Alternativt Forum

Norman Rockwell Babysitter 1927

Dette er en tekst med et tema jeg lenge har gått og grublet på. Det er et vanskelig, men viktig tema. Det forteller noe vesentlig om samfunnsutviklingen og den moderne mannen. Det er en god tekst. Jeg fant den ved en tilfeldighet på YouTube, skjønt lite er tilfeldig der. Algoritmene finner det de tror du vil ha. Og noen ganger finner de gull.

Det er en tekst jeg gjerne skulle skrevet selv. Jeg har bare oversatt og tilpasset den. Om du vil ha den lest opp på engelsk i original versjon, finner du den her. Det er et element av nostalgi i den, men langt viktigere er realismen og konstateringen av at noe vesentlig har gått tapt i den generasjonen menn vi produserer nå. 

1958: En bekk bak et hus på landsbygda i Kentucky. Klokken er to en lørdag ettermiddag i juni. En 11 år gammel gutt sitter med bena i kors på en flat stein med en lommekniv åpen i fanget. Han skreller barken av en grønn seljekvist. Skjorta er flekket. Skoene er våte. Ingen vet helt hvor han er. Moren er på kjøkkenet langt unna og lager middag. Faren er i garasjen og skifter olje på Plymouth’en. Ingen av dem har sett gutten på tre timer. Ingen av dem er bekymret. Ingen av dem vil bekymre seg for hvor han er før middagsklokka klinger klokka fem.

Gutten har det bra. Han har det mer enn bra. Han gjør det viktigste han kan gjøre i barndommen sin: å være uten tilsyn i verden med en kniv, en pinne og et problem, og utfordringen med å løse problemet på egen hånd. Den ettermiddagen, uten en eneste voksen i nærheten, gjør mer for å bygge mannen han skal bli enn alle de organiserte aktivitetene i hele hans skoleliv.

Dette er 15 ferdigheter som enhver amerikansk (og norsk) gutt lærte før han fylte 12 år i den bedre delen av forrige århundre. Ingen av dem ble lært på skolen. Ingen av dem krevde en trener. De fleste 12 år gamle amerikanske (og norske) gutter i dag kan ikke utføre en eneste en av dem. Det er viktig, ikke av nostalgiske grunner, men det stiller spørsmål ved den typen menn vi produserer i dag.

15. Knuter: En gutt i 10-årsalderen kunne i 1958 seks knuter utenat. Han hadde lært dem av faren, speiderlederen eller bestefaren en sommerkveld på verandaen med to taustumper. Han kunne knytte dem i mørket. Han kunne knytte dem med én hånd. Han kunne knytte dem bak ryggen. En knute er det eldste verktøyet mennesket har – eldre enn hjulet, eldre enn ilden. Og gutten, som kunne seks knuter, kunne surre fast en last på en lastebil, binde sammen en flåte, sikre en presenning i storm, henge opp en huske og redde en mann opp fra vannet.

Den moderne gutten kan ingen av disse tingene. Han kan lade en mobiltelefon. Han kan navigere en app. Men han kan ikke knytte en knute som holder hans egen vekt. Og den dagen kommer for enhver mann – den dagen en knute er forskjellen mellom et lite problem og en katastrofe. Den moderne gutten er blitt 40 år og må ringe veihjelpen fordi han ikke vet hvordan han skal surre juletreet fast på taket på Subaru’en sin.

14. Eggen: I 1958 hadde gutter gjerne en lommekniv eller en tollekniv fra de var 8–9 år gamle. Og en lørdagsmorgen ved kjøkkenbordet hadde faren lært ham hvordan man sliper knivseggen. Med slipestein, litt olje eller vann, riktig vinkel, 20 drag på den ene siden, 20 på den andre. Han lærte å teste eggen ved å dra kniven mot hårene på oversiden av underarmen. Hvis den barberte hårene, var eggen skarp. Han forsto at en sløv kniv er farligere enn en skarp, fordi en sløv kniv glipper, og en skarp kniv kutter der den skal.

De fleste av dagens amerikanske menn i 40-årene har aldri slipt en kniv i hele sitt liv. De har en skuff full av kjøkkenkniver som er for sløve til å skjære en tomat skikkelig. Lommeknivene deres, hvis de har en, er fabrikkslipte og blir fort sløve. Den mest urgamle vedlikeholdsferdigheten en mann noensinne har praktisert – å legge eggen på brynet – har gått tapt i løpet av to generasjoner. Det er noe grunnleggende urovekkende ved det. En mann som ikke kan slipe en egg, har outsourcet sin egen beredskap for vanskelige tider.

