Alternativt Forum

 

Av Kjell Sjåholm, oberstløytnant (p)

Oddvar Nygård, kommentator i Nordlys, har påpekt at statsminister Erna Solberg har en blindsone når det gjelder forsvars- og sikkerhetspolitikk, og derav ikke ser noe behov for å finansiere en økning av forsvarsbudsjettet til 2% BNP i 2024.

Men hva er det statsminister Solberg ikke får med seg i denne blindsonensom burde tilsi en annen tilnærming, og hva bør Norge evt. gjøre med basis av det som skjer i blindsonen?

Slutten på historien

Historien stanser ikke, men det forhindrer ikke at det periodisk blir konkludert med at tiden med geopolitisk stridigheter og krig er forbi, og verden har i stedet gått inn i «en ny tidsalder» med internasjonal harmoni. Den tidligere amerikanske presidenten Georg H. W. Bush sin erklæring om «den nye verdensorden» i 1990 og forskeren Fukuyama sitt essay (National Interest 16 1989) og senere bok om historiens slutt, kan sies å være vår samtids versjon av dette. Det liberale demokratiet som styringsmodell hadde seiret, antallet demokratier økte og tidligere Warszawa-pakt land sluttet seg til NATO. Terje Tvedt (Det internasjonale gjennombruddet, kapitel 11) har påpekt at den såkalte universalismen (at alle tenker likt og alle vil det samme) fikk et godt fotfeste i Norge.  Men universalismen oppfattes som vestlig kulturell imperialisme av nasjoner utenfor den vestlige kulturkrets. De utopiske drømmene var på ny tilbake som den riktige politiske tenking, på tilsvarende måte som de hadde blomstret i mange vestlige land i mellomkrigstiden.

Manglende forståelser for at hendelser i fjerntliggende strøk på kloden kunne få innvirkning på egen sikkerhet, kan også sies å være karakteristisk for denne måten å tenke på. Selv rett etter 11. september 2001 var det få som var i stand til å forestille seg at Norge ville ha militære styrker i Afghanistan noen måneder etterpå.

Men de ti årene etter murens fall var en historisk pause. Imidlertid førte den pausen til at tenkningen rundt geopolitisk rivalisering nærmestforsvant, og man tok ut fredsdividende i form av reduserte forsvarsbudsjetter. Fra å være drevet av trusselutviklinger under Den kalde krigen, ble nå forsvarsbudsjettene økonomidrevet. I Norge ble statens viktigste oppgave – borgerne og statens sikkerhet – redusert til å være i konkurranse om budsjettmidler med barnehageplasser og kulturhus. Postmodernismen hadde for alvor fått grep på den norske politiske elitens tenkning.

En internasjonal ordenvil reflektere det systemet av regler, normer og maktforhold som regulerer internasjonale forhold. En vedvarende internasjonal orden er avhengig av en gunstig maktbalanse og forpliktelse til å overholde delte verdier, ikke minst fra stormaktene. Maktbalansen var i denne perioden i de vestlige demokratiene favør, noe som muliggjorde «historien slutt» til revisjonistene inntok den globale senen.

Aktiviteten i blindsonen

Økt innflytelse for USA og deres allierte førte til ressentiment fra aktører så vidt forskjellig som Russland og al-Qaida. Den siste startet offensiven med angrepet på USS Cole i Aden og nådde høydepunktet ved angrepet på tvillingtårnene i New York 11. september 2001. Jihadistene ble hardt presset i Midtøsten og Afghanistan, men kom tilbake som en geopolitisk aktør ved at IS etablerte det såkalte «kalifatet». Et kalifat som først i år er nedkjempet.

Russland på sin side markerte at de var tilbake som sitt gamle jeg, som stormakt, ved president Vladimir Putins tale på sikkerhetskonferansen i München i 2007.  Russernes manglende respekt for den internasjonale orden ble demonstrert ved krigen med Georgia i 2008, og igjen gjennom anneksjonen av Krim og operasjonen i Øst-Ukraina i fra 2014 og frem til i dag. Den russiske intervensjonen pågår fortsatt, og uten at Russland er satt på plass av de vestlige stormakter. Dette viser at vi er i en annen situasjon i dag enn den politiske situasjon vi hadde tidlig på 1990-tallet. Den gang kunne «alle» stormakter samle seg om å «straffe» Irak for deres angrep på Kuwait i perioden 1990-91. I dag er det utenkelig at USA, Russland og Kina, ville samarbeidet om en slik intervensjon.

Kina, Russland og Iran er de tre store revisjonistene i forhold til den vestlige regelbaserte verdensorden. Kina trodde man kunne reise seg fredelig. Men det viste seg å være en for naiv tolking. I dag opptrer Kina som en dominerende stormakt, og forventer at de blir respektert i hele Asia. Dette vil de oppnå bl a ved utbygning av militære installasjoner i Sør-Kina havet, bruk av tvangsmakt og økonomisk utpressing av andre land. Kina er USAs fremste utfordrer, og prioritet 1 i stormaktsrivaliseringen. Idet USAs ambisjonen om krigføring i to hovedteater samtidig er oppgitt, vil Norge og NATO ikke kunne forvente støtte til f.eks å gjenerobre tapt område om det samtidig foregår kamper i Stillehavs-teateret.

Vesten, og spesielt USAs krigføring i Afghanistan og Midtøsten,har delvis vært kontra produktiv og ført til økt nag overfor Vesten. Krigene har blitt nøye studert av revisjonistene i Kina, Russland og Iran for å finne vestlige svakheter, og bygge opp egne kapasiteter for å utnytte disse.

