Zelenskyj og Witkoff er kommet til Norge. Det kan også krigen komme til å gjøre.

NRK viet Dagsnytt 18, Dagsrevyen, NRK-Debatten og hele kvelden til å dekke møtet mellom Zelenskyj og Witkoff i Oslo 20.10. Jeg er sjokkert, ikke bare over hvordan statskanalen brukes til å kaste glans over det fallerte norske fredsdiplomatiet, med de skyggesider som ble eksponert i forbindelse med Epstein-saken.

Farlig kunnskapsløse ekkokamre

Jeg er sjokkert over kommentariatets kunnskapsløse, historieløse og ensidige fremstilling av krigens bakgrunn og årsaker. Jeg er sjokkert over de urealistiske og kompromissløse kravene fra vestlig side de mener er nødvendige for å komme frem til en fredelig løsning. Og jeg er sjokkert, men ikke overrasket, over den demoniserende, lite konstruktive og udiplomatiske omtalen både av motparten på den andre siden av Grense-Jakobselv, så vel som karakteristikkene av vår viktigste allierte på den andre siden av Atlanteren.

Det vitner om en total mangel på forståelse av at det er interesser, realpolitikk og makt som regulerer forholdet mellom statene i virkelighetens verden. Og det vitner om en totalt manglende forståelse av «den andre». Å forstå våre motparter eller en potensiell fiende på den andre siden av gjerdet eller grensen, er viktig. Like viktig er det å forstå våre naboland, våre allierte og våre venner. Vi behøver ikke alltid å ha fullt ut sammenfallende interesser. Å forstå dét, er grunnleggende for alt diplomati. Men det har vært dårlig forstått i norsk utenrikspolitikk, og det er dårlig forstått i ekkokamrene i de norske forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøene.

Et eksempel finner vi nylig i Forsvarets forum, som viser til ei tankesmie i Ukraina og en forsker ved Krigsskolen i Norge som mener at Baltikum og Norge er de neste på listen over russiske angrepsmål dersom Russland vinner krigen i Ukraina. De mener at det er mer sannsynlig at Russland angriper et NATO-land de nærmeste tre årene, enn at russerne ikke gjør det. Det unisone ekkokammeret i kommentariatet mener nøyaktig det samme.

Jeg kan dele konklusjonen, men ikke analysen. De kan ha rett, men i så fall er det i ikke bare Putin vi har å frykte. Med fare for å bli stemplet som «putinist» og Russland-vennlig vil jeg påstå at det i så fall i stor grad vil være vår egen skyld.

Uenig i analysen

Norge er geopolitisk sterkt utsatt dersom det skulle komme til en konfrontasjon mellom stormaktene, men gitt at alle andre forhold er konstante, er det få grunner til at Russland skulle angripe Norge. Den største faren for at dét skal skje, er oss selv og vår manglende forståelse for at stormakter har geopolitiske interesser, samt våre politikeres manglende vilje til å bruke penger på å ivareta vårt eget forsvar.

Jeg tror faktisk det kan være sannsynlig at vi kan fremprovosere et russisk angrep mot Norge dersom vi ikke innretter oss annerledes. Først og fremst må vi gjenoppbygge et troverdig nasjonalt forsvar. Dernest bør vi bestrebe oss på å gjenoppbygge solidariteten i NATO, særlig med hensyn til å utvikle det nordiske forsvarssamarbeidet på nordflanken. Vi bør begrense støtten til Ukraina til defensive forsvarstiltak og legge bort den demoniserende krigsretorikken. Og vi bør på sikt gjeninnføre de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene som bidro til lavspenning i nordområdene, og som tjente oss så vel under den kalde krigen.