13. Ilden: Never, opptenningsved, småved, middelstor ved, stor ved – lagt i rekkefølgen som en pyramide eller en firkantstabel, med neveren pakket løst nok til å puste og tett nok til å ta fyr. Kun én fystikk. Hvis den første fyrstikken ikke tente bålet, fikk du ikke en ny. Du gikk tilbake, bygde opp bålet på nytt og prøvde igjen med én fyrstikk. Han hadde lært det på camping i bakgården hos bestefar på gården. Han hadde øvd på det til det var en automatisk ferdighet.

En gutt som kan bygge opp et bål, forstår energiens fysiske struktur. Han forstår hvorfor noen ting brenner og andre ikke, hva oksygen gjør med en flamme, hvorfor du starter lite og bygger stort, samt hvorfor du ikke legger på for mye for tidlig.

Dette er ikke bare campingferdigheter. Det er metaforer for alt produktivt en mann noensinne vil gjøre i livet sitt. Bygge en bedrift, bygge et ekteskap, bygge en karriere. Samme struktur som med ilden; never, opptenningsved, liten ved, stor ved, tålmodighet. 1958-gutten lærte dette som 9-åring med en neve bjørkebark og en fyrstikk. Den moderne gutten har ingen tilsvarende lærdom.

12. Retning: I 1958 kunne en gjennomsnitts gutt brette ut et kart, finne hjembyen, finne ut hvor han skulle, spore ruten med fingeren og fortelle deg hvilke veier som var best. Han kunne skille nord fra sør ved å iaktta hvordan sola var plassert. Han visste at sola kom opp i øst og gikk ned i vest. Han kunne bli sluppet av hvor som helst innenfor en radius på 15 mil fra hjemmet sitt og fortsatt finne veien tilbake. Han hadde stedsans. For sitt indre øye hadde han et kart over sine egne omgivelser, sitt eget fylke og sitt eget land. Han visste hvor han befant seg i den større verden.

I økende grad er dette noe den moderne gutten og den moderne mannen ikke lenger behersker. Han har Google Maps. Og når Google Maps svikter, er han fortapt i sin egen by. Vi har outsourcet den urgamle kognitive oppgaven mennesket har – å vite hvor du er – til et stort internasjonalt selskap som sporer hvert eneste skritt vi tar. Den forskjellen er større enn den høres ut til å være.

11. Fisken: Krok, søkke, snøre og en mark. En stang av selje. var han riktig heldig, hadde han en kjøpestang med ABU-snelle. Han satt på strandbredden i to timer, fanget en liten fisk og tok den med hjem. Rensket den selv, skrapte skjellene av på en avis, tok ut innvollene, kuttet av hodet, dyppet den i egg og mel og stekte den i en stekepanne av støpejern på komfyren.

Som 10-åring hadde han kjennskap til hele næringskjeden. Fra marken til kroken, til fisken til kniven til steikepanna til tallerkenen og til sin egen munn. Han forsto, med hendene og magen, hvor maten faktisk kom fra.

Den moderne gutten tror at maten kommer fra leverings-apper. I hele sitt liv har han aldri spist et dyr som han har sett ansiktet til før han spiser det. Det lyder ekstremt. Det er ekstremt. Det er det mest frakoblede mennesker noensinne har vært fra næringskjeden. Og det bidrar til å produsere en rar, hul, abstrakt type mennesker som aldri helt har vært i kontakt med den virkelige verden.

Legg merke til at av de fem ferdighetene vi har snakket om til nå, gjelder hver eneste en ferdigheter som koblet gutten til den fysiske verden: knuter til tau, egg til knivstål, ild til ved, kart til landskapet, krok til fisk. Han ble trent til å oppholde seg i virkeligheten, uten at noen kalte det trening. Den moderne gutten blir trent hele dagen, til å bo i tilknytning til en skjerm. Prisen for dette byttet betales av den mannen han blir som voksen.

