Alternativt Forum

Øystein Steiro Sr. 20.7.2013.

Den største folkevandringen i Europa i moderne tid har omsider fremtvunget en nødvendig realitetsorientering i norsk innvandringspolitikk. Det er viktig fordi innvandringen vil koste enorme summer og avstedkomme store samfunnsmessige endringer. Desto mer betenkelig er det at debatten om innvandrings- og asylpolitikken fortsatt i så liten grad er basert på fakta. Denne artikkelen er skrevet sommeren 2013, men innholdet gjelder fortsatt. Artikkelen slår fast at innvandringsdebatten først og fremst hviler på løse antakelser, myter og politisk styrt informasjon som at;

• Norsk innvandringspolitikk er restriktiv. Det er ikke riktig. I forhold til folketallet, som er det eneste relevante sammenlikningsgrunnlag, har Norge sammen med Sverige, den høyeste innvandringen i Europa både samlet og når det gjelder innvandrere av ikke-vestlig bakgrunn. Og innvandringen til Norge fortsetter bare å øke. Med over 19000 innvandrere var 2012 et nytt rekordår. Våre naboland, Finland og Danmark, er tilsluttet de samme internasjonale avtalene som Norge, men har langt lavere innvandring. Dette er et uomtvistelig faktum grundig dokumentert i internasjonal innvandringsstatistikk som UNHCRs årlige asylstatistikk.

• Norge etterlever kun sine forpliktelser iht. internasjonale avtaler. Med respekt å melde, dette er tøys. Iht. FNs Flyktningkonvensjon av 1951, er vi forpliktet til å innvilge asyl til flyktninger som kvalifiserer til asylinstituttet, dvs. som har rett til asyl på politisk eller humanitært grunnlag. Vi er ikke forpliktet til å gi asyl til økonomiske flyktninger som søker seg til Vesten og til Norge for å nyte godt av velferdsstaten og få et bedre liv her. Vi er heller ikke forpliktet i noen internasjonal avtale til å gi asylsøkere permanent opphold. Vi har full rett til å returnere flyktningene til sine hjemland når situasjonen der har stabilisert seg. Innvandringen til Norge de siste 30 årene har vært politisk styrt delvis av 68-generasjonens misforståtte humanisme og visjon om et fargerikt fellesskap, kristen-Norges sympatiske, men naive  tro på nestekjærligheten som rettesnor for offentlig politikk og næringslivets ønske om konkurranse i arbeidsmarkedet. Det har vært en usedvanlig sterk politisk allianse, men det er villedende å påstå at dens agenda er begrunnet i Norges internasjonale forpliktelser.

• De som får innvilget asyl er forfulgte i sine hjemland og får asyl av politiske eller humanitære grunner. Det er ikke riktig. Noen er det. Mange av de som får asyl er det ikke. Humanitære grunner tolkes vidt og praktiseringen av asylinstituttet har i stor grad vært politisk styrt. Det er trolig dekning for å påstå at så mye som over 90 % av asylsøkerne innen enkelte grupper, hovedsakelig er økonomiske flyktninger som søker en bedre fremtid i Norge enn de kan få i sine hjemland. Det er vanskelig å dokumentere dette uten å underlegge Utlendingsdirektoratets rutiner en grundig revisjon. I 2012 manglet 94,1 % identifikasjonspapirer og fikk sannsynliggjort sin identitet.

• Innvandrerne representerer et gjennomsnitt av befolkningen. Det er selvsagt ikke riktig. I forhold til resten av befolkningen har innvandrerne betydelig høyere forbruk av sosiale goder og velferdsytelser. Iht OECD-rapporten International Mirgration Outlook 2013, er Norge blant de tre landene i Europa som yter mest til innvandrerne. Norske myndigheter betaler i snitt 5 ganger så mye sosialstøtte til en innvandrer som til en etnisk nordmann. I forhold til resten av befolkningen er innvandrerne samtidig 3 ganger så sterkt representert i kriminalstatistikken. 100 % av overfallsvoldtektene fra 2007-2009 var ifølge Politiet, begått av ikke-vestlige. I 2007 ble 72,8 % av alle voldtekter begått av innvandrere.

