Alternativt Forum

Odd Petter Magnussen, Martines far, tok kontakt med meg for et par måneder siden. Han holdt på med varselet og så sammenfall mellom min kritikk av UD i artikler jeg har skrevet om Rød Larsen-saken og hans egne erfaringer med UDs unnfallenhet og slette oppfølging av Martine-saken. Jeg gikk deretter gjennom saksdokumentene og så at Magnussens erfaringer stemte med mye av ukultur og systemsvikt som vi har sett i en rekke andre sammenhenger og som bl.a. Stortinget, Riksrevisjonen og jeg selv har kritisert. I sympati med hans historie og hans arbeide for å fremme internasjonal rettsforfølging av kriminelle som flykter over landegrensene, har jeg hjulpet ham med utformingen av vedlagte varsel til Stortinget som kanskje kan være interessant lesning for alle som er opptatt av at god stats- og forvaltningsskikk og at vi har en utenrikstjeneste som fungerer etter hensikten og slik den er lovpålagt.

V A R S E L

Til        :           Stortingets utenriks- og forsvarskomite, Stortingets konstitusjons- og kontrollkomite

Fra       :           Odd Petter Magnussen (far til Martine Vik Magnussen)

Kopi     :           Statsministerens kontor, Sivilombudsmannen

Dato    :           13.5.2021

Vedr.   :           Varsel om kritikkverdige forhold i Utenrikstjenesten og om UDs unnfallenhet i

Martine-saken                    

1. Bakgrunn

Livet i vår lille familie ble brått snudd på hodet da min datter, Martine Vik Magnussen, brutalt ble voldtatt og drept i London i 2008. Mistenkte rømte til Jemen hvor han ble beskyttet av sin velstående familie. I de tretten årene siden har jeg arbeidet for å få stilt ham for retten for ugjerningen.

Det har ikke lyktes. Årsaken til det skyldes ikke manglende bistand fra andre lands myndigheter. Britiske, amerikanske, sveitsiske og jemenittiske myndigheter har alle bistått aktivt i saken. Det skyldes først og fremst et passivt norsk UD som uvisst av hvilke grunner har unnlatt å følge opp disse initiativene.

Iht. §1. pkt.2 i Lov om utenrikstjenesten, har Utenrikstjenesten plikt til «å gi norske statsborgere og juridiske personer råd og hjelp overfor utenlandske myndigheter». Manglende oppfølging, gjentatte saksbehandlingsfeil og det forhold at UD har avvist i alt fire jemenittiske løsningsinitiativ, uten å gi innsyn eller noen nærmere begrunnelse, innebærer at vi som pårørende nå kan være fratatt muligheten for å få stilt mistenkte for retten.

Det er ikke slik Utenrikstjenesten skal fungere. Utenrikstjenesten skal bistå norske borgere. Saken er derfor tidligere bragt inn for Kongen i Statsråd og Statsministerens kontor som har avvist den under henvisning til uttalelser fra den innklagede instans, dvs. Utenriksdepartementet. Den er også bragt inn for Sivilombudsmannen som, til forskjell fra SMK og Regjeringen, i mindre grad er part i saken. Sivilombudsmannen har imidlertid ikke kunnet behandle saken som en følge av at UD har skjermet saksbehandlingen for innsyn med henvisning til Offentlighetsloven. Da det til forskjell fra i EU ikke finnes noen overordnet ankeinstans for saker som dette i Norge, ser jeg meg nødt til å legge saken direkte frem for Stortingets Utenrikskomité samt for Kontroll- og konstitusjonskomitéen.

Hensikten er ikke å primært fremme Martine-saken, men å tydeliggjøre den destruktive ukulturen og de åpenbare svakheter ved norsk utenrikstjeneste som saken avdekker og som både er lovstridig og i strid med norske interesser. Jeg ønsker først og fremst å henlede oppmerksomheten på sakens overordnede prinsipielle sider i forhold til det viktige arbeidet for økt internasjonal rettssikkerhet gjennom å kunne straffeforfølge ettersøkte personer som søker tilflukt i andre land og å unngå den uheldige signaleffekt neglisjeringen av Martine-saken representerer i denne sammenheng.

UDs passivitet i saken står dessuten i sterk kontrast til ambisjonen om Norge som fredsmekler og humanitær stormakt og er åpenbart i strid med gjeldende norsk utenrikspolitikk slik den kommer til uttrykk i flere Stortingsmeldinger og ved Norges tiltredelse til OSSE-resolusjonen om Transnational Fugitive Offenders i 2012 som Martine-stiftelsen initierte.

UD har nektet pårørende helhetlig dokumentinnsyn i egen sak og har i liten grad villet redegjøre for beslutningsgrunnlaget i saken. Denne varslingen og den dokumentasjonen som fremlegges, munner derfor ut i en anmodning om en offentlig granskning av UDs håndtering av Martine-saken og fullt innsyn i sakens dokumenter. Det er viktig å klarlegge ansvarsforhold og hva som ligger til grunn for UDs handlemåte slik at departementets prioriteringer og håndteringen når det gjelder straffeforfølgelse av ettersøkte personer i utlandet spesielt for fremtiden kan bringes bedre i overenstemmelse med lovgivers intensjon, norske borgeres interesser og med gjeldende norsk utenrikspolitikk.

• UDs avvisning av saken

Som det landet hvor ugjerningen ble begått i har Storbritannia det formelle ansvaret for etterforskning og straffeforfølgning. Som en følge av et manglende utviklet internasjonalt avtaleverk når det gjelder utlevering, vil saker som dette i praksis måtte løses diplomatisk mellom myndighetene i de involverte landene, i dette tilfellet mellom Jemen på den ene siden og Norge og Storbritannia på den andre siden. Britiske myndigheter ferdigstilte en både grundig og omfattende etterforskning i 2010, men har måtte avstå fra å utøve diplomatisk press i saken for å unngå å kompromittere en eventuell rettsprosess i britisk rett. Det foreligger imidlertid ingen rettslige eller andre forhold som begrenser norske myndigheter fra å ta i bruk de diplomatiske virkemidler som måtte være til rådighet.

Problemet i Martine-saken er imidlertid at det er svært lite norske utenriksmyndigheter i realiteten har foretatt seg i saken. Det er et stort sprik mellom det sentrale politikere både i Arbeiderpartiet og Høyre har sagt til media om hvor høyt de prioriterer saken, og den manglende oppfølgingen i praksis fra UDs side. Gjentatte anmodning fra Martines pårørende og fra Martine-stiftelsen om å ta i bruk de diplomatiske virkemidler som måtte være til rådighet som å utnevne en spesialutsending for å markere sakens betydning for Norge, eller sende noter, démarcher eller pressemeldinger for å generere press i saken eller å ta den opp gjennom FN-systemet, er alle blitt avvist eller ignorert fra UDs side.