Slutten på begynnelsen

Stormakts rivalisering i alle tre geografiske nøkkelområdene (Europa, Asia og Midtøsten) tilsier at vi er i slutten av begynnelsen av en ny «normaltilstand» i internasjonale forhold. Denne påvirkes av stadig flere autoritært styresett, global ideologisk strid, og økt innflytelse til aktører som står for internasjonale stridigheter og splid som Nord-Korea og jihadistene – «barbarene er tilbake». Truslene er komplekse, i flere domene og gir et spenn i farene som dukker opp på flere fronter samtidig. Maktbalansen beveger seg nå sakte i de vestlige demokratiers disfavør. Russland og Kina har økt sin militære evne, mens Vesten har rustet ned over en lengre periode. Det gjelder ikke minst Europa, men også USA. Mens USA har oppfattet hva som skjer og nå ruster opp igjen, er det flere nasjoner i Europa som Tyskland og Norge, som holder igjen og ikke vil gi slipp på å appellere til universal moral, makt i dialog og diplomati. Situasjonsforståelsen fra den historiske pausen i maktpolitikken holdes påsom om de nye trender ikke er der. Men selv om Kina og Russland forbereder seg på væpnet konflikt, bruker disse i dag primært ikke-militære midler i konflikten med Vesten. Iran fører krig i flere land i Midtøsten, samt bruker drapsmenn i Europa.

Stormaktsrivalisering

Sjefen for den amerikanske Joint Chiefs of Staff har forklart sitt syn på dynamikken i stormakts- rivalisering i en artikkel – intervju i mars 2019. Kina og Russland forsøker å kullkaste den nåværende vestlig skapte regelbaserte internasjonale orden. De forsøker å subversere og undergrave troverdigheten av USAs nettverk av allianser og derigjennombegrense USAs evne til maktprojeksjon. De har bygget ut militære kapasiteter for å begrense USAs muligheter for maktprojeksjon og nytter cyber kapabiliteter for å påvirke valg og partnere. Hele spekteret innen internasjonal politikk – militært, økonomisk, diplomatisk, politisk og kulturelt er i bruk. I Kina er skille mellom forsvaret og industrien brutt ned for samlet å generere makt.

Forholdet mellom verdens stormakter bærer preg av utilslørt rivalisering og til og med konflikt. Globale normer og prinsipper utfordres jevnlig. Revisjonistene har en tendens til å bruke vold, tvang og intimidering for å nå sine mål. Metodene innebærer et klart brudd med tidligere opptreden, dvs. i tiden fra avslutningen av den kalde krigen og frem til ca. 2004. Rivaliseringen mellom stormaktene fører til høyere internasjonal spenning og våpenkappløpet har gjenoppstått, men det er ennå ikke kommet til et «1938», året da «alle» andre stormakter i Europa innså at Hitler-Tyskland ikke kunne stanses ved diplomati alene.

Revisjonistens appetitt øker mens de spiser, slik at det er kun motmakt som kan begrense utbredelsen av deres makt, ikke moralsk indignasjon. Geopolitisk revisjonisme har historisk en tendens til å intensivere internasjonal konflikt, konfrontasjon og til og med krig. Den gule varsellampen bør blinke inne på Statsministerens kontor.

Norges bidrag til fred og sikkerhet

Geografi er skjebne,og med vår plassering vil vi ikke kunne melde oss ut av den pågående politiske omveltning. Norge er allerede en aktør og må derfor opptre som det, helst somen ansvarlig en. Det første Norge må gjøre er å ta virkelighetsbeskrivelsen som er skissert ovenfor, inn i norsk praktisk politisk utførelse.  Gode taler i Oslo militære samfunn er ikke nok: maktpolitikken er tilbake, og den vil kreve at ogsåNorge har et seriøst forsvar.

Overgriperen kommer alltid i fred, dvs. at han ønsker å nå sitt politiske mål helst uten kamp. Det er forsvarerensom ved å forsvare seg oppretter krigstilstand. Det å bevare freden krever derfor forberedelse til krig ved aktiv innsats, bl. a. gjennom realistisk planlegging, ressursbruk og ofre, akkurat som krig gjør det. Det kan gå ut over sosiale goder som for eksempel gratis barnehage og skattelettelser, men er i sum betydelig mer overkommelig enn lidelse, død og ødeleggelse.
Norge må gjøre sin del for at først og fremst avskrekkingskal virke – sammen med våre allierte under amerikansk ledelse er vi både politisk og militært sterke. Hvis internasjonal rett er «første linje i forsvaret» så har Russland med sin opptreden overfor Ukrainia allerede brutt igjennom den, slik at vi må videreutvikle og anvende Totalforsvaret for å motstå tvangsmakt. I henhold til NATO-pakten artikkel 3, er vi selv ansvarlig for vårt eget førstelinjes forsvar, det kan ikke outsources. Men Norge har ikke et troverdig forsvar pr i dag. Både nåværende og tidligere amerikanske presidenter og forsvarsministre har påpekt skjev byrdefordeling innen NATO. På et tidspunkt kan det bli slutt på at Amerika er villige til å sende egne styrker for å dø for rike NATO allierte som ikke er villig til å bekoste sitt eget førstelinjes forsvar. Ved ikke å bidra undergraver Norge det NATO vi er avhengig av.

Idet maktbalansen er den mest kritiske i utformingen av internasjonale politikk, er det her vi må kraftsamle for at vi sammen med de vestlige demokratiene skal kunne beholde en fordelaktig en, dvs.avskrekkende og krigshindrende overvekt. Da kommer vi ikke utenom å øke forsvarets andel av statsbudsjettet til minst2%av BNP. Først da kan vi få et realistisk krigsforsvar i følge Nils Holme og hans medforfattere. De økonomitilpassede forsvarsbudsjetters tid er forbi.

Alternativet er en potensielt ny nasjonal katastrofe i fremtiden – et 9. april, et annet innhold, men dog en katastrofe.