
Durham, North Carolina. Etter skiftet fra maoisme til markedsøkonomi i Kina på 1980-tallet, og etter kommunismens endelikt og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, trodde vi at Kina og Russland var på vei mot stabilt demokrati. Det var de ikke. Vi tok fullstendig feil. Begge land beveget seg mot en totalitær og statlig styrt rovkapitalisme.
Og etter Stalins og Maos massemord, Pol Pot og Ho Chi Minhs forbrytelser mot menneskeheten og Ceausescu og Hoxhas repressive regimer, skulle en tro at den historiske hukommelsen fortsatt var såpass til stede i Vesten at marxisme og kommunisme ikke hadde grobunn i «the land of the free and the home of the brave». Det er tross alt ikke så lenge siden. Men sånn er det ikke. Marxismen lever i beste velgående i USA. Og den har økt sin oppslutning.
Så mens Kina og Russland har beveget seg mot en totalitær form for kapitalisme, men kapitalisme like fullt, er det sterke krefter innen Det demokratiske partiet i USA som driver landet mot kommunismen. Hvem skulle vel trodd dét – i alle fall ikke mange blant dem av oss med hukommelse som er vokst opp under den kalde krigen?
Hva er det egentlig som skjer?
I USA kaller de seg «demokratiske sosialister». Det er Bernie Sanders’ fraksjon i Det demokratiske partiet. De har over en årrekke arbeidet og infiltrert partiorganisasjonen fra innsiden. Ambisjonen er å ta over partiet. Og de er kommet langt, noe som manifesterte seg nå ved mellomvalget.
De seiler under et falsk og tilsynelatende «sosialdemokratisk» flagg. Det ideologiske tankegodset er i realiteten en blanding av neo-marxisme, trotskisme og postmodernistisk identitetspolitikk. De har støtte fra det venstredreide politiske etablissementet i partiet, med Barack Obama og Hillary Clinton i spissen, og blir selvsagt massivt støttet opp om i venstredreide liberale hovedstrømmedier. De ideologiske motsetningene i partiet er gått opp i en og samme fellesnevner: å ta rotta på Donald Trump.
De ikke-vestlige muslimske innvandrergruppene, som for lengst har begynt å gjøre seg politisk gjeldende, har sluttet seg til, sammen med den nye Z-generasjonen av yngre velgere som ikke har opplevd den kalde krigen, og som knapt nok har hørt om Mao eller Pol Pot, men som ønsker begjærlig velkommen den radikale omfordelingspolitikken venstrefløyen i partiet står for.
De ønsker ikke å overta produksjonsmidlene med revolusjon. De ønsker en stor offentlig sektor, med et dominerende statlig eierskap for å kunne ekspropriere inntekt, eiendom og verdier gjennom et radikalt skatte-, overførings- og omfordelingsregime. Ikke så ulikt den norske modellen som Arbeiderpartiet står for, men politisk sett nærmere Rødt, SV og MDG.
Stormaktenes politiske kompass er altså i ferd med å bli snudd på hodet. Russland og Kina har beveget seg i kapitalistisk retning, riktignok i en totalitær, statsstyrt form. Samtidig ser det ut til at Det demokratiske partiet, som vant mellomvalget i USA, beveger seg motsatt vei, i kommunistisk retning. Hvem skulle vel trodd dét for få år siden?
At USA kan bvevege seg mot sosialisme, er et mulig scenario, dét behøver du ikke å lure på. Det er minst like mulig og uventet som at Russland og Kina utviklet seg i kapitalistisk retning for 3–4 tiår siden. Den politiske pendelen svinger, og den kan svinge fort.
DSAs 2026 manifest
Er du i tvil, så les manifestet til The Democratic Socialists of America (DSA). Det ble gitt ut i sommer og hviler på tre pilarer: «vekstkraftige arbeiderklasse-lokalsamfunn», «arbeiderklasse-utenrikspolitikk» og «arbeiderklasse-demokrati».
I «vekstkraftige arbeiderklasse-lokalsamfunn» lover DSA fri bolig til alle, gratis helsetjenester, 32 timers arbeidsuke, gratis utdannelse, nasjonalisering av matvare-, energi-, transport og farmasøytisk industri, avvikling av politi og fengselssystem, gratis kollektivtransport og feministisk politikk.
Alt skal med andre ord være gratis. Pengene skal kommer fra staten. Hvem som skal jobbe og sørge for skatteinngangen til staten, og som staten skal omfordele, sier de ingenting om!
I kapittelet om «arbeiderklasse-utenrikspolitikk» lover de å avskaffe forsvaret, stenge ned de oversjøiske basene, stoppe alle handelssanksjoner, støtte palestinernes rettigheter og iverksette en umiddelbar våpenembargo mot Israel, samt å åpne grensene for fri innvandring.
Hvordan dette ville destabilisere verdenspolitikken, sier de ingenting om. Hvilke konsekvenser det vil få med hensyn til ekspansjonisme fra Kina og eventuelt fra Russland, sier de heller ingenting om. Ei heller om hva de har tenkt å gjøre med Irans atomvåpenprogram, eller hva de åpne grensene vil føre til når det gjelder kriminalitet, kvinners rettigheter, pride og annen identitetspolitikk som fullstendig kolliderer med islam og sharia.