10. Sykkelen: En 1958-gutt fikk sin første sykkel ved omtrent 7 års alder. En DBS eller en Svithun fra Øglænd. Ingen av disse merkene finnes lenger. De ble eksportert til Kina sammen med arbeidsplassene fra Sandnes og Stavanger. Som 10-åring kunne han sykle hvor som helst innen en radius på 8 km fra huset, alene eller med venner, uten hjelm, uten mobiltelefon og uten at en voksen visste nøyaktig hvor han befant seg til enhver tid.

Han hadde tilsynsfri mobilitet. Han kunne sykle til badeplassen, til godtebutikken, til vennenes hus, til biblioteket, til bekken, til brygga – og eksempelvis finne ut av hva som foregikk der. Om et hjul punkterte 3 km hjemmefra, fikset han det i noen tilfeller på stedet, eller han leide sykkelen hjem og fikset den der. Om han var usikker på veien, spurte han en voksen om hjelp. Havnet han i slåsskamp, ordnet han opp selv. Ble han skadet, kom han hjem med skrubbsår på knærne og var en erfaring rikere.

Det moderne amerikanske (og norske) barnet kan, ifølge lov og ny sedvane, ikke lenger gjøre dette mange steder. Moderne barn kan knapt nok gå til og fra skolen alene før de er 14. De kan ikke være uten tilsyn i en offentlig park. Barnevernsregimet, velment men absolutt autoritært, har avskaffet den barndommen som 1958-gutten på egen hånd gjennomlevde som en selvfølge. Og prisen for det tapet er en generasjon gutter som blir 18-åringer uten å ha løst et eneste problem som var mer enn tre fot unna ved hjelp av en mobiltelefon og Google.

9. Hjulet: Ta sykkeldekket av felgen. Finn punkteringen ved å lytte etter hvesingen eller legg slangen i ei bøtte med vann og se hvor det bobler. Lapp slagen med et lappesett og lim. Sett dekket på igjen og pump det opp. Likeledes på bilen: Jekk den opp, løsne mutterne, bytt det punkterte dekket med reservehjulet, senk jekken, stram mutterne i stjernemønster og legg det midlertidig ubrukbare dekket i bagasjerommet. En 1958-gutt kunne fikse sykkeldekket som 10-åring og bildekket som 14-åring, begge deler helt på egen hånd, på under 20 minutter.

Den moderne mannen – voksen, høyt utdannet, i fast jobb – sitter i veikanten i regnet og venter i to timer på Viking Redningstjeneste fordi han selv aldri noensinne har skiftet et dekk. Det tok bare 20 minutter å lære den ferdigheten, men han har aldri tilegnet seg slik kunnskap fordi ingen antok at han trengte å kunne noe sånt, og antakelsen skapte en mann som i praksis er totalt avhengig av andre.

Det er en dyp verdighet i den enkle mekaniske kompetansen ved å reparere og/eller skifte sitt eget dekk når man er alene i regnet. Den moderne mannen er blitt fratatt den verdigheten av sin egen far, som ble fratatt den av sin far rundt 1990.

8. Slåsskampen: I 1950-årene havnet en gutt i tre–fire ekte nevekamper mellom 8 og 14 års alder. I skolegården, i nabolaget eller søsken imellom. Dette var ikke katastrofer. Det er rett og slett slik gutter, siden menneskehetens opprinnelse, har lært hvordan det føles å slå noen – og, ikke minst, hvordan det føles å bli slått.

Etter stridighetene skværet de vanligvis opp nokså umiddelbart, eller de gjorde det etter en stund. Uansett var noe blitt bearbeidet i nervesystemet deres som ingen annen opplevelse kunne bidra til på samme måte. De lærte at de kunne overleve en slåsskamp. De lærte at de kunne skade noen hvis de valgte å gjøre det. På kroppen lærte de forskjellen mellom raseri og fysisk voldsutøvelse.

Den moderne gutten vil mange steder kunne gå igjennom hele barndommen uten noensinne å havne i et fysisk slagsmål. Skolepolitikken og sosionomene forbyr det. Foreldrene forbyr det. Resultatet er en ung voksen mann som ikke har et kalibrert forhold til fysisk aggresjon og derfor enten unngår all konflikt som døden selv, eller eskalerer til verbal konflikt som kan ende katastrofalt, med knivstikking og drap, fordi han aldri har erfart hva voldsbruk har potensial til å medføre.