Det står også i skarp kontrast til hvordan andre lands utenrikstjenester har agert både konkret og målrettet i saken. Britiske Foreign and Commonwealth Office har sendt utleveringsbegjæring til Jemen til tross for at det er høyst uvanlig når det ikke foreligger utleveringsavtale mellom landene. Amerikanske State Department har inndratt det amerikanske passet til mistenkte. Sveitsiske utenriksmyndigheter har overfor mistenktes onkel som er generalkonsul for Sveits i Jemen, tilrettelagt for å få til en dialog med mistenktes far om en løsning av Martine-saken. Jemen, har både fra regjeringshold og etter at borgerkrigen startet også fra Houthi-siden, tatt del i flere samtaler om saken. Disse er enten ikke støttet eller utnyttet for fremdrift i saken fra norske myndigheters side. I enkelte sammenhenger kan det fremstå som at sentrale medarbeidere direkte har motarbeidet Martine-saken. Dette har faktisk gått så langt at andre lands myndigheter uformelt har gitt uttrykk for undring og skuffelse over den manglende oppfølging fra norsk side. Når den manglende fremdriften er blitt kritisert har UD nektet fullt innsyn i saksdokumentene. Av hele 352 brev, rapporter og dokumenter utgjør en stor del korrespondanse fra familien Magnussen selv. Av utenriksminister Jonas Gahr Støre fikk de i 2012 avslag på innsyn i 142 dokumenter under henvisning til Sikkerhetsloven og Offentlighetsloven som hjemler hemmelighold av dokumenter knyttet til interne saksforberedelser. Dette til tross for at de pårørende opprinnelig ble lovet fullt innsyn. Loggen med oversikt over kommunikasjonen med UD viser et tydelig mønster av unnfallenhet, villedende dobbeltkommunikasjon, uetterretteligheter og passivitet fra UDs side.

• Logg over kommunikasjon med UD

Mars 2008: Behovet for rask agering fra UDs side før posisjonene i Jemen setter seg tas opp med UD en uke etter hjemkomst fra London etter drapet.  Dette noteres i departementet, men Martines pårørende ser ingen aktivitet i UD i Martine-saken ut mars.

April 2008: Martines pårørende får anbefalt av familievenn å kontakte Ekspedisjonssjef Elin Johansen i UD. Johansen fungerer etter hvert som kontaktperson og refererer tidlig til et spekter av tilgjengelig operative kapasiteter i UD i fastlåste utenlandsaker. Men fortsatt ingen aktive handlinger overfor Jemen.

Mai 2008: Martines far etterlyser engasjement fra UDs ledelse overfor Jemen. I TV-intervju med tidligere utenriksminister Støre og daværende britiske utenriksminister David Milleband i Oslo 30. mai 2008 betoner begge ministre alvoret i saken og at diplomati nå er essensielt, (Vedlegg 1). Overfor media hevdes det videre at det ikke skal stå på ressurser for å oppnå rettferdighet i Martine-saken.

Juni 2008: Martines far etterlyser på nytt engasjement fra UDs ledelse overfor Jemen. Johansen jobbet aktivt gjennom sommeren med løpende og god informasjon til pårørende.   Den norske ambassadør i Saudi Arabia og sideakkreditert til Jemen inviteres med i resultatløst møte med jemenittiske myndigheter i Sanaa.   Senere møttes utenriksministrene Støre og William Hague i London hvor Utenriksminister Støre overfor media hevdet at Norge vurderte å sende egen spesialutsending til Jemen. Samme bekreftes av Utenriksdepartementet, ref. «UD skal også være positivt til et forslag om at Norge sender en spesialutsending til Jemen». Det blir imidlertid ikke oppnevnt noen spesialutsending.

Juli 2008: Johansen og utenriksminister ble takket av Martines familie for god oppfølging og medieeksponering av Martine-saken. Dette gjøres i form av takkebrev og Martines bestefars bok om motstandskampen i Norge under krigen. Begge takker fra UDs side, fortsatt uten at det blir gjort noe konkret for å bringe Martine-saken fremover.  Støttegruppe for Martines rettigheter etableres, (Vedlegg 2).

August 2008: Det ble helt stille fra Johansen og Martines far tar dette opp med henne uten å få noe svar på hvorfor.Det skjer fortsatt ingen ting konkret fra UDs side.

September 2008: Martines far etterlyser fortsatt aktive handlinger fra UD overfor Jemen. Ekspedisjonssjef Johansen meddelte at hun overføres til WHO i Geneve før opprinnelig åremålsstilling utløp.  A. Krutnes i konsulæravdelingen ble satt inn som ny kontaktperson uten at videre oppfølging i saken synes å finne sted uten at Martines far selv tar initiativ til det overfor UD.

Oktober 2008: I mangel av konkrete tiltak i forhold til Jemen fra UDs side skaper Martines støttegruppe medieoppmerksomhet rundt saken og Martines far bestemmer seg for å gå aktivt inn i arbeidet for å ivareta Martines rettssikkerhet. Mistenktes far tar initiativet til møte med den norske ambassadør i Addis Abeba (farens fødeby). Martines far blir informert om dette av utenriksråd Grydeland uten at det blir fulgt opp videre av UD.

Desember 2008: Martines far inviterer tidl. ekspedisjonssjef Elin Johansen til julelunsj som takk for god innsats før omplasseringen til WHO i Geneve. Elin Johansen informerte Martines far om at grunnen til at hun var blitt overført til WHO sist høst var at hun hadde jobbet ‘for aktivt’ med Martine-saken.

Mars 2009: Martines far foreslår at UD sender ut en pressemelding for å vise at UD er på saken iht. utenriksministerens initiale medieuttalelser.  Pressmelding utarbeidet i samarbeid mellom Martines far og UDs Sjur Larsen, men forslaget trukket tilbake 3 dager før årsdagen angivelig av UDs kommunikasjonsavdeling med henvisning til at en slik pressemelding ikke var god protokoll.

April 2009: Brev til Stortingets Kontroll- og Konstitusjonskomite fra Martines far om UDs unnfallenhet, (Vedlegg 3).  Utenriksministerens svar til Stortinget er retorisk, unnvikende og uforpliktende Støre tar ingen selvkritikk, (Vedlegg 4).

Oktober 2009: Martines far inviterte Norges fremste ekspertise til tankesmie om strategiutvikling i saken (Vedlegg 5), og skriver kronikk med kritikk av utenriksministeren ‘Rettferdighet for Martine’, (Vedlegg 6). Utenriksminister Jonas Gahr Støres svarer på Martines fars kronikk i Aftenposten; ‘Vi slipper ikke saken’, men kun i uforpliktende vendinger, (Vedlegg 7). Martines far svarer deretter utenriksministeren  ‘‘Vi må komme videre’, (Vedlegg 8). Begge innleggene av Martines far i Aftenposten omtaler utenriksministerens unnfallenhet. TV2 sender dokumentar om Martine-saken ‘Jakten på den mistenkte’ med kritikk av UD, (Vedlegg 9).