Og når det gjelder «arbeiderklasse-demokrati», vil de avvikle Senatet og erstatte presidentembetet med en leder som er valgt direkte av en «folkekongress» tilsvarende den noen av oss husker fra Stalins Sovjetunionen og Maos Kina. Det var jammen veldig mye demokrati der i gården!?
Da manifestet ble publisert i august, tok enkelte ledende Demokrater avstand fra det. Valgekspertene spådde at det ville skyve velgerne bort fra Det demokratiske partiet ved mellomvalget. Det skjedde ikke. Det motsatte skjedde. USA opplever nå den største sosialistiske oppslutningen siden de harde 1920-årene. Forskjellen er bare at denne gangen er sosialistene i ferd med å sikre seg kontroll over Det demokratiske partiet.
Endret velgerdemografi
Innvandringen og Z-generasjonen har endret velgerdemografien i USA. Det kommer den ekstreme venstresiden til gode. Det er noe av det vi har sett slå igjennom nå ved mellomvalget. Z-generasjonen har ingen hukommelse om kommunismens grusomme og feilslåtte historie. Samtidig føler de det økonomiske presset fra et arbeidsmarked som delvis er eksportert til Kina, og som nå er i ferd med å bli eksponert for KI samt fra en presset økonomi med sterk prisstigning og et vanskelig boligmarked, direkte på kroppen.
De er selvsagt særdeles mottakelige for utsiktene til at alt skal bli gratis; utdannelse, boliger, helsetjenester, kollektivtransport med mer. Det samme er den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen. De kommer ikke fra sør til nord til USA og Norge på grunn av det gode klimaet. De er økonomiske velferdsinnvandrere som først og fremst kommer for å høste av våre sjenerøse velferdsordninger.
Der ligger de økonomiske fellesinteressene mellom den tradisjonelle venstresiden, Z-generasjonen og radikal islam. De er alle imot vestlig kapitalisme og alt bestående, og de er alle for ekspropriasjon av eiendom og inntekt, omfordeling og alt som er gratis. Og de samles i sitt hat mot Trump, som den fremste representant for det bestående. Så får det være med at venstresidens kvinne- og identitetspolitikk skurrer så til de grader mot islam og sharia.
DSA på fremmarsj
The Socialist Party of America hadde 113.000 medlemmer da de var på topp på 1920-tallet. For 15 år siden hadde Democratic Socialists of America bare 6000 medlemmer. DSA kan i dag skryte av å ha 120.000 betalende medlemmer og mer enn 220 lokallag i USA.
DSA har drevet Det demokratiske partiet til venstre og er i ferd med å kuppe det fra innsiden. Sentrum i partiet fremstår som fullstendig handlingslammet. De tør ikke konfrontere verken den ikke-vestlige muslimske innvandrerfraksjonen, Z-generasjonen eller den radikale venstresiden. De har stort sett henfalt til en rent mekanisk anti Trump-agenda, det eneste som gir unison gjenklang i hele partiet.
Samtidig gjør den muslimske fraksjonen seg stadig sterkere gjeldende i DSA. Michigans nyvalgte senator Abdul El-Sayed, er allerede i ferd med å formalisere den økte muslimske dominansen i partiet, og har etablert en politisk handlingskomité (PAC) kalt «Habibi», som på arabisk betyr «min elskede»!
Parallellen til revolusjonen i Iran i 1979 er slående. Det er den samme trojanske strategien: omveltning innenfra. DSA har utrettelig arbeidet for å omforme Det demokratiske partiet innenfra og er på god vei til å lykkes. På samme måte jobber den raskt voksende fraksjonen av ikke-vestlige muslimske innvandrere for å omforme DSA innenfra. Det er i tråd med tradisjonell islamsk doktrine. Koalisjonen mellom ekstreme venstre og islam er på fremmarsj over hele Vesten, og en historieløs Z-generasjon er i ferd med å gi dem momentum. Parallellen til det som skjedde i Iran på 1970-tallet, er skremmende.
Det vestligorienterte iranske demokratiet under sjahen ble veltet av en koalisjon av sosialister og kommunister på venstresiden (ikke ulikt Bernie Sanders’ fløy i Det demokratiske partiet), sammen med den radikale studentbevegelsen som ønsket endring (ikke ulik Z-generasjonen i dagens USA) og sammen med det muslimske presteskapet med Khomeini i spissen (med typer som ligner Abdul El-Sayed, Ilan Omar, Rashida Tlaib og Adam Hamawy i USA og den muslimske fraksjonen i DSA).
Habibi, vi husker alle hvordan dét gikk, og hva det iranske folk og resten av verden har måtte slite med siden! Det muslimske presteskapet kuppet revolusjonen i Iran og skjøv kommunistene og studentene til side. Vær ikke i tvil om at de har samme ambisjon i USA. De er allerede blitt en maktfaktor i Det demokratiske partiet.
Legg igjen en kommentar