• Innvandrerne utgjør et positivt økonomisk bidrag til BNP og er nødvendig for å holde hjulene i gang i Norge. Det har selvfølgelig heller aldri vært riktig, men det er først med Brochmann-utvalgets rapport det er blitt dokumentert i Norge det man lenge har vist i andre land. Og som Finansavisen avdekket ved å bruke SSBs egne tall, vil hele oljeformuen på 4300 milliarder (nå over 7000 milliarder) gå med i trygder og overføringer til innvandrerne dersom innvandringen får fortsette slik som nå. Matematikken er enkel. Dersom kostnadene knyttet til en innvandrergruppe er høyere enn verdiskapningen den bidrar med, slik tilfellet er for innvandrere av ikke-vestlig bakgrunn som gruppe, bidrar de ikke til å holde hjulene i gang, men snarere til det motsatte. Det er mange driftige innvandrere av ikke-vestlig bakgrunn, men som gruppe innebærer denne innvandringen en nettokostnad på 4,1 millioner per innvandrer og en ikke-bærekraftig belastning for samfunnsøkonomien.

• Endringene vil bli marginale. Det er feil. Om nåværende asylpolitikk får fortsette vil befolkningssammensetningen i Norge bli snudd fullstendig på hodet i løpet av en generasjon eller to. Andelen innvandrere var 12 prosent ved årsskiftet. I den befolkningsfremskrivningen som SSB har foretatt, vil innvandrere og personer med to innvandrerforeldre utgjøre 42 % av den samlede befolkningen allerede i 2060. (Med den forserte innvandringen fom. 2015 vil dette gå langt raskere.) Dette beskriver SSB som ”høyalternativet”, men er egentlig en trendfremskrivning av nåværende innvandringspolitikk. Etter 2050 forutsetter SSB at innvandrerandelen vil avta fordi man antar at oljeinntektene vil avta og at Norge dermed vil bli mindre attraktivt samtidig som utvandringen vil vokse. Dette er imidlertid en svært spekulativ forutsetning det er all grunn til å stille spørsmål ved. Det vil muligens i noen grad gjelde arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa. Men når det gjelder den ikke-vestlige delen av innvandringen, er det liten grunn til å anta at Norge vil bli særlig mindre attraktivt dersom ikke asylpolitikken legges radikalt om. Om det ikke skjer vil vi ha et flertall av innvandrere i Norge i våre barns levetid, en gang mellom 2060 og 2100. (Etter Libya og Syria kollapset vil det med den forserte innvandringen fra sommeren 2015 skje langt raskere.)

Man kan mene hva man vil om innvandringen, men dette er de demografiske og økonomiske realiteter mht. hva som kommer til å skje dersom den nåværende innvandringspolitikken får fortsette slik som nå. Dette er fakta og forhold som kommer dårlig frem i det offentlige ordskiftet. Utviklingen er allerede kommet langt, men den kan bremses eller snus. Danmark hadde  den samme innvandringspolitikken som Norge og Sverige inntil det danske Venstre og Folkepartiet gjennomførte en radikal omlegging i 1999. Praktiseringen av asylinstituttet inklusive de liberale reglene vedrørende familiegjenforening og velferdsordningene ble strammet inn. Dette resulterte i at inntaket av asylsøkere ble sterkt redusert. Finland har alltid hatt en restriktiv innvandringspolitikk. Det er ingen grunn til at vi ikke kan gjøre det samme i Norge dersom det er det vi ønsker. Om vi ønsker en liberal eller mer restriktiv innvandringspolitikk er imidlertid et politisk valg. Men for å kunne ta det valget er det nødvendig at fakta får komme frem og blir presentert i det offentlige ordskiftet på en ryddig måte slik at velgerne kan forholde seg til noe så viktig som hvordan det norske samfunnet skal se ut om en generasjon eller to.

Hva mener du vi bør gjøre? Skal vi følge Finnland og Danmark eller skal vi følge Sverige?