Alternativt Forum

Jeg var blant de som ikke trodde Putin kom til å gå til en fullskala invasjon og rote seg inn i den hengemyra en okkupasjon av Ukraina ville innebære. 

Jeg tok tilsynelatende feil mht. det første, men synes å få rett mht. det andre. Putin invaderte Ukraina, men felttoget er blitt en hengemyr det er vanskelig for Putin å komme ut av. Når det er sagt, er det fortsatt trolig at russernes egentlige strategiske mål er ‘begrenset’ til å renske opp Donbass-regionen og sikre Krim-halvøya i en knipetangsmanøver, og ikke full okkupasjon av Ukraina.

Krigen i Ukraina synes også delvis selvforskyldt fra Vestens side. De europeiske NATO-landene har rustet ensidig ned mens Russland har rustet opp med stigende råvarepriser siden 2002. Det har forrykket sikkerhetsbalansen i Europa. Og om det ikke akkurat har invitert russerne til å gå inn i Ukraina, har det åpenbart bidratt til en stadig mer aggressiv russisk utenrikspolitikk. Samtidig har NATO og EUs ekspansjon mot øst inn i tidligere russisk interessesfære bidratt til å legitimere den russiske invasjonen, om ikke i Vesten så i alle fall i Russland.

Uansett om felttoget i Ukraina er et eklatant brudd på folkeretten og et uttrykk for intervensjonisme av verste sort, har dette rett og slett vært uklok politikk fra EU og NATOs side.

EUs klimapolitikk, og bl.a. Tysklands beslutning om å avvikle kjernekraften, er dessuten ikke bare et uttrykk for en lite velfundert økonomisk politikk, men også særdeles uklok sikkerhetspolitisk. Nesten 1/3 av oljen, 45% av gassen og nesten halvdelen av kullet til EU kommer fra Russland. Russland har til og med økt produksjonen av kjernekraft for å kunne eksportere mer olje og gass til Europa. Om Russland stenger kranene stopper tysk industri og store deler av EU opp.

I en slik situasjon virker ikke handelssanksjonene. De russiske statsfinansene er solide. Sanksjonene har bare begrenset effekt på Russlands krigføringsevne. Den russiske eksporten av gass til EU har økt med 15% etter at sanksjonene ble iverksatt. Russland forventer faktisk å øke inntektene fra eksporten av olje og gass i 2022 med over 30% i forhold til i fjor.

Europa har med åpne øyne latt seg utsette for et sikkerhetspolitisk utpressningsregime fra Russlands side som det vil være vanskelig å komme ut av, om det i det hele tatt er vilje til det når det kommer til stykket.

Likedan har Biden-administrasjonens beslutning om å stoppe utvinningen av skiferolje og -gass på nytt gjort USA importavhengig og mer sårbar. Samtidig har tre tiår med globaliseringspolitikk ført til tap av et stort antall industriarbeidsplasser, en arbeiderklasse som ikke har sett reallønnsvekst på 33 år samt flaskehalser og forsyningsproblemer når det gjelder elektroniske komponenter og databrikker, medisiner og medisinsk utstyr og en rekke andre samfunnskritiske produkter.

Langsiktig sikkerhet er blitt byttet mot billigere importerte varer og kortsiktig profitt. Det har ført til økt splid i amerikansk politikk. Og det har ført til redusert forsyningssikkerhet og økt avhengighet av Kina og har dermed bidratt til å svekke USA og Vesten.

Det er dette Putin nå utnytter. Og det er trolig bare et spørsmål om tid før et svekket USA også vil bli utnyttet av Kina i forhold til Taiwan eller i form av nye kinesiske landnåm i Sørkinahavet.

Verden er alt en annen. Den er ‘plutselig’ blitt multipolar. Legg merke til Russlands selvsikre krav om nå å få betalt for gassen i rubler. Rubelen stupte først fra 81 til 140 rubler for en dollar, men var 31. mars tilbake til 81. Legg også merke til den indiske regjeringens imøtekommende holdning til Russland. India er ikke et hvilket som helst land. India er en regional stormakt og snart verdens 5. største økonomi.

Diplomatiets ideologiske overbygning utenfor det euroatlantiske rom er ikke den samme lenger. USA og NATO er i større grad isolert. EU har samlet sett verbalt tatt sterk avstand fra Russlands invasjon i Ukraina, men det vokser i realiteten frem en økende splittelse både mellom de to dominerende og rivaliserende europeiske landmaktene Tyskland og Frankrike, og mellom disse og Polen og de østeuropeiske EU-medlemslandene og tidligere sovjetrepublikkene. Brexit, og UKs sorti fra ‘det gode selskap’, er heller ingen tilfeldighet.

Det er imidlertid klokt av NATO å la være å gå inn i Ukraina med NATO-styrker eller etablere en flyforbudssone. Det ville økt risikoen for eskalering og full krig mellom Russland og Vesten med økt fare for bruk av taktiske, og i verste fall, strategiske kjernevåpen. Det må unngås for enhver pris. Russland har 6300 atomstridshoder. Og en tredje verdenskrig eller bruk av kjernevåpen må for all del unngås.

