Marco Rubios bemerkelsesverdige tale foran Akropolis og Parthenon 7. oktober har historisk sus over seg, men blir knapt nevnt i europeiske og norske medier.
Stedet er ikke tilfeldig valgt. Det var her den athenske folkeforsamlingen møttes. Det var herfra Vesten hentet demokratiet, og noe enda mer grunnleggende: en bestemt måte å se mennesket og verden på.
Talen er bemerkelsesverdig fordi den plasserer dagens politiske og geopolitiske utfordringer i et sivilisatorisk perspektiv som strekker seg over 2500 år, og fordi den eksplisitt knytter Trumps America First-linje til denne arven.
Ikke som destruktiv nasjonalisme og ikke som noe unikt for USA, men som en måte å orientere seg på i det internasjonale samfunn, en tilnærming som har lange historiske røtter og som Trump-administrasjonen mener at også Europa bør følge.
Talen er først og fremst et oppgjør med Europas og tidligere amerikanske administrasjoners globaliseringspolitikk. Det vil selvsagt ikke globalistene i de europeiske hovedstedene og i det Demokratiske partiet i USA høre snakk om. Det vil være å innrømme at de tok feil.
Hovedstrømsmedia tier derfor talen i hjel, i den utstrekning de i det hele tatt forstår hva den dreier seg om og hva som står på spill. Det er synd, for den retter oppmerksomheten mot de enorme utfordringene Europa i dag sliter med.
Rubio åpnet med å minne om arven fra Athen og dens betydning for Vestens utvikling: Athen ga oss demokratiet, filosofien, Platon og Aristoteles, og bystatene formet idéer om lov, moral, borgerskap og styresett. Selv det politiske språket, påpekte Rubio (demokrati, tyranni, og politikk) stammer fra antikkens Hellas.
Men den grunnleggende arven går enda dypere, mente han, og viste til de greske filosofene og overbevisningen om at det ukjente kan fattes, og at verden har en rasjonell orden som kan kartlegges og forstås. Dette la grunnlaget for vestlig vitenskap, medisin og filosofi hvor idealisme og ambisjon gikk hånd i hånd, og siden med kristendommen og opplysningstiden.
Ifølge Rubio har store deler av Vesten i dag glemt dette. Idealet er blitt internasjonal rettsorden. Men verden er ikke slik. «En verden av perfekt sikkerhet, uten risiko eller nederlag, eksisterer ikke». Man bygger nedover, prioriterer det middelmådige og sikre fremfor det eksepsjonelle og det ekstraordinære, samtidig som man føler skam over egne prestasjoner og fremskritt.
«Nasjonalisme er blitt et skjellsord. Vi rev ned monumenter, fordømte vår egen historie og lærte barna våre å skamme seg over landene de skulle arve.» I prosessen åpnet man grenser, flagget ut industri og lot militærvesen forfalle. Suverenitet ble utkontraktert til globale byråkratier. Det har skapt et maktvakuum som rivaler gjerne fyller, påpekte Rubio i talen.
Rubio beskriver nåtiden som et skjæringspunkt: «Neste tiår og beslutningene vi tar nå, vil skrive historien for neste århundre. Kursen vi velger, vil avgjøre om Vesten beholder sin ledende plass i verden eller resignerer til en fremtid av servilitet og forfall. Han advarer om at enten må vi handle nå eller risikere å miste muligheten til å handle i det hele tatt.»
Ifølge Rubio har USA under president Trump tatt sitt valg. Det innebærer å ta tilbake kontroll over kritiske forsyningskjeder, reindustrialisere økonomien og få arbeidsplassene tilbake, gjenoppbygge forsvaret og ta lederskap i utviklingen av fremtidens teknologier og industrier. Konkret viste han til fremskrittene innen avansert automatisering og superintelligens, droner, våpen, chips, mineraler, cyberteknologi, energi og romfart.
Grekerne forsto, ifølge Rubio, at nasjoner har interesser; at statskunst krever klokskap og diplomati, men også vilje og evne til å bruke makt når nasjonale interesser blir utfordret. Makt krever troverdighet. Dette er den klassiske, realpolitiske forståelsen av internasjonal politikk som Trump-administrasjonen vil gjenopprette. Det er en formaning til et nølende Europa.
Rubio uttrykte håp om at Europa kan «våkne fra sin lange dvale og gjenopplive ilden som ble tent i Athen for årtusener siden». Han trakk frem positive tegn: at de europeiske NATO-landene nå begynner å ta ansvar for eget forsvar og at det etableres nye partnerskap og produksjonslinjer i tråd med forpliktelsene fra Haag-toppmøtet.
Han pekte på Hellas som en alliert og et forbilde og som eksempel til andre europeiske lands etterfølgelse. Allianser skal styrkes, sa han, med klar henvisning til NATO, men påpekte at det er en forutsetning at byrdene deles. De skal forsvare suvereniteten til medlemslandene, ikke erstatte den.