Støre-regjeringen gjør ingen av delene. Den gjør det stikk motsatte! Den drar bena etter seg med å gjenoppbygge Forsvaret. Den vender seg mot Brussel heller enn mot Washington, til tross for at Norge strategisk sett er å betrakte som en nord-atlantisk «øynasjon» med USA og UK som sine naturlige allierte, heller enn EU og de kontinentale landmaktene. Avviklingen av de sikkerhetspolitiske restriksjonene fra den kalde krigens tid øker heller enn reduserer faren for at Norge kan bli en krigsskueplass i en konfrontasjon mellom stormaktene. Og gjennom den omfattende og stadig mer offensive militære støtten til Ukraina, bidrar regjeringen til ytterligere eskalering av krigen.

Samtidig med at vi har bygget ned vårt eget forsvar og skjøvet vår absolutt viktigste allierte på den andre siden av Atlanterhavet enda lenger fra oss ved å unnlate å ivareta våre forpliktelser i NATO, er vi for alle praktiske formål i krig med vår stormaktsnabo på den andre siden av Jakobselva, en krig vi aktivt bidrar til eskaleringen av. Det er et paradoks i gjeldende norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk som er så stort at vi ikke engang kan snakke åpent om det. Men det må vi, før eller siden, dersom vi skal komme ut av det sikkerhetspolitiske hjørnet vi har malt oss selv inn i.

Regjeringen drar bena etter seg

Et lite, geopolitisk utsatt land uten et adekvat forsvar vil lett kunne bli utsatt for stormaktpress. Ved årtusenskiftet avviklet Forsvarsreform 2000 imidlertid 85 % av det norske Forsvaret. Dette ble det tidlig advart mot. Den sikkerhetspolitiske analysen, som forutsatte at krigen ikke kunne komme tilbake til Europa, hvilte rett og slett på feil premisser. Lenge var lykken bedre enn forstanden, inntil den russiske invasjonen brakte den eksistensielle krigen tilbake til Europa med full tyngde 24. februar 2022.

Nå er vi i en situasjon hvor det vil ta minst 10–15 år å bygge Forsvaret opp igjen. Mye kan gå galt innen den tid. Til tross for massiv retorikk om «historisk løft», er imidlertid tempoet i gjenoppbyggingen lavt, både i forhold til det reelle trusselbildet og i forhold til det historiske etterslepet. Forsvarsbudsjettet har riktignok økt til 180 milliarder for 2026, men etterslepet for å få det nåværende og sterkt reduserte forsvaret til i det hele tatt å fungere, er på 80–100 milliarder. I tillegg går drøyt 70 milliarder til Ukraina via Nansen-programmet. Gjenoppbyggingen av Forsvaret står med andre ord mer eller mindre fortsatt på stedet hvil.

Penger og fokus lekkes til utenlandske formål. Samtidig blir volumet for lite og innretningen feil. Mens vi kunne mobilisere opp mot 350.000 mann under den kalde krigen, kan vi i dag mobilisere bare 60.000–70.000, inklusive HV. Til sammenlikning har Finland, med samme befolkningsstørrelse, i dag en krigsoppsetting på 280.000 mann og en total reserve på over 900.000. I Norge har vi mannskap til å dekke noen få kilometer frontlinje i noen få dager. Vi har ikke noe missil- eller droneforsvar, ingen offensiv drone- eller missilkapasitet, langt mindre kapasitet til å masseprodusere slike. Strategiske mål som kraftverk, havner, flybaser og annen infrastruktur ligger ubeskyttet. Det samme gjelder rørledningene og energiinfrastrukturen i Nordsjøen. Til alt overmål står fortsatt tre fjerdedeler av F-35 jagerflyene ubeskyttet, uten bombesikre sheltere.

Velger Brussel fremfor Washington

Norges geografi og beliggenhet i forhold til Barentshavet, Norskehavet og Nord-Atlanteren, gjør USA og Storbritannia til de mest relevante allierte for avskrekking og forsterkning til Norge i en krigssituasjon. Atomparaplyen og forsterkninger kommer primært derfra, ikke som en følge av anglo-amerikansk filantropi, men først og fremst fordi Norge er å betrakte som en fremskutt forsvarsperimeter for USA og UK.

