Alternativt Forum

Å forstå sine omgivelser er viktig. Å forstå «den andre», våre naboland, våre allierte, en motpart eller en potensiell fiende, er viktig. Det er grunnleggende for alt diplomati. For et lite geopolitisk utsatt land som Norge er det eksistensielt.

Men det som er forståelig, fornuftig og rasjonelt for den ene, behøver ikke være forståelig, fornuftig og rasjonelt for den andre. Noen ganger er det ikke det, og noen ganger er det motsatt. Virkeligheten kan fortone seg ganske forskjellig fra den andre siden av gjerdet.

For fornuft og rasjonalitet er relative og subjektive størrelser. Det som er rasjonelt og i den enes interesse, kan være irrasjonelt og direkte i strid med den andres interesser. Det gjør det krevende å forstå den andre. Det gjør det særlig krevende å løse eksistensielle konflikter.

For eksempel kan det å kvantifisere en motparts militære kapasitet være relativt enkelt. Å forstå hans intensjoner er derimot vanskelig. Mens kapasiteter og militære strukturer tar tid å bygge opp og gjerne er observerbare, kan en fiendes intensjoner skjules og endres på et øyeblikk.

Utfordringene knyttet til å forstå den andres interesser gjør det vanskelig å finne kompromisser og unngå eventuelle konflikter. Utfordringene knyttet til å forstå motpartens egentlige intensjoner, gjør det vanskelig å iverksette adekvate mottiltak og forsvare seg.

Og like viktig som å forstå sine fiender, er det å forstå sine venner. I en krise eller en krigssituasjon vil ulike alliansepartnere ofte ha ulike og ikke nødvendigvis fullt ut sammenfallende interesser. De kan ofte være delvis eller direkte motstridende.

Det kommer gjerne til overflaten i eksistensielle konflikter, som i krigssituasjoner. I slike situasjoner er det interessene, realpolitikken og makten som rår, og ikke folkerett i forhold til fiender eller solidaritet i forhold til allierte. Det er beklagelig, men sånn er det.

Dette har vært dårlig forstått i norsk utenrikspolitikk. Forsvaret er bygd ned i troen på at solidariteten i NATO var udelelig og absolutt, til enhver tid og i enhver situasjon. Vi har naivt trodd at den internasjonale rettsorden regulerer forholdet mellom statene.

Begge deler har vist seg å være feil. Krigen er tilbake i Europa med full tyngde. Midtøsten er satt i brann. FN har utspilt sin rolle. Båndene i NATO er sterkt svekket. Vi har ikke vært flinke til å forstå våre omgivelser, verken våre venner eller våre fiender.

Vi er ikke flinke til å forstå «den andre». Vi fordømmer og demoniserer Putin og russerne, som om russerne er uten historisk hukommelse, og verdens største land, Russland, er uten sikkerhets- og geopolitiske interesser!?

Vi forstår slettes ikke Teheran, som om et føydalt, middelaldersk og ekstremt ytterliggående teokratisk prestestyre med diffuse og skiftende maktsentra kan forstås ut fra våre sekulære vestlige forestillinger om hva som er rasjonelt og hvordan statsmakten fungerer i vårt eget land?

Og vi forstår ikke vår viktigste allierte, USA. Vi bortforklarer tilnærmingen mellom USA og Russland og sammenbruddet i de euro-atlantiske relasjoner som gal manns verk, og skyver med det Trump-administrasjonen og USA enda lenger fra oss.

Vi sliter med å forstå at Trump-administrasjonens kritikk av Europa har et faktuelt grunnlag og historiske røtter tilbake til de europeiske kolonimaktenes imperialistiske forhold til USA og en tid da Russland, til forskjell fra Europa, støttet USAs uavhengighets­bestrebelser.

Våre ledere har hatt vanskelig for å ta inn over seg at konsekvensene av globaliseringspolitikken er at store deler av industribasen er eksportert til Kina og andre lavkostland, og at det har bidratt til å svekke både Vesten og Europas økonomi og sikkerhet.

De har vanskelig med å ta inn over seg kritikken fra USA om at den ikke-vestlige innvandringen ikke bare underminerer velferdsstaten, men er i ferd med å true den europeiske sivilisasjon som sådan.