Vi fjernet skolegårds-slåsskamper for å beskytte gutter. I stedet produserte vi gutter som ikke har peiling på hva de er i stand til i begge retninger, både med hensyn til å forsvare seg og til å forstå hvilke fatale konsekvenser bruk av fysisk vold kan resultere i.

7. Den første jobben: I 1958 slo en gutt gresset for Herr Andersen for to kroner. Han måkte snøen i innkjørselen til familien Torjussen for en krone. Han gikk med avisene som 12-åring. Han pakket inn varer hos kjøpmannen som 14-åring. Han hadde tjent sine egne penger som 10-åring, ekte kontanter, sine egne penger, som han kunne beholde og bruke som han ville, og han hadde samtidig skaffet seg den dypeste lærdommen om arbeid: at en time av hans tid var verdt noe for andre, og at han kunne bytte den mot noe han trengte eller ønsket seg.

I de fleste amerikanske stater kan ikke den moderne gutten jobbe før han er 14. De fleste jobber ikke før de er 17 eller 18. Mange jobber ikke i det hele tatt før de er ferdig med videregående. (Og noen forblir i kjelleren til foreldrene og spiller videospill til de til slutt ender på Nav.)

De når voksenlivet uten noensinne å ha byttet en time av sin egen tid mot penger, og har derfor ingen kalibrering for hva arbeid er verdt, hva penger er til for, eller hvordan de to henger sammen. Ved å gå med avisen i 1958 lærte guttunger i løpet av tre måneder det som en lang universitetsutdannelse ikke klarer å lære den moderne unge mannen: Tid og penger er byttemidler, og mye av din verdighet kommer av å administrere dette bytteforholdet.

6. Kjedsomheten: I 1958 kunne en gutt sitte på verandaen en søndag ettermiddag uten noe spesielt  å ta seg til i fire timer, og uten å ha behov for noe som helst. Han ville se på maur. Han ville skjære i en pinne. Han ville ligge på ryggen og stirre på skyene. Han ville tenke på en jente han likte, eller på et problem på skolen, eller på hva han ville bli når han ble stor. Han kunne være alene med sitt eget sinn i lang tid. Denne ferdigheten har vi ødelagt.

Den moderne gutten kan ikke være alene med seg selv i 10 minutter uten en skjerm. Telefonen er i hånden hans som 9-åring. Han har aldri i hele sitt liv vært lei seg lenge nok til å utfordre seg selv. Og kjedsomhet er noe som bygger karakter. I de langsommelige indre timene kan en gutt finne ut hvem han er, hva han vil, hva han tror på.

Vi har fylt hver eneste av disse timene med ferdiglaget innhold. Resultatet er en ung mann på 21 år som aldri har hatt en eneste original tanke, fordi han aldri har opplevd en eneste stille time til å unnfange et slikt lyspunkt.

Det mest fordelaktige du kan gjøre for en ung gutt, er å ta fra ham telefonen og gi ham en ettermiddag uten noe som helst «program». 1958-gutten fikk slike ettermiddager på løpende bånd. Den moderne gutten må tvangs-evakueres tilbake til slike utfordringer.

5. Stemmen: En 1958-gutt hadde pugget minst ett dikt og gjerne flere salmevers da han var 12. Han hadde stått foran klassen og resitert det utenat – høyt, og noen ganger med følelse. Læreren hadde drillet ham i uker. Han lærte det som ingen stille lesning kan lære en gutt: at språket har en lyd, en rytme, en vekt. Og at den menneskelige stemmen i seg selv er et instrument.

Den moderne gutten pugger og memorerer aldri noe. Skolene sluttet å kreve resitasjon tidlig på 1970-tallet. Og dermed kan en hel generasjon amerikanske (og norske) ikke resitere et eneste dikt, ikke et eneste bibelvers, ikke en Shakespeare-linje eller et eneste Churchill-sitat. Deres indre liv har ingen kjente lydspor.

1958-gutten kunne være alene i en skyttergrav, på et sykehusrom, i en fengselscelle og ha Tennyson og salmene gående i hodet for å holde ham med selskap. Dét er ekte rikdom. Det kan ikke kjøpes. Det kan bare pugges som 12-åring.

4. Manerer: En gutt i 1958 tiltalte hver voksen «sir» eller «ma’am». Mr. Henderson, ikke Bob. Mrs. Murphy, ikke Linda. Han svarte med «yes, sir» og «no, ma’am». Han reiste seg når de voksne kom inn i rommet. Han tok av seg lua innendørs. Han håndhilste når han ble presentert for noen. Han så de voksne i øynene.

