Øystein Steiro Sr. 17.3.2016. Forsvarsministeren har skrevet en artikkel i Norges Forsvar Nr. 1/2016 som fremstår først og fremst som en bortforklaring av tidligere regjeringers forsømmelser og nåværende regjerings manglende vilje til å rette dem opp. Artikkelen gir ikke en riktig fremstilling av årsakene til at forsvarsplanleggingen så til de grader er kommet på etterskudd.
Ine Marie Eriksen Søreide viser innledningsvis til at den russiske annekteringen av Krim ”skapte nærmest over natten den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa på mange tiår.” Dette er ikke riktig. Endringen i sikkerhetsbildet i Europa har ikke skjedd over natten. Russlands utenrikspolitikk har utviklet seg i stadig mer aggressiv retning over tid, og signalene kom lenge før Ukraina i 2014. Det kan være nok å nevne Georgia i 2008 og det forhold at Russland har rustet massivt opp helt siden 2002.
Vi har vært noen få som lenge har advart om at den sikkerhetspolitiske analysen som ble lagt til grunn for Forsvarsreformen og det forsvaret vi nå har endt opp med, var grunnleggende feil da man mente å slå fast at Russland var på vei til stabilt demokrati, at Nordområdene ikke lenger var strategisk viktige og at integrasjonen i Europa var kommet så langt at krig av noe omfang ikke lenger var mulig. Siden har historiens gange dessverre gitt oss rett og vist at den sikkerhetspolitiske analysen som ble lagt til grunn for Forsvarsreformen ikke var noe annet enn naivt drømmespinn.
Forsvarsministeren skriver videre at ”Dagens trusselbilde endres raskt og stiller strengere krav til situasjonsforståelse, responstid og operativ evne.” Denne forestillingen henger fortsatt igjen fra Forsvarsreformen og ble brukt som begrunnelse for å avvikle invasjonsforsvaret til fordel for et lite, mobilt og hurtig deployerbart ekspedisjonskorps hvis primære formål var internasjonale operasjoner utenfor artikkel 5-området. Svake sikkerhetspolitiske fagmiljøer mente at deltakelse i internasjonale operasjoner måtte være dimensjonerende, og ville ikke høre på advarslene om at internasjonal terrorisme var kommet i tillegg til, og ikke i stedet for det tradisjonelle territorielle trusselbildet. På nytt har historien selv innhentet scenariobyggerne i FFI, NUPI m.fl. Vi står igjen både med trusselen fra det tradisjonelle trusselbildet i øst, den økende trusselen fra internasjonal terrorisme fra sør og med et ribbet nasjonalt forsvar.
At det akutte trusselbildet endrer seg raskere i dag enn det gjorde tidligere er en påstand uten belegg i virkeligheten. Når trusselbildet endres så endres det uten unntak raskt. Det er nettopp det uforutsigbare og det uventede som karakteriserer militær strategi. Slik har det alltid vært. Derfor var det ingen som kunne forutse Sovjetunionens invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968, Afghanistan i 1979, Russlands innmarsj i Georgia i 2008 eller Ukraina i 2014. Krigshistorien er full av slike eksempler. Problemet er imidlertid at mens trusselbildet kan endres i løpet av måneder, uker eller endog dager så tar det ti-år å bygge opp en adekvat forsvarsstruktur. Forsvaret kan ikke slås på og av etter behov. Derfor må man holde seg med nødvendig kapasitet og en struktur som er stor og fleksibel nok til å være relevant i ulike situasjoner. Det er en kjensgjerning verken Forsvarsdepartementet eller Stortinget har vært villige til å ta innover seg.
Når forsvarsministeren så trekker frem at ”mange år med systematisk underfinansiering har skapt en alvorlig ubalanse mellom ressurser og pålagte oppgaver” for å understreke de utfordringer den nye langtidsplanen nå står overfor, er det påtrengende å spørre om hvordan dette har kunnet finne sted? Underfinansieringen har jo pågått både under de to regjeringene til nåværende generalsekretær i Nato og under de to Bondevik-regjeringene med forsvarsministre fra Høyre. Sannheten er at vi har hatt svake forsvarsministre og at forsvaret ikke er blitt prioritert verken av Arbeiderpartiet eller Høyre de siste 15 årene.
Men akkurat nå hjelper det veldig lite å skylde på tidligere regjeringers forsømmelser, ”de dårlige økonomiske framtidsutsiktene, kravene velferdsstaten stiller og de store og akutte utfordringene som flyktningkrisen får for statsbudsjettet” som Søreide Eriksen viser til. Vi trenger et større forsvar, og et forsvar som først og fremst er innrettet for å ivareta vår territorielle integritet og ikke et minimalt trip-wire forsvar uten selvstendig forsvarskapasitet slik forsvarsministeren legger opp til. Om vi over hodet skal kunne gjøre regning med at våre allierte i Nato skal komme oss til unnsetning om vi trenger det, er vi nødt til selv å leve opp til Nato-målsettingen om et forsvarsbudsjett på 2% av BNP. Hva skal vi med velferdsstat og flere flyktningmottak hvis vi ikke er i stand til å forsvare landet? Akkurat nå gjelder det Solberg-regjeringens ansvarlighet og dens vilje til å prioritere landet og befolkningens sikkerhet. Historiens dom og prisen for fortsatt ansvarsfraskrivelse kan bli brutal.
Alternativt Forum 
Legg igjen en kommentar