Utenriksdepartementet avslår invitasjonen fra Martines far til tankesmie om strategiutvikling i Martine-saken i Oslo Rådhus, men mottar konklusjonene i etterkant. Støre fremsetter også i den prisbelønnte dokumentaren ‘Jakten på den mistenkte’ påstander om møte om Martine-saken under møte i Den arabiske liga i 2009. Disse avviker imidlertid fra Jemens utenriksminister og hans medarbeiders fremstilling av samme møter, ref.: http://vimeo.com/20878443

Desember 2009: Martines venner danner facebookgruppe ‘Støttegruppa for Martines rettigheter’ med 150 000 følgere som protesterer mot UDs manglende engasjement i Martine-saken. Disse tilskriver Utenrikskomiteen om manglende UD-engasjement og får svar fra daværende leder, nå utenriksminister, Ine Marie Eriksen Søreide, (Vedlegg 10). Hun støtter arbeidet for internasjonalt mellomstatlig samarbeid for bekjempelse av alvorlige forbrytelser og ‘forutsetter at regjeringen fortsatt følger opp dette arbeidet’.  Deretter arrangerer Martines venner et stort fakkeltog med paroler, appeller og overlevering av 30.000 underskrifter mot utenriksministerens unnfallenhet i saken.  TV-sendingen fra fakkeltoget sendes world wide via Reuters. Det blir fortsatt ikke gjort noe i saken fra UDs side, men Utenriksministerens politiske rådgiver Tarjei Skirbekk, tar kontakt med Martines far for å diskutere mulighetsrommet.

Mars 2010: Det finner sted produktive møter mellom USAs ambassade etter initiativ fra Martines far.  Etter Farouk Abdulhaks flukt til Jemen ble mistenkte tildelt jemenittisk pass under daværende regime ledet av president Sahle, en personlig venn og forretningsforbindelse av mistenktes far. Å gi statsborgerskap til en internasjonalt drapsettersøkt person var en kontroversiell statlig handling som styrket internasjonale beskyldninger mot Jemen som frihavn for kriminelle og terrorister.  Etter intens aktivitet fra pårørende i samarbeid med USAs ambassade i Norge i 2010, ble mistenktes amerikanske pass trukket tilbake av amerikanske myndigheter samme år.  Etter pårørendes kontakt med Sveits’ ambassade i Norge, ble mistenktes onkel som generalkonsul for Sveits i Jemen kontaktet av den sveitsiske ambassaden for å skape press i Martine-saken.

Norsk UD gjør fortsatt lite aktivt, men Utenriksministerens rådgiver, Tarjei Skirbekk, ber Martines far om å lage en liste over mulige norske spesialutsendinger som evt. kan utnevnes for å skape trykk i saken (Vedlegg 11). Til tross for tidligere uttalelser til media om mulig spesialutsending i saken (Vedlegg 12), avviser imidlertid UD initiativet og benytter seg kun av sitt tradisjonelle diplomatiske nettverk (som ambassaden i Kairo) og leverer brev fra Martines venner til mistenktes foreldre i juni 2010.

Juni 2010: Kjell Magne Bondevik og Martines far møter den britiske minister Alistair Burt i utenriksdepartementet i London, (Vedlegg 13).  UD, ved ambassaden i London, insisterer på å få delta.Arne Sannes Bjørnstad fra ambassaden gir ikke uttrykk for noen støtte i saken fra norske myndigheter og fungerer kun som passiv observatør i møtet med britiske myndigheter.

Juli 2010:Informasjon fra CIA og andre nasjoners nettsider samt gravejournalist Kjetil Stormarks artikler om mistenkte fars våpenhandel m.v., ble av Martine-stiftelsen levert norsk militær etterretningstjeneste og UD. I epost fra UD av 1 juli 2010 meddeles at «jfr. spesialutsending så er det ytterste sjelden at vi oppnevner en slik. Denne saken engasjerer UD bredt både hjemme og ute. Det er fortsatt vår vurdering at saken organiseres best slik vi har satt det opp. Men vår organisering er selvsagt noe vi fortløpende vurderer.»  UDs manglende vilje til å oppnevne en spesialutsending i Martine-saken står i skarp kontrast både til tidligere uttalelser om slik utsending, andre lands praksis i slike saker og i forhold til f.eks. hvordan UD håndterte Danielsen-saken i 2012. Etter at Martine-stiftelsen videreformidlet informasjon til UD om kidnappingen, utnevnte UD en egen utsending, etablerte egne ‘folk på bakken’ i Jemen og iverksatte i tillegg FN-systemet i saken.

September 2010: Konkrete norske initiativ overfor Jemen uteblir fortsatt og påtales igjen av Martines far i epost av 3. september, (Vedlegg 13b).  Martines far ber UD om å ta opp saken med jemenittiske ministre under FN’s hovedforsamling i 2010. UD lover å gjøre dette, men gjør det likevel ikke.

Januar – mars 2011: Martines far møter Utenriksministerens personlige rådgiver, Tarjei Skirbekk, på Hotel Continental for å diskutere muligheten for ulike diplomatiske tiltak, og foreslår bl.a. at norske myndigheter eventuelt sammen med amerikanske myndigheter kunne legge press på jemenittiske myndigheter for å få trukket den egyptiskfødte mistenktes nye jemenittisk pass – slik amerikanske myndigheter fikk trukket mistenktes amerikanske pass. Det foreslås også at UD evt. kunne tatt opp stortingsrepresentanters brev til Mercedes, Coca Cola, Xerox, Phillips, Clorox og Whirlpool samt DNOs virksomhet i Jemen for å få til et samarbeid med mistenktes far om å finne en løsning. Likedan foreslås å evt. motivere jemenittiske myndigheter til samarbeide ved å kople saken mot norsk utviklingshjelp, industrisamarbeid og bistand til å utvikle fiskerier, kystvakt og demokratiutvikling i Jemen. Mens stortingsrepresentantene engasjerer seg og store multinasjonale selskap tar aktive initiativ for å støtte saken, er det fortsatt full handlingsvegring i UD som ikke foretar seg noe konkret i saken.

April 2011: Oslosenteret ved Kjell Magne Bondevik, Einar Stensnes, Lars Madsen og Mohamed Alhoumekani møter mistenktes far i Kairo 1.4. og senere mistenkte og hans advokat i Sanaa, Jemen.  Mistenkte innrømmer sin involvering i drapet på Martine. Oslosenteret viser hva man kan få til fra norsk side ved målrettet engasjement i saken. UD med sitt store diplomatisk apparat, utenriksstasjoner og internasjonale nettverk er fortsatt passive og minimalt engasjerte i konkrete tiltak rettet mot jemenittiske myndigheter og mistenktes familie.   

September 2011: Martines far ber på nytt UD ta opp saken med jemenittiske ministre under FN’s hovedforsamling, nå under henvisning til at Martine-saken adresserer et internasjonalt rettsikkerhetsvakuum under henvisning til Stortingsmelding 15 (2008-2009) om norsk engasjementspolitikk som tilsier et aktivt og uegennyttig norsk engasjement i rettssikkerhets- og menneskerettighetsspørsmål. Den norske FN-delegasjonen får heller ikke dette år tatt opp Martine-saken med jemenittiske representanter som lovet.  Martines far presenterer samme år et forslag på ‘Nye internasjonale rettsregler’ for UD. UD avviser å engasjere seg i problemstillingen med henvisning til at tiden ikke er inne for et eget norsk initiativ internasjonalt. 