Dette er forhold som aktivt fortrenges i norsk utenrikspolitikk. Men det er vesentlig kontekst som gir nødvendige korrektiv i forhold til de stereotype narrativene som preger norsk utenriksledelse og de utenrikspolitiske fagmiljøene så vel som pressen og media for øvrig.

Det er forhold som bidrar til å forklare hvordan vi har kunnet avvikle vårt eget forsvar og samtidig involvere oss dypere og dypere i en krig mot vår stormaktsnabo i øst, og samtidig, i sterk grad, er i ferd med å svekke forholdet til vår sikkerhetsgarantist i vest.

Dette er forhold som gir grunn til å påstå at norsk utenrikspolitikk har sviktet i tiden etter den kalde krigen. Det forteller om hvorfor det er så vanskelig å finne diplomatiske løsninger for å komme ut av det sikkerhetspolitiske hjørnet vi i stor grad har malt oss selv inn i.

Det gjelder både i forhold til krigen i Ukraina, krigen i Midtøsten, i forhold til kinesisk ekspansjonisme samt våre relasjoner til vår viktigste allierte på den andre siden av Atlanterhavet og vår nærmeste stormaktsnabo på den andre siden av Grense Jakobselv.

Å forstå sine fiender og sine venner er viktig. Vel så viktig er det å forstå seg selv, sine begrensninger og myter, de skjulte agendaene og skylappene som sperrer for historisk kunnskap, erfaringsbasert læring og ydmykhet i forsøket på å forstå våre omgivelser.

Det utenrikspolitiske ordskiftet i Norge er preget av confirmation bias, gruppetenkning, flokkmentalitet og konformitetspress. Slikt er farlig. Det innebærer mangel på kontekst og kontradiksjon som fort fører til realitetsforskyvning.

Her har det unge, uselvstendige og EU-styrte norske diplomatiet vist seg å være utsatt. Det er besnærende og lettvint, men ikke i norsk interesse å henge i skjørtene til EU. Men som en råvareøkonomi har vi i stor grad motstridende interesser i forhold til EU.

Og det har vært lett å neglisjere egen sikkerhet og det faktum at det tar svært lang tid å bygge forsvaret opp igjen. I mellomtiden lever vi farlig. Kortsiktige politikere og militærfaglige og sikkerhetspolitiske fagmiljøer som har sviktet, har satt landet i en farlig situasjon.

Og kanskje er det moralsk høyverdig å ville bygge Norges omdømme som en humanitærpolitisk stormakt gjennom bistand, fredsmegling og sjenerøs innvandringspolitikk, men det er utilgivelig å gjøre det på bekostning av befolkningen og landets langsiktige interesser.

Og det er ikke bare utilgivelig, men på grensen til forræderi å misbruke velgernes tillit og bruke skattebetalernes penger for å fremme personlige interesser, slik vi nå har sett ledende tillitspersoner i norsk politikk og i UD er blitt eksponert i Epstein-saken.

Det er derfor på høy tid med en grundig realitetsorientering i norsk utenrikspolitikk. Det er på tide å parkere den såkalte engasjementspolitikken. Det er på tide å vende tilbake til den realpolitiske hverdagen. Det er på tide å prioritere landets langsiktige interesser i en vanskelig og konfliktfylt verden.

Oljepengene bør brukes til å gjenoppbygge den nasjonale forsvarsevnen, i stedet for til fredsmekling som ikke gir resultater, bistand som ikke virker og ikke-vestlig velferdsinnvandring som underminerer velferdsstaten.

Og ikke minst, om fredsnasjonen Norge skal bidra med noe, må det være å få partene til forhandlingsbordet for snarest mulig å få slutt på krigen i Ukraina, heller enn å kaste bensin på bålet for at krigen skal vedvare, med fare for ytterligere eskalering.

Det er på tide å erkjenne at norsk utenrikspolitikk de siste 30 årene har spilt fallitt. Det er på tide å orientere seg i virkelighetens verden, der realpolitikken rår.

For å kunne gjøre dét, og for å forstå våre omgivelser, må vi først forstå oss selv og erkjenne at vi har kommet til kort.

Øystein Steiro Sr.