Dette var ikke underkastelse. Det var det motsatte. Det var en gutt som offentlig viste at han forsto den grunnleggende rangstigen i menneskelig respekt: at alder, erfaring og ansvar var verdt mer enn ungdom og manglende erfaring. Og at han var villig til å utføre de små daglige ritualene som anerkjente den rangstigen.

Den moderne gutten kaller alle ved fornavn, slenger seg ned på sofaen når han blir presentert, mumler og ser på telefonen i stedet for den voksnes ansikt. Han har ikke blitt lært at respekt for eldre er noe han gir, ikke noe man får. Og prisen for det tapet er enorm.

En gutt som ikke kan vise respekt for en eldre mann, kan ikke lære av en eldre mann. Og en gutt som ikke kan lære av eldre menn, ender med å bli oppdratt av sin egen aldersgruppe – altså av andre barn. Det sier noe om hva som er galt med den unge amerikanske (og norske) mannen av i dag.

3. Skuffelsen: En gutt i 1958 laget selvmål under kampen, ble satt ut av laget, avvist av jenta, tapte slåsskampen og fikk karakteren Ng på prøven. Han gråt noen ganger, han var lei seg, han var skuffet. Og så, neste dag, gikk han videre. Alle i livet hans hadde lært ham at skuffelse ikke er en katastrofe, at det å tape noe er normalt og overkommelig, at verden ikke skylder ham noe, at han skulle være takknemlig for det han har og tie stille om det han ikke har.

Den moderne gutten er i økende grad ut av stand til å ta et nei for et nei. Hver skuffelse er et traume, hvert tap er en urettferdighet, hver avvisning er et sår som krever pleie. Og det er vi som har lært ham dette. Vi har ombygget hele den emosjonelle arkitekturen i barndommen for å beskytte ham mot skuffelse, med det resultat at han knuses av den hver gang den kommer. 1958-gutten var robust som 12-åring. Den moderne gutten er skjør som 26-åring. Begge er oppdratt med hensikt. Vi har bare byttet ut midlene. Resultatet er vidt forskjellig.

2. Sannheten: Når en 1958-gutt hadde gjort noe galt – knust vinduet, løyet om hvor han hadde vært, stjålet godteri på butikken –, ble han til slutt stilt foran sin far. Og faren verken ropte eller skrek vanligvis til ham. Han stilte bare spørsmål. Og gutten, som så ned i gulvet, så opp og fortalte vanligvis sannheten. Ba om tilgivelse, tok straffen og gikk videre, mentalt sett. Den vanskeligste ferdigheten i hele barndommen hans var denne: å se mannen som var hans forbilde inn i øynene og fortelle at han selv, hans sønn, hadde skuffet ham.

De fleste voksnes moralske feil er bare den voksne versjonen av en gutt som aldri lærte å gjøre dette. En mann som ikke kan innrømme en feil overfor kona, sjefen eller barna sine, er en mann som aldri hadde vært nødt til å innrømme en feil overfor faren sin.

Den moderne gutten blir i en del tilfeller oppdratt i et hjem der faren er fraværende, og hvor det ikke finnes noen klar autoritetsfigur å tilstå sine synder for. Av den grunn får gutten aldri opparbeidet noen evne til moralsk bekjennelse når dette er på sin plass. Isteden forfaller den evnen. Og som 35-åring er han den typen mann som lyver, avleder, gaslighter og projiserer, fordi alternativet – å se en annen voksen i øynene og si «jeg gjorde feil» – har vært underutviklet siden han var 9-åring. 1958-gutten bygget den ferdigheten hver gang han knuste et vindu.

1. Ferdigheten som alle de andre 14 bygger opp om. Som 12-åring kunne en gutt i 1958 bli overlatt helt alene med ansvaret for yngre søsken i huset en hel kveld, på en nabogård i en uke om sommeren, på en fisketur med bestefar, i en slektnings begravelse i en annen del av landet. Og de voksne i livet hans ville ikke bekymre seg, fordi de hadde bygget ham opp til å være en de kunne stole på. Dét var hele poenget med de foregående 14 ferdighetene.