Desember 2011: Martines familie og Martine-stiftelsen tar initiativ til å møte den jemenittiske nobelprisvinner Tawakol Karman under nobelseremonien i Oslo. UD viser ingen interesse for tilsvarende initiativ.

Januar 2012: Artikkel i Dagbladet 7 januar 2012 om 2 holdninger i UD til Martine-saken referert av Tarjei Skirbekk, (Vedlegg 13 c).

Kidnapping av nordmannen Gert Danielsen i Jemen skaper grensesnitt inn mot Martine-saken. Martine-stiftelsen blir kontaktet for å formidle til norske myndigheter at det hadde funnet sted en kidnapping. Ved stiftelsens første henvendelse til UD var departementet ennå ikke kjent med kidnappingen. UD takker for at beskjeden ble formidlet og ber om å bli holdt løpende orientert ved ytterligere kontakt fra parter i Jemen. Martine-stiftelsen og dens nettverk i Jemen fungerer deretter som kommunikasjonsmessig mellomledd mellom kidnapperne og UD frem til Martines far til slutt kan videreformidle beskjed til UD om at Danielsen vil bli løslatt senere samme dag, (Vedlegg 14). ‘Anonyme kilder i UD’ får noen dager etter løslatelsen Dagbladet til å skrive en såkalt ‘drittpakke’ som kritiserer den rolle Martine-stiftelsen og Martines far har spilt i kidnappingssaken (Vedlegg 15). Samtidig ble dette understøttet av en leder i samme avis med samme vinkling.  I utskrift av skjult lydbåndopptak av samtalen mellom avisens redaktør og Martine-stiftelsens leder i etterkant bekreftes at dette var en plantet drittpakke fra UD, (Vedlegg 16).

Det blir holdt et ‘oppvaskmøte’ på UD i etterkant hvor det blir krevd at UD sender ut et dementi og en offentlig beklagelse. I forkant av ‘oppvaskmøtet’ har daværende underdirektør i UDs kommunikasjonsavdeling, Frode Overland Andersen, pr. mail til Martines far beklaget de tidligere uttalelsene fra UD i artikkelen og bekreftet i media at Martine-stiftelsen kun hadde en rolle som formidlere av beskjeder om utviklingen i kidnappingssaken. Oppvaskmøtet finner sted etter at Dagbladet måtte innrømme å ha tatt inn den aktuelle ’drittpakken’ fra UD da lydbåndopptak av telefonsamtale kunne fremlegges av stiftelsen. Dagbladet trykker en beklagelse i avisen for å unngå sak i Pressens Faglige Utvalg. Under oppvaskmøtet innleder kommunikasjonssjef Ragnhild Imerslund, med å henvise til en håndskrevet instruks fra utenriksministeren angivelig mottatt ti minutter før møtestart. Her heter det at UD likevel ikke skulle beklage uttalelsene fra UD eksternt, men evt. kun i det aktuelle møtet. Imerslund fremholder at hun må forholde seg til instruksen. Til stede under møtet var foruten Martines far, Martine-stiftelsens leder Markus Rolandsen, advokat Trine Rjukan, kommunikasjonsrådgiver Paal Espen Hamre og fra UD kommunikasjonssjef Imerslund, Frode O. Andersen og medlemmer fra UDs kriseseksjon.

April 2012:  Svar fra regjeringen på spørsmål i Stortinget om holdninger i UD til Martine-saken, (Vedlegg 13 d).

Mai 2012: Etter at Martines far har presentert forslaget om ‘Nye internasjonale rettsregler’ for UD uten å få gehør, ble forslaget fremmet overfor Stortinget.  Medlemmer av Justiskomiteen fremmer resolusjonsforslaget i OSSE. Til tross for at resolusjonen har sin bakgrunn i Martine-sakens prinsipielle sider bli denne ikke lagt til grunn for noe initiativ mot Jemen fra UDs side.  

Juli 2012: OSSE-resolusjonen ‘Transnational Fugitive Offenders’ som ble initiert av Martine-saken, blir underskrevet av 56 medlemsland inklusive Norge. Dette understreker Martine-sakens prinsipielle viktighet internasjonalt, noe som står i sterk kontrast til UDs faktiske passivitet i Martine-saken.

Til tross for stadige uttalelser til media fra UD om Martine-sakens høye prioritet og departementets angivelige «store ressursbruk i nært samarbeid med britiske myndigheter», er det minimal observerbar aktivitet fra UDs side overfor Jemen utover at ‘saken er tatt opp’ i generelle diplomatiske møter. (UDs uttalelser til media om «nært samarbeid med britiske myndigheter i Martine-saken» er en grov overdrivelse og kan faktisk være direkte kontra-produktivt og problematisk i forhold til britisk konspirasjonslovgivning da siktedes advokater i en eventuell rettsak kan anføre konspiratorisk press etter samarbeid mellom stater som årsak til mistenktes retur, og ikke ‘frivillighet’. Dermed kan saken eventuelt måtte avvises av en britisk domstol. Dette er UD blitt gjort oppmerksom på gjentatte ganger.)

Både jemenittiske og britiske myndigheter, som Martines far har nært samarbeid med, undres uformelt over norsk passivitet i saken. Martines far sender derfor en innsynsbegjæring om fullt og helt innsyn i UDs saksdokumentasjon i Martine-sakens forløp, og et innsynsmøte blir avtalt 6.7.12. I møtet ber UD om at innsynsmøtet utsettes en uke da UD hevder å trenge mer tid for å ferdigstille materialet, (Vedlegg 17). Ingen ting skjer imidlertid og UD blir purret ved epost 7.7.12 og med brev 26.7.12. Vedlegg 17b).

August 2012: Brevet fra Martines far av 26.7.12 besvares 2.8.12 av fungerende utenriksråd med henvisning til; «at det ikke på noe tidspunkt er lovet innsyn i samtlige dokumenter i Martine-saken, eller at departementet har akseptert bestemte tidsfrister for slikt innsyn utover vanlig og rimelig saksbehandlingstid», (Vedlegg 18).  Bekreftelse på Martines fars møtekonklusjon foreligger senere 13.3.14 fra advokat Corneliussen som deltok i det aktuelle innsynsmøtet, (Vedlegg 18b).

Dette er regelrett usant og dannet senere grunnlag for politianmeldelse av utenriksråden for ikke å vedkjenne seg omforent konklusjon i innsynsmøtet hvor både egne ansatte og ekstern advokat var til stede som vitner. Benektelsen av møtekonklusjonen antas utelukkende å ha kunnet finne sted etter direkte instruks fra Utenriksminister Jonas Gahr Støre. Selektivt utvalgte saksdokumenter og ikke hele saksmappen blir i ettertid tilsendt Martines far, men dekket på ingen måte det behov for helhetlig innsyn innsynsbegjæringen tok sikte på og som det igjen ble enighet om i det avtalte innsynsmøtet.

