Alternativt Forum

«En del elementære logiske emner» het læreboken i logikk da jeg tok examen philosophicum i forrige århundre. Den ble først utgitt i 1941 og kom siden i flere opplag. Boken gir en kort introduksjon i semantikk, presis språkbruk, argumentasjons­lære og elementær logikk. Den var en slags logisk verneplikt for alle norske studenter. Den forsvant fra pensum i 1983.

Nå har både boken og logikken måttet vike plassen for altfor mange (24 stk.) og altfor dårlige universitet og høyskoler i Norge, til fordel for identitets­politikk, woke-galskap, agendastyrt forskning og systemisk stigmatisering av alle som måtte stille spørsmål ved de politisk korrekte narrativene.

Det er sterkt bekymringsverdig, for som en økonom i Verdens­banken slo fast i rapporten «Where is the Wealth of Nations» i 2006, utgjør human­kapitalen den største delen av en nasjons reelle rikdom, ofte 60–70 % eller mer, og langt mer enn fysisk kapital eller natur­ressurser. Når human­kapitalen svekkes, svekkes samtidig verdi­skapningen og velferden.

Norske universitet og høyskoler er i beste fall middelmådige. De scorer i laveste kvartil på alle inter­nasjonale rankinger. Lese- og regne­ferdig­het­ene i grunn­skolen er blant de dårligste i OECD-området. Innovasjons­takten er lav, både offentlig styrt FoU og den private, det siste i stor grad pga. formues­beskatning­en. Og stadig flere jobber stadig mindre. Det koster stor­samfunnet, dvs. dem som jobber og betaler sin skatt, enorme beløp.

Dette nevnes kun som en innledende kommentar til en nærmere kvantifisering av påstanden i forrige artikkel om hvordan yrkes­politikerne skatt­legger de produktive for å finansiere over­føringer til de nye og voksende gruppene av ikke-produktive, for å skaffe seg stemmer fra de nye velger­gruppene.

Det gjelder ført og fremst den raskt voksende muslimske innvandrer­befolkning­en fra MENA-landene, Asia og Afrika med deres ekstremt lave yrkes­deltakelse. Det gjelder den voksende andelen av befolkningen i Norge som går på trygd, og som sykemelder seg mer enn det er rimelig grunnlag for. Og det gjelder de stadig flere ansatte i en offentlig sektor som er dobbelt så stor som snittet i OECD.

Arbeidsproduktiviteten i offentlig sektor er sterkt fallende. Det er for mange ansatte. Det er altfor mange rene velferds­migranter, som har fått asyl og stats­borger­skap på falskt grunnlag og ikke jobber. Og det er åpenbart altfor mange navere som kan jobbe, men foretrekker å la det være.

Resultatet er at en stadig mindre andel av arbeids­styrken er i produktivt arbeid. Det må de som er i produktivt arbeid, betale for. Det betaler de for i form av økt skatte­byrde.

Jeg har sagt det før og sier det igjen: Vi må hjelpe dem som er uføre og ikke kan arbeide. De som er syke, kan holde seg hjemme med god samvittighet. Vi må hjelpe de virkelig trengende.

Men det kan ikke være mer lønnsomt å nave enn å jobbe. Det er ikke greit å sykmelde seg for å ta langhelg på hytta.

Vi må hjelpe de virkelige asylsøkerne, som har fått asyl på reelt politisk eller humanitært grunnlag. Men de må jobbe og bidra, og de må repatrieres i henhold til asyl­institutt­ets intensjoner så snart forholdene i hjemlandet gjør det mulig.

Og vi trenger selvsagt en offentlig sektor og offentlig ansatte for å ta hånd om kollektive oppgaver og offentlige tjenester.

Men det er altfor mange i alle tre kategorier. Det er for mange som utnytter systemet. De gjør det fordi de kan. De gjør det fordi velferds­ordningene er blitt for sjenerøse.