Det er i det samme perspektivet at NATOs nei til Ukrainas søknad om medlemskap i NATO må ses. Det er brutal logikk, men her må hensynet til Europa og verdens befolkning forøvrig gå foran hensynet til Ukraina og Ukrainas befolkning.

Gitt at målet er å snarest mulig finne en diplomatisk løsning og få slutt på krigen, ødeleggelsene og de humanitære lidelsene, er det ikke veldig konstruktivt når president Biden og andre ‘hotheads’ krever Putins avgang og at han skal stilles for en internasjonal domstol. En totalitær statsleder trengt inn i et hjørne er  uberegnelig som en skadeskutt bjørn uten fluktruter. Denne form for kommunikasjon vil bare øke Putins besluttsomhet, forlenge krigen, øke de humanitære lidelsene og faren for ytterligere eskalering. Så lenge Putin sitter ved makten, er det uansett Putin som Zelenskyij må forholde seg til. Ledende vestlige politikere bør søke løsninger som gjør det politisk mulig for Putin å gjøre retrett.

Og håpet i Washington om at krigen i Ukraina kan resultere i et regimeskifte og en utvikling mot stabilt demokrati etter vestlig modell i Russland, kan vanskelig betraktes som uttrykk for noe annet enn ren ønsketenkning, etnosentrisme og vestlig sjåvinisme. Oppslutningen om Putin i Russland, dersom vi skal tro russiske medier, er bare økt etter invasjonen av Ukraina.

Eller som Georg Kennan rapporterte fra Moskva allerede i 1946 i ‘the long telegram’ tilbake til Washington; «En ting kan vi være sikker på; Det vil aldri finne sted noen grunnleggende og varig endring i Russisk politikk gjennom utenlandsk påvirkning. Om en slik endring skal finne sted og bli varig må det være et resultat av det russiske folks eget initiativ og bestrebelser.» Det gjelder fortsatt i 2022.

Putins utilslørte trusler om at det kommer til å få konsekvenser dersom Finland eller Sverige slutter seg til NATO må derimot ignoreres. Sverige og Finland er ikke Ukraina. Begge bør søke NATO-medlemskap umiddelbart. Dette både for å trekke en klar rød strek for Russlands aggressive utenrikspolitikk, samt for å utnytte den svekkede posisjonen Russland nå selv har satt seg i gjennom styrkeoppbyggingen i sør og et felttog som i stadig større grad fremstår som i alle fall delvis mislykket, om vi skal tro de rapportene som kommer inn.

Sverige og Finland bør mottas med åpne armer. Men de bør velge en tilsvarende modell som den norske hvor NATO-medlemskapet ledsages av selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjoner mht. base- og øvelsesvirksomheten for dermed å berolige Russland om NATO-medlemskapets ensidig defensive hensikter. Det har tjent Norge meget vel og bidratt til avspenning i nordområdene helt siden vi som et av de første 12 medlemslandene var med og etablere NATO i 1949.

Og nettopp fordi fremtiden er grunnleggende usikker, fordi ekspansjonisme enten den er av politisk (EU, NATO) eller militær karakter (Russland) alltid vil virke destabiliserende, fordi faren for eskalering og bruk av kjernevåpen ikke kan utelukkes og fordi Putins regime er uberegnelig, bør Norge og de europeiske NATO-landene selv ta ansvar og snarest bygge opp det nasjonale forsvaret for å unngå å komme i samme situasjon i fremtiden som den Ukraina er i nå.

Finland har samme antall innbyggere som Norge og har med omtrent halve forsvarsbudsjettet opprettholdt sitt territorielle mobiliseringsforsvar. De har en krigsorganisasjon på 270.000 soldater og kan mobilisere ytterligere 830.000 fra reservene. Sverige er også kommet godt i gang og er i ferd med ruste opp landmakten til sju fulle brigader. I Norge stiller det seg annerledes. Den norske Hæren består av èn (!) liten brigade, knapt nok til å forsvare en bydel i Oslo.

Takket være Arbeiderpartiet og Høyre, er mobiliseringsforsvaret og den almene verneplikten avviklet. Vår samlede krigsorganisasjon, alle forsvarsgrener medtatt, er på omkring 18.000 soldater med en dårlig utstyrt og dårlig trent reserve på 40.000 i Heimevernet. Under Den kalde krigen kunne vi, til sammenlikning, mobilisere over 350.000 soldater.

Hvis du vil fred, så forbered deg for krig. Norge må, som våre naboland ruste kraftig opp. Og vi må dessuten, som både EU og USA, ta to skritt tilbake og nøye tenke gjennom de sikkerhetspolitiske konsekvensene av en klima- og  globaliseringspolitikk som har løpt fullstendig amok.

I vanskelige tider, i krise og krig, er det viktigere enn noensinne å holde hodet kaldt og ikke la seg rive med av euforiske krigshissere. Krigståke og begge siders propaganda og desinformasjon gjør det vanskelig å få oversikt. Nyanser og kontradiksjon settes til side til fordel for det allment aksepterte. Rettmessig sympati med den svakere part svekker egen dømmekraft og evne til å ivareta egne interesser.

Det er farlig i en tid der vi mer enn noensinne trenger klare hjerner, nøkterne vurderinger og kloke beslutninger som står seg for historiens dom.