Hver eneste var et innskudd i tillitsbanken. Knuten, ilden, slåsskampen, arbeidet, sannheten. Hver eneste var et nytt bevis presentert for den voksne verden om at denne gutten kunne håndtere sitt eget liv og ikke ville ødelegge det.

Den moderne amerikanske (og norske) gutten kan man i mange tilfeller ikke stole på alene som 22-åring. Han kan ikke sendes på college uten den daglige telefonsamtalen med mamma. Han kan ikke håndtere egen økonomi. Han kan ikke navigere seg igjennom egne konflikter. Han er ikke bygget for alenegang, fordi hver tidligere ferdighet som bygget det, ble tatt fra ham – for sikkerhetens skyld.

Sikkerhet er et barns rett. Å være til å stole på er en gutts arv. Barndom i 1958 produserte ekte risiko fordi den tillot ekte kniver, ekte flammer, ekte slåsskamper, ekte vann og ekte konsekvenser.

Og ut av denne barndommen kom en ung mann du kunne sende i krigen, til college, til å starte en bedrift eller til å gifte seg med datteren din. Og han ville ikke skuffe deg. Det er den kategtorien gutter vi pleide å produsere, men dét har vi sluttet med, og prisen for dette er nettopp den krisen unge menn nå gjennomlever.

Hvis du har en gutt i livet ditt – en sønn, et barnebarn, en nevø, en nabo – gi ham en kniv og en pinne og tre timer alene i bakgården. Der starter det igjen. Eller la det være. Valget er ditt, og det er et ekte valg.

15 ferdigheter, ingen av dem krever et klassefellesskap, en trener, en attest eller et kredittkort. Hver eneste ble lært i løpet av en vanlig amerikansk (og norsk) guttebarndom ganske så gratis, med bare sporadisk tilsyn av en voksen. En far som viste det én gang, en bestefar som tidvis fulgte med på avstand, en nabo som hjalp til.

1958-guttene er nå i 70- og 80-årene. De er den siste generasjonen amerikanske (og norske) menn som ble oppdratt på denne måten. Se på dem. De er roligere, mer kompetente, mer fredsommelige, mer forberedt på motgang og mer nyttige for menneskene rundt seg. De visste det vi glemte, og vi glemte det med vilje, i sikkerhetens navn. Og nå lever vi med regningen.

Et eller annet sted akkurat nå, ved et bekkefar bak et stille hus, sitter en gutt med beina i kors på en flat stein med en lommekniv og en grønn seljekvist. Skjorta er flekkete, skoene er våte. Ingen vet helt hvor han er, og uten et eneste ord blir han den typen mann landet hans kommer til å ha behov for.

I 1958 var jeg fire år. I 1960 var jeg seks. Jeg kunne svømme, ro og fortøye en båt skikkelig. Jeg lå timevis under brygga og fisket småfisk og krabber og undret meg over det merkelige og overveldende livet der i virkelighetens verden. Ingen iPad eller mobiltelefon.

Ingen kunstig virkelighet. Ingen kunstig intelligens. Ingen redningsvest. Ingen sykkelhjelm. Ingen visste riktig hvor vi var eller hva vi holdt på med, bortsett fra at vi måtte være hjemme til middag klokka fire.

Om sommeren badet vi når vi ville, uten tilsyn. Bygde hytter og konkurrerte om hvem som turte å klatre høyest opp i det store eiketreet. Ingen hadde hørt om klatrestativ eller klatrevegger. Brakk beinet da slengtauet røyk. Fikk ikke kjeft for det. Men det var kjeft å få når vi kom hjem med stivfrosne klær etter å ha løpt på isflakene om vinteren. Det var virkelig farlig.

Skikkelig kjeft. «Vent til din far kommer hjem!» Det var virkeligheten vi var konfrontert med, frykten i ansiktet fra en redd mor og skuffelsen fra en sint far. Han hevet knapt hevet stemmen, men var tydelig til stede, ga klar beskjed og fordelte straff som fortjent. Aldri fysisk straff, men skuffelse som straffet hardere.

Vi ble ikke kjørt. Vi måtte gå, sykle eller bruke sparkstøtting. Vi lærte raskt å mekke. Kunne skifte kjede og lappe dekket selv som syvåring. Og jeg kunne hogge ved. Masse ved. Sydde åtte sting i leggen og lærte fort øksens skarpe egg å kjenne, men også hvordan den sang akkurat som den skulle når den traff kubbens svake punkt.

