 2011, samt det norske engasjementet i Irak i 2003.

Jevnfør også den norske fredsmeklingen i Afghanistan og det faktum at norske styrker ble stående der i nesten 20 år uten å oppnå noe som helst annet enn at 10 norske soldater ble drept, 40 milliarder kroner forsvant til ingen nytte, og 35.000 afghanere innvandret til Norge. Årlig koster de norske skattebetalere milliardbeløp.

Norge strør om seg med bistandspenger og gode fortsetter, men har verken diplomatisk eller militær tyngde nok til å presse frem varige fredsløsninger. Det kan bare stormaktene.

Det beste vi kan gjøre fra norsk side, er å bidra med humanitær hjelp og krisebistand, ikke med en fredsmekling uten diplomatisk tyngde. Slikt bidrar heller til å forlenge konfliktene og forverre de humanitære lidelsene, slik vi har sett i Sør-Sudan, på Sri-Lanka og under det tretti år lange mislykkede norske fredsengasjementet i Midtøsten, med radarparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul i spissen.

Kraviks påstand om at kritikken mot norsk fredsmekling «vitner om et utdatert begrep om norske interesser og manglende forståelse av hvordan moderne diplomati fungerer», er ikke annet enn tomme ord fra en som har bygget opp egen karriere i UD på fredsmekling og partiboka i Ap.

Når Kravik attpåtil prøver å gjøre seg viktigere enn det han og UD er, og skriver at «det er velkjent at Norge har vært involvert i samtaler mellom USA og Iran for å unngå at konflikten eskalerer», begynner det å bli penibelt.

Som om Trump-administrasjonen bryr seg døyten om norske fredsmekleres megalomane ambisjoner. Det gjør for den saks skyld heller ikke Revolusjonsgardens ledere eller mullaene i Teheran, bortsett fra om det gir muligheter til å få sugerør ned i den store norske bistandssekken.

Det beste vi kan gjøre fra norsk side, er å erkjenne at Norge er et lite land i verden, samt å holde oss langt borte fra fredsprosesser vi ikke har forutsetninger for å kunne bidra i, som i Iran, i Midtøsten og alle mulige andre steder.

Kravik forsikrer oss avslutningsvis om at «norsk fredsdiplomati skal selvfølgelig foregå innenfor demokratiske og kostnadseffektive rammer». Jommen sa jeg smør! Epstein-avsløringene forteller en ganske annen historie om norsk fredsdiplomati.

Den uttalte hensikten bak fredsdiplomatiet og den såkalte engasjementspolitikken var at den skulle bygge Norges omdømme som en humanitær stormakt.

Epstein-saken har imidlertid blottlagt det motsatte. I utlandet fremstår Norge nå som en korrupt liten oljestat med et fredsdiplomati bestående av skjulte nettverk, grove habilitetsbrudd, uhemmet pengebruk, manglende kontrollrutiner, korrupsjon og sikkerhetsbrudd.

De tre institusjonene som betyr mest for Norges omdømme i utlandet – Utenriksdepartementet, Nobelkomiteen og Kongehuset – er alle trukket ned i søla. Å gjenoppbygge Norges omdømme til et anstendig nivå, vil ta mange år. Foreløpig lurer internasjonale nyhetsmedier på hva det egentlig er som foregår i «fredslandet» Norge.

At Kravik og UD ennå ikke makter å ta dette inn over seg, er ikke til å undres over. Arrogansen og den manglende selverkjennelsen har lenge vært et varemerke for Arbeiderpartiet.

Hadde jeg vært i skoene til Kravik, ville jeg gått litt stillere i dørene. Jeg hadde faktisk vurdert om det kan være noe i kritikken av tretti års mislykket norsk fredsdiplomati. Jeg hadde i det minste avventet konklusjonene fra Epstein-granskningskommisjonen.

Om kommisjonen gjør jobben sin, vil den trolig konkludere med at Andreas Motzfeldt Kravik bør finne seg noe annet å gjøre.