I brev til statsråd Jonas Gahr Støre pr. 15.8.12 konkretiserer Martines far en rekke forhold som på ny viser departementets unnfallenhet i håndteringen av Martine-saken, (Vedlegg 19). Støre unnlater å svare på brevet og går kort tid etter av som utenriksminister. Likelydende brev blir sendt Statsminister Jens Stoltenberg 14.2.13 om samme, (Vedlegg 20). Også han unnlater å svare.

September 2012: Martine-stiftelsens jemenittiske støttespiller, Ahmed Aldyani, arrangerer store demonstrasjoner for en rettferdig løsning av Martine-saken i Jemen. Demonstrasjonene får utstrakt dekning i internasjonale og norske medier. UD foretar seg ikke noe. I brev av 22.9.12 til ny utenriksminister, Espen Barth Eide, anmoder Martines far om at UD tar initiativ i FN, (Vedlegg 21).  Martines far tar i nytt brev til utenriksminister Barth Eide opp at Martine-saken viste seg ikke å bli tatt opp i FN  av norske myndigheter, (Vedlegg 22).

November 2012: Kjell Magne Bondevik ber på vegne av Terje Rød Larsen og mistenktes fars amerikanske forretningsforbindelse (navnet er nå velkjent, men skulle ikke oppgis) om et møte 29 november med Martines far på Oslosenteret for å drøfte Martine-saken.  Martines far avstår fra å møte motparten i frykt for at et slik møte og eventuell betaling av kompensasjon ville løse siktedes familie fra sharia-forpliktelsen slik at siktede ikke lenger kunne kreves stilt for retten i Vesten. Dette ble formidlet hhv. til Terje Rød Larsen i epost og i et eget dokument på engelsk til farens forretningsforbindelse og levert ut i det aktuelle møtet av Bondevik, (Vedlegg 22a).

UD var kjent med og ønsket møtet velkommen i eget brev, (Vedlegg 22b).  Etter møtet skulle Terje Rød Larsen og forretningsforbindelsen ifølge Bondevik, i møte med UD, noe som UD ikke har villet bekrefte siden. Den amerikanske forretningsmannens bakgrunn og virksomhet kan være relevant for forståelsen av hensikten med møtet 30 november. Det er senere kommet fram at mistenktes far skal ha ønsket å tilby Martines familie 50 millioner dollar for å legge Martine-saken bak seg. Jemen-ekspert og tidligere deltaker i Oslosenterets møter med mistenktes far i Kairo, og senere med mistenkte i Sana’a i 2012, Lars Madsen, offentliggjorde dette på NRK i 2019.

Desember 2012: Møte med Barth Eide i UD 17.12. bl.a. med diskusjon rundt innsynsmøtet 6.7.12 og enighet om et senere ‘workshop’/ekspertmøte. I brev av 20.12.12 oppsummerer utenriksministeren møtet 17.12.12 i positive vendinger og foreslår vider fremdriftsplan, (Vedlegg 23b). I brev av 22.12 modererer utenriksminister Barth Eide enkelte samtalepunkter i møtet 17 desember.

Januar 2013:  I forlengelsen av møtet med Barth Eide 17.12.12 formidler Martines far aktuelle datoer og 5 fagpersoner for work-shop’en som ble foreslått gjennomført med samme antall fagpersoner fra UD, (Vedlegg 23c).  UDs Lene Lind og underdirektør Aalia i konsulatavdelingen går imidlertid nå tilbake på tidligere enighet om hensikt, rammer og bemanning av det opprinnelig avtalte ‘workshop’-møtet, (Vedlegg 24). Møtet mister dermed sin hensikt og blir avlyst.  Barth Eide og UD synes her å falle tilbake på tidligere statsråds mye kritiserte linje med unnfallenhet i Martine-saken.

Februar 2013: Brev fra Martines far av 14.2. til Statsminister Jens Stoltenberg om innsynssaken som aldri besvares, (Vedlegg 25).  Professor Stig Jarle Hansen blir under sitt feltarbeid i Jemen bedt av embetsmenn i Jemens justisdepartement om å kontakte norsk UD med sikte på å få til samtaler om løsning av Martine-saken. UD bekreftet interesse for initiativet, men verken Professor Hansen eller jemenittiske myndigheter hører noe mer fra departementet til tross for purring på dette, (Vedlegg 20b). Statsministerens kontor bekrefter Martine-sakens høye prioritet, (Vedlegg 20c).

Mars 2013: Martines far informeres 13.3. om at koordinator omsider er utnevnt av UD i Martine-saken.UDs koordinator gjennomfører senere en dårlig planlagt reise til Jemen i forbindelse med annen reise i regionen. Møtene var resultatløse. Derimot kom misnøye med pårørendes engasjement i Jemen- og asylsaken klart til utrykk. Koordinatoren ba om kontaktinfo på undertegnedes lenge opparbeidede diplomatiske kontakter på den lokale amerikanske og Sveitsiske ambassade. Deretter avholdt koordinatoren egne møter med kontaktene. Disse ambassadenes engasjement i Martine-saken stopper deretter opp av uforklarlige årsaker. Henvendelser i Martine-saken blir etter dette heller ikke besvart av koordinatoren til tross for at informasjon i saken ble etterspurt flere ganger. Det fremstår etter hvert som om ‘koordinatorens’ oppgave ikke har vært å få til en løsning i Martine-saken, men å legge saken død.

September 2013: Kjell Magne Bondevik treffer ‘farens forretningsforbindelse’ som tidligere hadde vært med i møtene ved Oslo-senteret og angivelig i UD 30.11.12, denne gang i hans hjem i New York 23 september 2013. Under møtet ringte forretningsforbindelsen mistenktes far direkte om Martine-saken og demonstrerte dermed den nære relasjon mellom ham og mistenktes far. Det er uklart om Rød Larsen også var til stede under dette nye møtet med vedkommende forretningsforbindelse i New York.

Oktober 2013: Martines far tilskriver utenriksminister Børge Brende 18.10.13 om fortsatt manglende engasjement fra UD i saken, herunder forhold rundt støtte til UK, men uten at dette avstedkommer noen ytterligere oppfølging, (Vedlegg 26).

Februar 2014: Møte 7.2. med utenriksminister Børge Brende, justisminister Anundsen, stortingsrepresentant Åse Michaelsen, Markus Rolandsen i Martine-stiftelsen og Martines far. I møtet diskuteres status i Martine-saken og et strategi-hefte sammenfattet av Martines far. Jemen-saken (drapet på jemenittisk fisker etter påstander om skudd fra norsk tankbåt utenfor Jemen) berøres også. Utenriksminister Brende avviser i møtet ønske om norsk spesialutsending til Jemen med henvisning til høy pengebruk i Kongo-saken.  Han vil imidlertid bruke sine kontakter i Midtøsten for å skape økt press mot mistenkte og hans familie uten at noen konkrete aktiviteter blir forespeilet

Februar 2014: Martines far påpeker i brev av 10.2. til Brende at UD bør vurdere å kople Martine-saken til norsk bistandsinitiativ og aktuelle asylsaker for å oppnå gjenytelser, men uten at det blir vektlagt eller tatt videre, (Vedlegg 27).