Kniv var like vanlig da som mobiltelefon er nå. Vi spikket hele tiden. Pinner, seljefløyter, pil og bue, spyd, slynger og stokker med bumerke og intrikate mønstre – og fikk av og til et kutt. Særlig venstre pekefinger var utsatt. Arrene og erfaringen er der fremdeles. Risikohåndtering, motivering, mestring, robusthet – resiliens.

Etter som staten og sosionomene og den gode hensikt har institusjonalisert, feminisert og tatt over mer og mer av barndommen, ser vi nå resultatene av velferdsstatens terapeutisering, kjønnsnøytralisering og overdiagnostisering: en generasjon unge menn som sliter med motivasjon, arbeidslyst, overvekt og tradisjonell maskulinitet.

Dette er ikke fremskritt. Dette er ikke menn å gå i krigen med. Dette er ikke samfunnsbyggere. Dette er ikke menn kvinner instingtivt ønsker å gifte seg og få barn med.

Institusjonaliseringen av barneoppdragelsen med barnehager allerede fra 1-årsalderen og gjennomfeminiseringen av skoleverket forklarer mye av årsaken til at guttene faller igjennom på skolen, nedprioriteringen av fysisk aktivitet til fordel for økt skjermtid, det synkende antallet som velger fysiske yrker, realfagenes reduserte status og til sist oppløsningen av familien og de ekstremt lave fødselsratene.

Mannsrollen er i krise. Der far på 1960-tallet kjente sin plass som forsørger, må dagens unge menn navigere i et landskap der tradisjonell maskulinitet fremstilles som giftig. Likestillingspolitikken har kanskje vært en suksess for kvinner i utdanning og yrkesliv, men har samtidig skapt et vakuum for menn. Flere unge menn blir ufrivillig enslige eller barnløse, faller utenfor arbeidslivet, er forvirret over sin seksuelle identitet eller søker tilflukt i gaming, pornografi, woke-galskap og identitetspolitikk.

1950- og -60-tallet var dominert av tradisjonelle patriarkalske verdier. Men alle verdiene var ikke dårlige. Noen var nødvendige. Og mange er gått tapt. Livet var hardere, med færre sikkerhetsnett. Men nettopp dette skapte psykologisk motstandskraft – resiliens.

Dagens overbeskyttelse og fokus på følelser og identitet har produsert mer sårbare menn. Vi ser det i forbindelse med verneplikten, der mange unge sliter med grunnleggende fysikk og mental styrke. Vi ser det i arbeidslivet, der mannsdominerte bransjer sliter med rekruttering, mens kontorjobber med fleksitid blomstrer.

Velferdsstaten har gitt materiell trygghet, men på bekostning av karakterbygging. Gutter trenger utfordringer, risiko og klare forbilder, ikke bare myke verdier og likestillingsretorikk. Den ekstreme fokuseringen på kjønn som sosial konstruksjon har fratatt mange gutter en naturlig identitet knyttet til styrke, beskyttelse og kompetanse.

Samfunnet har utviklet seg siden 1958. Men vi må erkjenne kostnadene: en generasjon menn som er mindre robuste, mindre ambisiøse i tradisjonell forstand og mer avhengig av systemet, velferdsstaten og sikkerhetsnettene.

Norge trenger menn som kan bygge, forsvare og lede, og ikke bare konsumere, reflektere over sine følelser og sin indentitet og synes synd på seg selv.

Dagens politikere og pedagoger bør spørre seg: Hvordan kan vi gi dagens gutter den samme dosen realisme, fysisk utfordring og ansvar som formet fedrene og bestefedrene deres?

Vi har fått en mykere, mer komfortabel, men svakere nasjon som er sårbar når virkeligheten banker på. De kritiske, men politisk ukorrekte stemmene som reiser spørsmål ved feminiseringen av unge menn, må høres.

Vi har ikke bare frigjort oss fra fortidens kjønnsroller og begrensninger. Vi har mistet mye av det som gjorde norske menn til bærebjelker i en velferdsstat i vekst.

Vi kan ta vikinghjelmene på oss og heie på Norge. Det ligger noe oppløftende i det. Men vi må på nytt fylle dem med innhold. Vi må la gutter få være gutter. Det er slik gutter kan bli menn.