Det er ikke tilfeldig. Det er en villet politikk. Omfordelings­politikk­en skaffer stemmer. Men den er ikke bærekraftig. Den ødelegger velferds­staten. Human­kapital­en, som er nasjonens viktigste ressurs, svekkes.

La oss begynne med det unevnelige, som ingen politikere med håp om å bli gjenvalgt tør ta tak i. En må ikke ha lest «En del elementære logiske emner» for å forstå at det er noe grunn­leggende galt når det er over dobbelt så mange trygdede og sykmeldte i Norge som i våre naboland.

Det er 397.500 på trygd i Norge. De utgjør omtrent 12,9 % av arbeids­styrken mellom 15 og 74 år. Den er på 3.034.000 personer til sammen. Tilsvarende tall i våre naboland er langt lavere.

I Sverige er det under en tredjedel: 3,8 % av arbeids­styrken som mottar sjuk­ersättning. I Danmark er det 7,9 % på førtids­pension. Og i Finland er det 6,2 % sjuk­pensions­tagare, som er den tilsvarende ordningen der. Den gjennom­snitt­lige andelen trygdede i våre naboland er altså 6 %.

I tillegg er det langt flere som sykmelder seg i Norge. Ifølge Statistisk sentral­byrå (SSB) er drøyt 6,6 % av arbeids­styrken og 200.574 personer i Norge sykmeldt til enhver tid.

Tilsvarende tall for Sverige, Danmark og Finland er henholdsvis 4,3 %, 3,9 % og 4,2 %, altså et snitt på 4,1 %. Det er med andre ord en 2,5 prosent­poeng høyere andel som sykmelder seg i Norge enn i resten av Norden.

I Norge er 19,5 % av arbeidsstyrken til enhver tid trygdet eller sykmeldt. Det tilsvarende tallet for resten av Norden er 10,1 %.

Av den totale arbeidsstyrken på 3.039.000 er altså andelen som er trygdet eller sykmeldt i Norge, 9,4 prosent­poeng høyere enn i våre naboland. Det representerer 285.666 tapte årsverk. Dette til tross for at helse­tilstanden ikke er noe dårligere i Norge enn i Norden for øvrig. Den er tvert imot jevnt over bedre.

Forventet levealder i Norge er 83,3 år. I Sverige det samme. I Finland og Danmark 82,3 år, altså noe lavere. Alle er blant de landene som skårer høyest på selv­opplevd helse. Mens Norge er middels, ligger Finland høyest på fedme. Og Danmark og Finland har noe høyere alkohol- og røyke­relatert belastning.

Samlet sett er det små helse­forskjell­er mellom de nordiske land. Likevel er trygde­forbruk og syk­meldinger langt høyere i Norge. Dét koster penger. Det koster i form av økte trygde­utbetaling­er, tapt verdi­skapning og tapt skatte­inngang.

Når 285.666 som åpenbart kan jobbe, lar være å jobbe, innebærer det 100–120 milliarder årlig i mer­kostnader i form av økt trygd og sykelønn. Det fører til tapt skatte­inngang på 80–90 milliarder kroner per år. Og de tapte årsverkene innebærer en tapt verdi­skapning/BNP-bidrag på 400–600 milliarder årlig sammen­liknet med våre naboland, avhengig av hvordan en regner.

Samlet medfører det økte trygde­forbruket og den økte andelen syk­meldinger i Norge i forhold til våre naboland til en total merkostnad for samfunnet på 700–800 milliarder kroner årlig. Det er dét dine og mine skatte­penger går til. De går til dem som nyter godt av over­føringene.

Og den desidert største mottaker­gruppen er de ikke-vestlige muslimske velferds­innvandrer­ne fra MENA-landene, Asia og Afrika.

Til forskjell fra restbefolkningen, inklusive vestlige innvandrere og arbeids­innvandrer­ne fra Øst-Europa, er deres arbeids­deltakelse ekstremt lav, samtidig som forbruket av trygde­ytelser og andre offentlige tjenester er ekstremt høyt.