Mars 2014: Martines far holder pressebrief ‘En odysse i norske motkrefter’ 14.3. med sterk kritikk av UD. Bred dekning i alle kanaler, (Vedlegg 27b). Utenriksministeren hasteutsender samme dag svar til Martines far på tidligere ubesvarte brev, men uten å realitetsbehandle de problemstillinger som er reist. Martines far tilskriver fungerende kommunikasjonssjef Overland Andersen i UD om departementets uttalelser i media etter pressebriefen om uriktige påstander som blir fremsatt, (Vedlegg 27c).

April 2014: Etter møte med britisk minister Hugh Robertson tilbys ytterligere hjelp fra det britiske utenriksdepartementet, (Vedlegg 27d).

Mai 2014: Brev av 6.5. til utenriksminister Børge Brende med etterlysning av oppfølgingspunkt diskutert i møtet 7.2.14, (Vedlegg 27e). Her tas også opp minister Robertson i britisk UD sitt tilbud om assistanse, Dag Frode Overland Andersens dobbeltkommunikasjon og den jemenittiske parlamentariker Awad Alwazir møte på UD 7 april.  Det kom intet svar fra Brende på brev 18.2.14.  Etter at Alwazir var invitert for møter i Norge i april av Martines far, ble han møtt av hele Stortingets presidentskap 7.4.14, men i UD kun på lavt nivå til tross for UD blir gjort kjent med at han var kilden til opplysningene som førte til den raske løsningen i Danielsen-saken. Møtet på UD forble resultatløst, ulikt den gode mottakelsen og innholdet i møte på Stortinget med stortingspresident og presidentskap tidligere samme dag.

August 2014:Martine-sakens viktigste støttespiller i Norge, jemenitt og asylsøker Ahmed Aldyani, blir deportert av norske myndigheter tilbake Jemen tross henstillinger på statsrådsnivå og advokatinnspill med henvisning til hans viktige rolle både i Martine-saken og den såkalte ‘Jemen-saken’. Jemen-saken handlet om angivelig drap på en jemenittisk fisker etter skudd fra et norsk tankfartøy utenfor Jemen i 2011. Etter ankomst i Jemen blir Aldyani satt i forvaring og i lang tid forhørt om hans rolle i Martine-saken

Sammenhengen mellom Jemen-saken og Martine-saken ble bl.a. berørt av den jemenittiske parlamentarikeren, Awad Alwazir i møter med Stortingets presidentskap etter invitasjon fra Martines far i april 2014. Jemenittiske myndigheter påpeker det logiske i at når Norge ikke bruker ressurser på rettferdighet i Jemen-saken, hvorfor skal Jemen da bruke ressurser på rettferdighet i Martine-saken, Jemen har ved to anledninger, sist i mai 2014, protestert offisielt overfor Norge og bedt om etterforskning i Jemen-saken. Dette er, i strid med internasjonal sjørett ved mistanke om alvorlige kriminelle handlinger på norske skip, blitt avslått av norske myndigheter.

Mars 2015:UD tar avstand fra tidligere møtekonklusjoner og fremlegger på nytt usannheter knyttet til den manglende offentlige beklagelse når det gjaldt ‘drittpakken’ mot Martine-stiftelsen til tross for at dette ble behørig dokumentert.

April 2015: En representant for Houthi-bevegelsen i Jemen henvender seg via telefon direkte til Martines far om han eventuelt kunne bidra til å få til fredssamtaler i Norge. Dersom Martines far fikk til fredssamtaler i Norge, fikk han opplyst at mistenkte i Martine-saken ville bli pågrepet og utlevert. Som følge av det etter hvert vanskelige forholdet til UD ber Martines far Kjell Magne Bondevik formidle dette videre til UD. Martines far melder tilbake til Houthi-kontakten pr. epost at den norske freelance journalisten Raymond Lidal med fordel burde løslates i Sanaa. 3 dager senere blir Lidal satt fri, (Vedlegg 27d). Lidal kom hjem uten å kunne fortelle hvorfor han ble satt fri. UD lar være å si noe om den rolle Martines far spilte i frigivelsen samt forespørselen om fredssamtaler. Til tross for at Lidal ble satt fri avslo UD den jemenittiske forespørselen om fredssamtaler i Norge. Potensialet for løsning av Martine-saken kunne dermed heller ikke bli utnyttet fra UDs side. Fredssamtaler blir senere holdt i Sverige etter at Martines far tok saken opp i møte med den svenske utenriksminister.   

Mai 2015: Martines far anmelder Utenriksråd Bente Angell Hansen og kommunikasjonssjef Dag Frode Øverland Andersen for tjenesteforsømmelser, (Vedlegg 28b, 28c, 28d). Anmeldelsene ble av politiet omtalt som svært godt begrunnet og dokumenterte, og skulle ikke henlegges, men ble det likevel etter avhør av de anmeldte.(Tett kontakt mellom UD og visse medieaktører har flere ganger i Martine-saken gitt uheldige utslag. VG-journalist Erlend Skevik ba om kopi av de 2 politianmeldelsene og fikk dette 6 måneder etter innlevering under forutsetning av at disse ikke skulle videreformidles. Dette var viktig med tanke på at de anmeldte i UD ikke skulle kunne forberede sine forklaringer i avhør. Et par uker før forhøret av de to UD-ansatte henvendte kommunikasjonssjef Frode Øverland Andersen, som en av de anmeldte, seg til politihuset i Oslo med spørsmål om kopi av anmeldelsene. Dette ble avvist av politiet, men en uke forut for avhøret bekreftet imidlertid Øverland Andersen overfor politiet å ha fått kopi av anmeldelsene av ’en bekjent i media’. Dette fremgår av politidokumenter som Martines far fikk innsyn i på politihuset i Oslo. Av avhørsdokumentene fremgår at avhørsleder flere ganger måtte påtale manglende konkrete svar på politiets spørsmål under avhørene. Journalist Erlend Skevik besvarte senere ikke spørsmål fra Martines far om det var han som hadde gitt UD kopi av anmeldelsene. Ingen andre hadde imidlertid mottatt kopier av anmeldelsene.

Blant politidokumentene var også en oversikt som UD har utarbeidet over hva departementet har foretatt seg i saken.  Oversikten fremstår som en liste med ulike mer eller mindre tilfeldige og trivielle ad hoc initiativ fra UDs side med begrenset verdi for å kunne bringe Martine-saken fremover mot en løsning. Det er åpenbart at det ikke ligger noen samlet strategi og plan bak UDs arbeid med saken.)

