Alternativt Forum

Eskaleringen av krigen i Ukraina og sprengningen av Nordstream 1 og 2 gir grunn til å minne om en artikkel jeg skrev i Nordlys 6. mai om feilslått norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk med en advarsel om at krigen også kan komme hit.

Det er for så vidt ikke noe annet enn det jeg har advart mot i en rekke artikler og foredrag siden Forsvarsreformen ved årtusenskiftet, da Forsvaret ble sterkt nedbygd og den nasjonale forsvarsterskelen ble avviklet.

Historien har nå innhentet svake sikkerhetspolitiske fagmiljøer, opportunistiske militære rådgivere og ansvarsløse politikere. Det er det vi andre nå er i ferd med å måtte betale regningen for.

FD, FFI, NUPI og forsvarsledelsen konkluderte rundt årtusenskiftet med at Russland var på vei mot stabilt demokrati, at Norges strategiske betydning var redusert og at fremtidige militære konfrontasjoner i vår del av verden var redusert til mindre episoder, kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet og at krig av noe omfang i Europa var noe vi kunne se bort ifra i forsvarsplanleggingen.

Utviklingen siden den gang har som kjent gått i stikk motsatt retning.

Russland har utviklet seg til et totalitært autokrati. Norges strategiske betydning har økt som en følge av den økte spenningen mellom stormaktene. Georgia i 2008, Krim i 2014 og invasjonen i Ukraina nå i 2022 vitner om en manglende forståelse av Russlands ambisjoner og at omfattende eksistensiell krigføring i Europa faktisk er en realitet vi ikke kan se bort ifra, men må forholde oss til.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen hoppet i DN 2. mai lettvint bukk over det faktum at norsk forsvarsplanlegging de siste tjue årene samt det miniforsvaret vi nå har endt opp med bygger på fullstendig feil sikkerhetspolitiske forutsetninger.

Ikke nok med det. I dette sympatiske, men dog så naive sikkerhetspolitiske drømmeuniverset som norsk forsvarspolitikk er tuftet på, erkjenner man nå omsider og langt på overtid det som nå ikke lenger kan benektes om at eksistensiell krig likevel kan finne sted i vår nærhet, men i andre land i Europa, som Ukraina. At krigen kan komme hit benektes fortsatt!

Diesen viser til at «Etterretningstjenesten og andre seriøse kompetansemiljøer»  ikke «kommer i nærheten av en slik beskrivelse» og mener skråsikkert å kunne slå fast at vi i Norge «står overfor en trussel rettet ikke mot vår nasjonale eksistens, men mot vår politiske suverenitet … som i hvert fall hva en bakkekrig angår bare vil berøre områder i Nord-Norge med 2–3 prosent av landets befolkning. Noe mer enn det greier vi ikke å sannsynliggjøre ut fra hverken russiske politiske og strategiske interesser eller militær kapasitet», mener Diesen å kunne slå fast.

Det er vanskelig å se noen grunn til fortsatt å feste lit til dette budskapet. Ikke bare fordi disse miljøene har tatt feil tidligere. Ikke bare fordi kun spåkoner kan se inn i fremtiden, og fordi vi ikke kan basere landets sikkerhet på tvilsomme profetier. Ikke bare fordi en slik fantastisk eksepsjonalisme synes usannsynlig, og minner mer om religiøs tungetale enn seriøs politisk og militær analyse. Men fordi Norge ligger plassert i et geopolitisk brennpunkt hvor supermaktenes interesser møtes og ikke minst i kraft at vi er Europas hovedleverandør av verdens viktigste strategiske råvarer, olje og gass.

Dette innebærer at Norge faktisk er mer utsatt enn de fleste andre land i Europa.

Som en følge av Forsvarsreform 2000 og en fullstendig urealistisk sikkerhetspolitisk analyse står det norske Forsvaret tilnærmet ribbet tilbake fullstendig avhengig av amerikanske sikkerhetsgarantier på land, til vanns og i luften.

Vi er ikke i nærheten av en gang å kunne overvåke og sikre en kilometer av de 880 milene med rørledninger fra norsk sektor i Nordsjøen til Europa. Når Statsministeren og Olje- og energiministeren viser til Politiet og Beredskapstroppen er det så naivt at en nesten må le. Her må maritime styrker og overvåkingskapasiteter fra NATO og først og fremst fra USA og UK samt eventuelt andre NATO-land engasjeres.

Erfaringene så langt fra krigen i Ukraina viser utvetydig at eksistensiell territoriell krig på det europeiske kontinentet ikke bare er mulig, men er en realitet.  At krigen også kan komme her kan vi konstatere som et faktum i det forhold at Norge som Europas viktigste gassleverandør sitter med bryteren som kan skru av lyset i hele Europa.

Historien gjentar seg ikke, men vi kan høre dens ekko. Sikkerhetstjenestene og de sikkerhetspolitiske fagmiljøenes er viktige, men deres store svakhet er at de forutsetter at fienden deler vår logikk, noe han neppe gjør. Derav deres manglende evne til å forutsi hvordan enkeltpersoner, som Putin og regimer som Russland, vil opptre og handle.

Derfor blir det feil å fortsatt utelukke at Norge kan bli gjort gjenstand for et territorielt angrep, og at det i så fall vil være begrenset til Finnmark. Sannheten er jo at militær strategi følger usannsynlige og uventede utviklingsbaner, og at vi aldri sikkert vet hva en totalitær og aggressiv stat som Russland nå har blitt, vil kunne anse som nødvendig for å ivareta egne strategiske eller andre interesser.

Det er ikke bare Finnmark som er utsatt. Oslo med regjeringssetet, Sørlandskysten med innfarten til Østersjøen, Svalbard og innfarten til Polhavet, F35-flyene på Ørland og ikke minst, oljeinstallasjonene i Nordsjøen, vil alle være utsatte i tilfelle krigen i Ukraina skulle eksalere ytterligere og vi blir direkte involvert.

Og det er vi allerede langt på vei til å bli gjennom våre våpenleveranser til Ukraina, handelssanksjonene mot Russland og i kraft av vår rolle som den viktigste leverandøren av gass til Europa.

Om ikke ‘de jure’ så er vi ‘de facto’ så nær det er mulig å komme til å allerede være i krig med Russland. Det er på tide å våkne!