Likevel prioriterer regjeringen en rekke bilaterale avtaler med europeiske land (Tyskland, Nederland, Frankrike, Polen m.fl.), som i stor grad har en annen geopolitisk eksponering og andre sikkerhetspolitiske interesser. Statsministeren understreker fortsatt at USA er viktigst på grunn av nordområdene, men de bilaterale avtalene og retorikken peker stadig mer mot Brussel. Det naturlige ville være å intensivere arbeidet med å styrke det nordiske forsvarssamarbeidet, eventuelt som en allianse i Alliansen, samt å bidra med alle midler til å gjenoppbygge de euro-atlantiske relasjoner.

Avvikler de sikkerhetspolitiske restriksjonene

De selvpålagte restriksjonene – baseerklæringen fra 1949 om ikke å tillate permanente fremmede baser på norsk jord, forbudet mot atomvåpen på norsk jord i fredstid og begrensninger på alliert aktivitet øst for 24. lengdegrad i Finnmark – bidro til å berolige russerne og til avspenning i nordområdene. Det reduserte risikoen for at Norge skulle bli en direkte frontlinje i en konfrontasjon mellom stormaktene. Med de nye forsvarsavtalene med USA og etableringen av 14 «omforente baseområder», som gir utvidet amerikansk tilgang til trening, lagring og operasjoner, sammen med at retningslinjene for militær aktivitet øst for 24 lengdegrad er oppmyket, er de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene i stor grad suspendert.⁠

Det kan styrke avskrekkingen, men det reduserer samtidig den bufferen som tidligere bidro til lengre varslingstid og til større forutsigbarhet og stabilitet. I en konfrontasjon mellom stormaktene øker det faren for at norsk territorium blir mer utsatt som mulig mål- eller operasjonsområde, snarere enn et område preget av forutsigbar tilbakeholdenhet. Den historiske erfaringen er at beroligelse kombinert med nasjonal forsvarsevne reduserte faren for å bli krigsskueplass. Det motsatte, manglende forsvarsevne og økt militær tilstedeværelse av stormaktene, øker den.

Kaster bensin på bålet

Norge er blant de største bidragsyterne med militær støtte til Ukraina. Nansen-programmet forplikter til minst 275 milliarder kroner totalt frem til 2030, med store årlige beløp (omkring 70 milliarder) til militær støtte. Norge setter i praksis få restriksjoner på bruk av de våpen Ukraina kjøper. Støtten omfatter både materiell og logistikk, samt trening og våpenproduksjon i Norge.⁠ Dette gjør det mulig for Ukraina å fortsette kampen, noe som er legitimt, gitt Russlands angrep og brudd på folkeretten.

Men en åpen, omfattende og stadig mer offensiv støtte uten tilsvarende press for forhandlinger, forlenger konflikten og sementerer posisjonene. Den reduserer incentiver til kompromiss, øker risikoen for ytterligere eskalering (inkludert mot NATO-territorium) og binder opp norske ressurser som i stedet kunne styrket egen forsvarsevne. Realistisk sikkerhetspolitikk for et lite land burde kombinere støtte med aktivt arbeid for å bringe partene til forhandlingsbordet, fremfor å prioritere den ene sidens evne til å kjempe videre. Norge har ingen strategisk interesse av en endeløs utmattelseskrig i Europa som stadig eskalerer og trekker oss selv nærmere en direkte konfrontasjon med Russland.

De valgene regjeringen har tatt – svekket eget forsvar og forsinket gjenoppbygging, dreiningen i sikkerhetspolitikken bort fra USA og mot EU, suspenderingen av de sikkerhetspolitiske restriksjonene og omfattende militær støtte til Ukraina uten tilstrekkelig diplomatisk motvekt – undergraver snarere enn styrker Norges langsiktige sikkerhet som en geopolitisk eksponert nordatlantisk stat.

Krigen kan komme også til Norge. Det er det ikke bare Putin som bestemmer. Det bestemmer vi i stor grad selv.