Etter tidligere purringer på tilbakemeldinger fra UD etterlyser Martines far engasjement fra departementets utnevnte koordinator og kontaktperson i Martine-saken, Jan Bugge Marth, (Vedlegg 28a). Samtidig påpekes det mulighetsrom Lidal-saken innebar, (Vedlegg 28b). Ny kontaktperson i Martine-saken, Ambassadør Jens Eikaas, lyver om jemenittiske diplomatiske noter i ‘Jemen-saken’, (Vedlegg 29). Han hevder at mottatte jemenittiske protester og krav om etterforskning i Jemen-saken ikke har kunnet bli realitetsbehandlet i Norge fordi man manglet svar fra jemenittiske myndigheter på en forespurt oversettelse av de aktuelle protestnotene fra Arabisk til engelsk. Eikaas lyver om dette all den tid protestnotene var på engelsk i utgangspunktet. Martines far kopierte ham på disse og det må antas at Eikaas sin løgn ble formidlet av ham i visshet om at Jemen-saken igjen ville bli henlagt av statsadvokaten, og derfor ikke skulle kunne ha noen positiv effekt for Martine-saken, (Vedlegg 30). I UD var man åpenbart ikke klar over at Martines far hadde fått kopi av notene gjennom statsadvokaten. Etter at Martines far konfronterte UD med dette, ble ambassadør Eikaas plutselig omplassert etter bare noen få måneder som kontaktperson i Martine-saken. Ifølge Eikaas skulle det utnevnes ny kontaktperson. Det er imidlertid aldri blitt gjort tross flere purringer fra Martines far.  

Oktober 2015: Martines far ber om møte med Utenriksråd Wegger Strømmen, (Vedlegg 31).Utenriksråden vil ikke møte.

Mars 2016:Martines far tilskriver Statsminister Erna Solberg med varslingsdokument for tjenesteforsømmelse i UD og som begrunnes, (Vedlegg 33).En ny jemenittisk fredsforespørsel mottas av Martines far, denne gang fra regjerings-siden. Forespørselen blir igjen videresendt til utenriksminister, Børge Brende og til Statsministerens kontor, fra Martines far direkte, (Vedlegg 32, 33). Selv om det ble poengtert at eventuelle fredssamtaler og Martine-sak burde holdes adskilt, avslår departementet initiativet på nytt. Martines far og Martine-stiftelsen utarbeider dermed et alternativt forslag om at stiftelsen i samarbeid med den anerkjente fredsmekler Petter Skauen som tidligere hadde arbeidet for UD, kan stå som arrangør dersom Norge påtar seg nødvendig sikkerhetsopplegg mv. Dette blir også avvist av departementet.

Jan Erik Smilden i Dagbladet omtaler Martine-stiftelsens initiativ om fredssamtaler i kritiske vendinger.  Petter Skauen blir kontaktet av Smilden om at Utenriksdepartementet ikke ønsker at Skaugen skal samarbeide videre med Martine-stiftelsen om nevnte fredssamtaler i Norge. Smildens artikkel bærer samme preg av den type ‘drittpakke’ i regi av UD som tidligere var avdekket i Danielsen-saken. Skauen trekker seg deretter fra videre samarbeid med Martine-stiftelsen med begrunnelse i UDs holdninger til fredssamtalene. Martines far presenterer deretter forslaget om fredssamtaler for den svenske utenriksminister, Margot Wallström, i møte i det svenske utenriksdepartement i november 2016. Sverige tar opp initiativet og gjennomfører fredssamtalene i Stockholm i 2018, ref. artikkel i 2018 i Expressen, (Vedlegg 33b).

Juni 2016:  Martines far skriver brev til Børge Brende 13.6 om manglende informasjon i Martine-saken, manglende imøtekommenhet mht. behov for møte med UD, samtaler med den jemenittiske president Hadi og varslingssaken mot Utenriksdepartementet, (Vedlegg 33c). 

Juli 2016: Martines far skriver brev til B. Brende hvor utilstrekkelige og manglende svar fra Konsulæravdelingen på tidligere begrunnede forespørsler i brev påpekes.

Oktober 2016: Utenriksråd Wegger Strømmen tilskrives på nytt av Martines far som bl.a. etterspør ny kontaktperson i Martine-saken etter Ambassadør Eikaas korte funksjonstid og plutselige omplassering til utenlandet, (Vedlegg 33e).

Desember 2016: Martines far etterlyser tilbakemelding fra Utenriksminister Brende om varsling, dokumentinnsyn m.v. uten å få svar, (Vedlegg 34).

Juni 2017:  Kritikkverdige forhold i UDs forvaltning rapporteres av Martine far til Riksrevisor, (Vedlegg 35).

Mai 2019:  Brev fra Martines far til utenriksminister Ine Eriksen Søreide om arkiv feil i departementet samt mail fra Kari Hilde French (mor til Joshua French) om ukultur i utenriksdepartementet og negativ holdning til Martine-saken uttalt av ambassaderåd Alida Endresen under Kongo-saken i 2015, Vedlegg 35b.

Juli 2019:  E-mailer fra UDs konsulæravdeling forsetter i et mønster av ufullstendige svar på vitale og begrunnede brev til utenriksministeren, (Vedlegg 36).  

Desember 2019: En topptung jemenittisk ministerdelegasjon bestående av Ahmed Bin Ahmed Al-Maysari  – Interior Minister & Deputy Prime Minister, Ali Haithm Ali Abdullah –  Minister of Justice, Gaghman Ahmed Awadh Al-Junaidi – Manager of the General Intelligence og Ahmed Mohammed Ahmed Al-Dayani – Advisor to the Minister of Interior ønsker å besøke Norge for samtaler om aktuelle bilaterale forhold inkludert løsningsmuligheter i Martine-saken. Dette meddeles UD, men departementet viser ingen interesse.  Ministrene inviteres da formelt av menneskerettsorganisasjonen The Alternative Development Organization (ADO), men visumprosessen vanskeliggjøres etter flere møter ved den norske ambassaden i Kairo, og reisen må avlyses. Problemene som angivelig forårsaket manglende norsk visum for delegatene tas opp i mail til utenriksminister Ine Eriksen Søreide 11.12.19, (Vedlegg 37).

Desember 2020: Martines far sender brev 2.12.20 til utenriksministeren i forbindelse med den jemenittiske delegasjonen som i fjor forgjeves søkte visa, og som på ny tilbyr seg å komme til Norge for samtaler om Martine-saken, (Vedlegg 38).Etter den angivelige årsaken til visumproblemene for delegatene i fjor anbefalte ambassaden disse løst via UD og UDI sentralt. Dette ble adressert av Martines far med UD uten at noe slikt initiativ fra departementet ble tatt. Ved initiativ fra Martines fars ble feilen løst før den nye visumprosessen ble iverksatt i 2020, men denne gang anfører ambassaden dataproblemer på UD i Oslo. Dermed må også dette besøket avlyses.