Ifølge SSB er det omtrent 350.000 i denne gruppen. De kommer fra land som Pakistan, Somalia, Syria, Irak, Afghanistan, Iran, Tyrkia, Marokko m.fl. Andelen som jobber heltid, er betydelig lavere enn for den øvrige befolkningen.

Arbeidsdeltakelsen ligger typisk på 23–40 %, avhengig av land, mot 80 % i befolkningen for øvrig. Helt på bunnen ligger syriske og somaliske kvinner, med en andel på henholdsvis 10,5 % og 17 % heltids­ansatte. Det er rimelig å anta at arbeids­deltakelsen i snitt er på omkring 30 %.

Det betyr en undersysselsetting i den muslimske innvandrer­befolkning­en på omkring 50 % i forhold til befolkningen for øvrig. Det tilsvarer mer enn 150.000 tapte årsverk årlig.

Det koster norske skattebetalere 30–60 milliarder i økte over­føringer, 60–90 milliarder i redusert skatte­inngang og 150–225 milliarder årlig i redusert verdi­skapning/BNP-bidrag.

I tillegg kommer integrerings­kostnadene, de økte infra­struktur­kostnad­ene som følge av befolknings­økningen som følger med innvandringen, økt press på offentlige ytelser og svekket økonomisk vekst.

Samlet representerer den samfunns­økonomiske kostnaden knyttet til den ikke-vestlige inn­vandring­en over 400 milliarder kroner årlig, og drøyt halvdelen av det totale verdi­tapet knyttet til mer­forbruket av trygd og offentlige stønader i Norge i forhold til våre naboland.

Nesten hele uttaket fra oljeformuen går altså til å dekke inn kostnadene og verdi­tapet knyttet til den ikke-vestlige muslimske inn­vandring­en. Til sammen­likning tok vi ut 460,1 milliarder fra Oljefondet i 2024.

SSB-forskerne som underhånden innrømmet at kostnadene knyttet til inn­vandring­en tilsvarte omtrent det årlige uttaket fra Olje­fondet, har med andre ord sine ord i behold. Olje­pengene går til å finansiere inn­vandring­en. Det vil antakelig ikke bli mye igjen til fremtidige norske generasjoner .

Det er også en myte at vi trenger inn­vandring­en fordi vi trenger arbeids­kraft­en. Dét er en myte av to grunner:

For det første er Norge et kunnskaps­samfunn. Innvandrerne fra disse landene har stort sett liten eller ingen relevant utdannelse. Med få unntak er de i all hovedsak rene økonomiske velferds­immigrant­er. De kommer ikke til Norge på grunn av det gode klimaet. De kommer ikke til Norge for å jobbe. De kommer til Norge fordi vi har sjenerøse velferds­ordninger.

For det andre har vi nok arbeids­kraft selv. Problemet er bare at en stor del av den – en langt større andel enn i våre naboland – ikke er i produktivt arbeid, men er trygdet i stedet. Hvis de som kunne jobbe, faktisk jobbet, ville vi vært mer enn dekket med arbeids­kraft selv.

Det er også en politiker­skapt myte at det er eldre­bølgen som truer velferds­stat­en. Dét er selvsagt bare tull. Det er en myte som er skapt for å bygge opp under innvandrings­politikken.

Det er ikke de som har jobbet og slitt, betalt sin skatt og sin pensjons­avgift, og som nå ligger i våte bleier på syke­hjem­met, som truer velferds­staten. De har allerede betalt kotnadene for deres alderdom. Det er inn­vandring­en som truer velferds­staten.

Innvandringen, den reduserte arbeids­deltakelsen og det store mer­forbruk­et av sosiale ytelser i forhold til våre naboland, utgjør et samlet samfunns­økonomisk verditap på 700–800 milliarder kroner i året.