Han avviste ideen om at «opplyst» utenrikspolitikk betyr å prioritere «det globale fellesskapet» fremfor eget land og folk. Han viste til de gamle grekerne, som visste at lojalitet til nasjonen ikke var egoistisk, samt til at patriotisme, plikt og ære på nasjonens vegne ikke er noe å skamme seg over.
Han viste til Sokrates, som holdt fast ved sannhetssøken, spartanerne som kjempet tappert ved Termopylene, og til Akilles, som valgte ære fremfor et langt liv – alle forbilder som senere preget kristne martyrer, patrioter og den amerikanske uavhengighetserklæringen.
Han påpekte at dette ikke er universelle verdier, men et resultat av en bestemt tradisjon som oppsto i antikkens Hellas. Vesten må forsvare denne tradisjonen mot trusler, som igjen er blitt reelle i form av økt stormaktkonkurranse, krig, aggresjon, terrorisme og utnyttelse av nye sårbarheter. Han slår fast at nasjonale interesser ikke forsvant med etableringen av internasjonale institusjoner.
Rubio knyttet linjen videre fra dem som bygget Parthenon, via kristendommen, som fikk sitt fotfeste i Europa, til Michelangelo, Copernicus, Newton, Magellan, Columbus, Alexander, Cæsar og Cortés, og til amerikansk frontier spirit.
Rubio viste til at de mest betydningsfulle lederne i hver generasjon i Vesten er bærere av disse verdiene fra forfedrene – «født i Athen, formet av Roma, døpt i kristenheten og herdet i middelalderens Europa». Sammen må Vesten gjenoppdage denne ånden og ikke glemme hvor vi kommer fra.
Symbolikken foran Akropolis understreker at det som står på spill, ikke bare er politikk eller økonomi, men kontinuiteten i den vestlige sivilisasjonen.
Om Europa velger å følge den linjen USA har lagt seg på under Trump, eller fortsetter med globaliseringspolitikken og de åpne grensene, vil ifølge Rubio forme neste århundre.
Talen følger det samme sporet og det samme budskapet som visepresident JD Vance ga uttrykk for under sikkerhetskonferansen i München 14. februar 2025. Også dét var en tale med historisk sus over seg, og en tale som bevisst ble oversett og til dels forsøkt latterliggjort i de vestlige hovedsteder.
Begge talene er blitt holdt på europeisk grunn. Begge har adresse til de europeiske elitene. Og begge beskriver et Vesten i sivilisatorisk forfall, der oppløsning og interne kriser er vel så truende som eksterne trusler. Under Trump har USA tatt grep. Europa oppfordres til å følge etter.
Begge påpeker masseinnvandringen og de åpne grensene som et både sivilisatorisk og sikkerhetsmessig problem. Vance pekte på politikernes ignorering av hvordan innvandringen rammer egen befolkning, mens Rubio tar opp utflagging av industri og arbeidsplasser, hvordan forsvaret er svekket og hvordan skam over egen historie har gjort Vesten ute av stand til å ivareta sine egne interesser i det internasjonale samfunn.
Begge er kritiske til europeiske lederes stadige henvisning til internasjonal rettsorden. De karakteriserer det som outsourcing av suverenitet og som en selvmotsigelse. Vance kritiserte elitens manglende kontakt med grasrota, ekskluderingen av kritiske røster, medias ensretting og tendensene til sensur og undertrykking av fri meningsutveksling.
Begge argumenterer for nasjonal lojalitet som noe legitimt og nødvendig. Med klar henvisning til EU-kommisjonen mener de det er direkte udemokratisk å overføre beslutninger til globale byråkratier som ikke er underlagt demokratisk kontroll.
Den underliggende diagnosen er den samme hos begge: Vesten står ved et veiskille. Intern splid og svekkelse truer mer enn hva Europas ledere er villig til å innrømme. Følg USA, gjenopprett nasjonal selvbevissthet, styrke og suverenitet. Eller klar dere på egen hånd.
Disse to talene danner den gjennomgående linjen i Trump-administrasjonens budskap til Europa. De er ment både som en invitasjon og som en advarsel.
De er en invitasjon til å stå sammen. Og en advarsel om at USA kommer til å gå sin egen vei dersom Europa ikke tar skjeen i en annen hånd.
Ballen ligger nå i de europeiske hovedsteder, inklusive Oslo. Men mye tyder dessverre på at visepresident Vance og utenriksminister Rubio i all hovedsak taler for døve ører.
Invitasjonen fra USA er noe Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide tar sterk avstand fra. De tar med andre ord avstand fra vår viktigste allierte: det landet de selv har gjort norsk sikkerhet fullstendig avhengig av.
Legg igjen en kommentar