Januar 2021: UD svarer 25.1. på brev fra Martine-stiftelsen av 2.1.20 om invitasjon til den jemenittiske ministerdelegasjonen og om et eget møte mellom utenriksministeren og Martine-stiftelsen samt Martines far, (Vedlegg 39). Svaret fra UD er igjen i generelle og uforpliktende vendinger med liten relevans for de aktuelle problemstillinger.  Det er fra Martines far utallige ganger tidligere påpekt at diplomatiske aktiviteter mot/med representanter for den jemenittiske eksilregjering som sitter i Riyadh logisk sett har lite for seg. Dette da mistenkte befinner seg i Houthi-kontrollert område i Nord-Jemen.  Derimot hadde møter med ministerdelegasjonen fra Aden i Sør-Jemen vært svært meningsfylt da disse har den nødvendige lokale tilknytning med påvirkningsmulighet for sporing av mistenkte ved utreise gjennom Aden flyplass. Disse ministre ble besøkt av stortingsrepresentant Himanshu Gulati på eget privat initiativ i Aden sommeren 2019 etter at Martines far hadde møtt justisministeren i Haag tidligere på året.  Flyplassen i Aden er eneste åpne flyplass i Jemen og nevnt som mulig ut- og innreise fra/til Jemen samt mulig fluktvei for mistenkte.

• Styrt unnfallenhet eller systemsvikt?

Av loggen over kommunikasjonen med UD gjennom disse tretten årene fremkommer et urovekkende og til dels uforklarlig mønster av dobbeltkommunikasjon, vikarierende motiver, unnfallenhet og passivitet fra Utenriksdepartementets side.

Den betydning UDs skiftende politiske ledelse stadig har tillagt Martine-saken i media om dens prinsipielle viktighet, står i skarp kontrast til den unnfallenhet og passivitet departementet faktisk har utvist når det gjelder den praktiske oppfølgingen av saken.

Motivene bak denne dobbeltkommunikasjonen fremstår til dels som uforståelige. Det kan skyldes en politisk ledelse som ønsker å fremstå som handlekraftige i media, men med et embetsverk som ikke er i stand til eller villig til å følge opp, muligens fordi det konsulære saksfeltet er lavt prioritert i UD. Det kan skyldes standhaftige pårørende som oppleves som en utfordring og skaper uønsket merarbeid herunder selv tar initiativ når slike ikke blir tatt av UD. Uviljen til å følge opp de mange fredsinitiativene fra begge sider i Jemen-konflikten som er formidlet gjennom det nettverk Martines far og Martine-stiftelsen etter hvert har opparbeidet i Jemen, kan også skyldes at de misforstått er blitt oppfattet som konkurrerende med tradisjonelle offisielle kanaler. ‘Media-drittpakkene’ fra UD kan tyde på det.

Det kan heller ikke utelukkes at det ligger skjulte næringspolitiske, utenrikspolitiske eller andre motiver til grunn for UDs passivitet i Martine-saken. Det er klare koplinger mellom Det Norske Oljeselskap og mistenktes far som er partner i fire oljefelt som DNO Yemen AS også har lisenser i. Mistenktes far, var faktisk i møter med DNO i Bergen da mordet på Martine fant sted i London. Det kan spekuleres i om UDs uvilje mot å spille en rolle som fredsmekler mellom de krigførende parter i borgerkrigen i Jemen, til forskjell fra Sverige, kan ha sammenheng med norsk eksport av våpen og militært utstyr til De forente arabiske emirater. Emiratene er involvert i krigen i Jemen på de saudiarabisk- og amerikanskstøttede myndighetenes side. Norge har sterkt sammenfallende sikkerhetspolitiske interesser med USA og oljepolitiske interesser med Saudi Arabia som det ledende landet i OPEC. Ei heller kan det utelukkes at Terje Rød Larsen involvering i saken sammen med «en amerikansk forretningsmann» som det siden er blitt ubehagelig å bli assosiert med, samt de enorme beløpene i kompensasjon som skal ha blitt tilbudt for å legge saken død, kan ha bidratt til vedtaket i UD om å forhindre innsyn i saksdokumentene.   

• Varsel

Det er mange ubesvarte spørsmål i saken. Uansett årsaker, har Utenriksdepartementet ved dets skiftende politiske og administrative ledelse, opptrådt i strid med Lov om utenrikstjenesten og plikten til «å gi norske statsborgere og juridiske personer råd og hjelp overfor utenlandske myndigheter». Utenriksdepartementets opptreden er også i strid med omforente norske utenrikspolitiske prioriteringer slik de kommer til uttrykk i ulike stortingsmeldinger og -vedtak samt internasjonale konvensjoner Norge har tiltrådt. UDs håndtering er kort og godt i strid med god stats- og forvaltningsskikk og representerer dessuten en belastning for vårt omdømme i forhold til andre land som har engasjert seg i saken slik det forventes av en rettsstat. Det er på dette grunnlaget samlet at varselet til Stortingets utenriks- og forsvarskomité og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité reises.

Ansvarlig statsråd og sittende regjering skylder dessuten å forklare Stortinget hvorfor Utenriksdepartementet ikke har reagert på de 2 konkrete jemenittiske initiativene til fredssamtaler i Jemen-konflikten som er formidlet av Martines far og leder i Martine-stiftelsen. Disse, om enn formidlet gjennom utradisjonelle kanaler, ble siden fulgt opp av Sverige. Om de hadde vært fulgt opp av norsk UD kunne de trolig også ha lagt forholdene til rette for en mulig løsning i Martine-saken.

I tillegg har Utenriksdepartementet ved dets politiske og administrative ledelse opptrådt klanderverdig overfor Martine-stiftelsen og Martines pårørende ved å kontinuerlig føre dem bak lyset med desinformasjon og noen ganger ved direkte og påviselig løgn, herunder å ha plantet ‘drittpakker’ i media ved to anledninger med sikte på å sverte og underminere våre hensikter. Det er derfor nærliggende å tro at det er andre enn sikkerhetsmessige grunner til at UD har uttatt sentrale dokumenter i saken fra offentlighet. Det er ikke slik Utenriksdepartementet skal opptre, og det er i så fall ikke slik Offentlighetsloven skal forvaltes.  Slike forhold svekker befolkningens tiltro til forvaltning og rettssystem. 

Det er viktig å klarlegge ansvarsforhold og hva som ligger til grunn for UDs handlemåte slik at departementets prioriteringer og håndteringen når det gjelder straffeforfølgelse av ettersøkte personer i fremtiden kan bringes bedre i overenstemmelse med lovgivers intensjon, norske borgeres interesser og med god stats- og forvaltningsskikk. Det er også viktig for å unngå den uheldige signaleffekt en fortsatt neglisjering av Matine-saken kan få for muligheten for arbeidet med å øke internasjonal rettssikkerhet og muligheten til å kunne straffeforfølge ettersøkte personer som søker tilflukt i andre land.

På vegne av de etterlatte ber jeg derfor Stortingets Utenrikskomité og Kontroll- og konstitusjonskomitéen foreta en offentlig granskning av UDs håndtering av Martine-saken basert på fullt innsyn i sakens dokumenter.