Til sammenlikning var den samlede personlige skatte­inngang­en i 2024 på 715 milliarder kroner.

Eller sagt på en annen måte: Dersom alle som kunne jobbe, faktisk jobbet, eller i hvert fall jobbet like mye som i våre naboland, behøvde vi ikke betalt skatt i det hele tatt.

Vi kunne brukt oljepengene til å dekke nødvendige offentlige utgifter. Dersom vi ikke hadde hatt den ikke-vestlige muslimske velferds­innvandring­en, kunne vi halvert person­beskatning­en i Norge.

Eller sagt på en tredje måte: Dersom politikerne hadde vist et snev av ansvarlighet i inn­vandrings­politikk­en og latt være å overby hverandre med stadig flere og stadig mer omfattende og lemfeldig praktiserte velferds­ordninger, kunne vi alle vært så rike som vi burde vært i et land som forsynet så til de grader har til­gode­sett med olje, gass, billig vann­kraft, fisk og en overflod av natur­ressurser.

Eller sagt på en fjerde måte: Norske politikere forvalter den viktigste kapitalen landet besitter, human­kapital­en, særdeles dårlig – langt dårligere enn i våre naboland, til tross for at det er den desidert største og viktigste delen av nasjonal­formuen. Ifølge Perspektiv­melding­en 2024 utgjør den 65 % av nasjonal­formuen og er 20 ganger større enn petroleums­formuen.

Dette vet de i SSB, som systematisk under­estimerer veksten i inn­vandrer­befolkning­en i sine årlige befolknings­prognoser. De vet det i Skatte­etaten og i Nav, men de tør ikke si det, for da mister de jobben. De vet det i Finans­departement­et. De vet det i LO og i Arbeider­parti­et. Den såkalte arbeids­linja er blitt en vits.

Dette vet de stadig flere bank­økonomene som lever av å snakke regjeringen etter munnen, og som alltid tar feil i sine prognoser. Og det vet de altfor mange statlig lønnede økonomene ved de altfor mange universitetene og høyskolene i Norge. Men de finner ingen grunn til å fortelle om det.

Ingen vil eller tør si det – de statsansatte i forvaltningen av frykt for å bryte narrativene og miste jobben, politikerne av frykt for å miste stemmene fra de store velger­gruppene som nyter godt av over­føringene.

Disse sammenhengene søkes skjult og utydelig­gjort for den alminnelige skattyter. De blir systematisk underslått av de venstre­vridde redaksjonene. Også de lever nemlig av overføringer, for deres vedkommende i form av presse­støtte.

Skattekommisjonens forslag om å foreta justeringer i skatte­systemet, skraper knapt overflaten i den grunn­leggende problematikken knyttet til de store over­føringene fra den produktive til den ikke-produktive delen av arbeids­styrken.

Det er en situasjon skapt av svake politikere som tenker mer på å sanke stemmer enn på å forvalte samfunnets human­kapital på en god og bære­kraftig måte. Her må det grunn­leggende endringer til om landet skal komme på rett kurs igjen, eller i det minste på lik linje med våre naboland.

Innvandringspolitikken må reverseres, som i Danmark. Den raskt voksende muslimske inn­vandrer­befolkning­en må repatrieres i henhold til asyl­institutt­ets opprinnelige intensjoner.

Velferds- og overførings­ordning­ene må strammes inn, som i Sverige. Alle må bidra etter evne dersom velferds­staten og tillits­samfunnet skal bestå.

Arbeidslinja må tilbake. Det er ikke noe annet enn ren logikk. «En del elementære logiske emner» bør tilbake som pensum igjen.

Tenk hvordan vi kunne hatt det i verdens rikeste land hvis alle gjorde jobben sin!

Tenk hvordan vi kunne hatt det om vi hadde politikere som var mer opptatt å ivareta landets human­kapital enn av å mele sin egen kake!