‘To bomb or not to bomb.’ I en artikkel på document.no 20.6., rett før USA bombet det iranske anrikningsanlegget i Fordov, stilte jeg spørsmål om Trump kom til å bombe eller ikke. Det var egentlig feil spørsmål. USA har nå bombet. Det har i lang tid være planlagt og koordinert med israelerne. Det sentrale spørsmålet er, om Trump kommer til å gå inn i en fullskala-krig mot Iran dersom iranerne ikke gjør avbikt og gir garantier for å skrinlegge atomvåpenplanene for godt?
Ingen vet. Bare spåkoner kjenner fremtiden. Det gjelder særlig i krig. Militær strategi følger nesten uten unntak uventede, usannsynlige og uforutsigbare utviklingsforløp. Og sorte svaner finnes. Krigene i Midtøsten, krigen i Ukraina og spenningen i Sørkinahavet vedrørende Taiwan-spørsmålet, har en kumulativ effekt på relasjonene mellom USA og Vesten på den ene siden og Russland, Kina, Iran, Nord-Korea og muligens flere av de alliansefrie landene, på den andre siden.
Krigen har betydelig eskaleringspotensial, og ikke noe vi bør ta lett på selv om vi alle ønsker mullaregimet i Teheran nord og ned.
Det kommer først og fremst ann på iranernes respons. Irans gjengjeldelsesangrep mot USAs flybase i Qatar 22.6. var avmålt. USA ble til og med forhåndsvarslet om angrepet. Missilangrep mot amerikanske mål i et større omfang vil bli møtt med amerikanske luftangrep og krigen vil kunne eskalere ytterligere, også utenfor Iran og Israels grenser og også utenfor Midtøsten. Det kommer dernest ann på hva som menes med en fullskala krig.
En amerikanskledet vestlig invasjon tilsvarende invasjonen av Irak i 2003, er så godt som utelukket. Det av flere grunner. Det er mange likhetstrekk i opptakten til krigen, men Iran er et helt annet ‘ball game’, og den politiske situasjonen i USA og i det republikanske partiet er en helt annen under Trump i 2025, enn den var under George Busch og hans neocons i 2003.
Iran har, med nesten 90 millioner innbyggere, en befolkning som er dobbelt så stor som Irak, et landareal som er over tre ganger så stort, en topografi som er langt mer militært krevende enn Iraks flate ørkenlandskap, og en betydelig sterkere militær kapasitet i forhold til hva tilfellet var i Irak i 2003.
En invasjon av Iran ville kreve langt større ressurser, potensielt opp mot 1 million bakkestyrker, fem ganger så mange som i Irak. Logistikken ville være ekstremt krevende. Mens krigen i Irak kostet USA over $2 billioner over to tiår og førte til ca. 4.500 amerikanske soldater drept, ville kostnadene fort kunne overstige $5 billioner dollar og motstanden fra Irans godt organiserte paramilitære styrke, Basij ,med millioner av frivillge, ville føre til langt høyere tapstall.
Det er kostnader og militære tap Trump-administrasjonen ikke har råd til, om J. D. Vance skal ha noe håp om å overta som president når Trumps tid er ute om drøyt 3 år. Og det er penger og militære kapasiteter de europeiske NATO-landene rett og slett ikke har.
Noen landkrig mellom Israel og Iran tilsvarende krigen mellom Irak og Iran i 1980-1988, eller noen invasjon tilsvarende USA og de vestlige lands invasjon av Irak i 2003, som på det meste var oppe i nærmere 200.000 soldater, er det liten sannsynlighet for. Det vet iranerne.
Irans kompromissvilje er derfor langt fra noe som kan tas for gitt. Troen på at mullahene i Teheran kan bombes til et regimeskifte, slik Netanyahu og iranske opposisjonelle i Norge og i Vesten for øvrig har gitt uttrykk for, tror jeg er betydelig overdrevet.
Iran består av mange forskjellige etniske grupper, men er en gammel nasjon med en relativt homogen befolkning. De har alle en sterk og samlende nasjonal identitet. En invasjon av USA eller av utenlandske styrker, ville sannsynligvis bidra til konsolidering og samle store deler av befolkningen mot en felles fiende, heller enn å føre til regimeendring.
Min erfaring er at oppslutningen om mullah-regimet i det store flertallet av befolkningen på landsbygda og i de fattige strøkene i byene, er langt større enn det inntrykket som blir gitt i vestlige media. Flertallet av befolkninge er mindre vestligorienterte og sekulariserte enn de urbane elitene og opposisjonelle iranere i Vesten.
Selv regimefiendtlige iranere jeg kjenner, som virkelig har fått smake det totalitære regimet på kroppen, men som har blitt i Iran i stedet for å ‘stikke av’ til utlandet som velferdsimmigranter, vil kjempe for Irans frihet mot en yttre fiende dersom landet skulle bli invadert av en fremmed makt. Om Afghanistan, Irak, Libya og Syria har vært ei hengemyr for USA og USAs allierte, kommer Iran til å bli langt verre.
Påstanden til opposisjonelle iranere i Norge om at det iranske regimet står for fall, tror jeg er betydelig overdrevet, på samme måte som irakiske opposisjonelle hadde fullstendig feil i Irak. Det går ikke å bombe seg til et vennligsinnet demokratisk orientert regime, på samme måte som det ikke gikk ann å bombe seg til demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan, Libya, og Syria.
Vel så viktig er de innenrikspolitiske forholdene i USA. De er helt andre enn i 2003. Det er ikke George Bush og neocons i det republikanske partiet som lenger styrer amerikansk utenrikspolitikk. Det er heller ikke Barak Obama og neolibs i det demokratiske partiet. Det er Donald Trump, som vil ha fred og handel heller enn endeløse kriger, og som står i opposisjon til haukene i begge leire.
Og Donald Trump har lovet amerikanske velgere primært to ting: Det ene er å bringe arbeidsplasser og velstand tilbake til USA og den amerikanske arbeider- og middelklassen. Det andre er å stoppe den amerikanske krigsmaskinen og få en slutt på USAs talløse kriger i andre verdensdeler.
Begge deler representerer et slag i ansiktet på de donorstyrte politikerne i det republikanske så vel som det demokratiske partiet i Kongressen. Det første treffer globalistene, som er finansiert av industrien. Det andre treffer haukene, som er finansiert av det militærindustrielle kompleks og sterke israelske lobbygrupper.
Trump vil forsøke å bombe Iran tilbake til forhandlingsbordet. Sammen med Israel vil han trolig fortsette å bombe inntil iranerne har signert en avtale eller at deres kapasitet for kjernevåpenproduksjon uomtvistelig er fjernet. Først militære mål og den iranske infrastrukturen knyttet til kjernevåpenutviklingen. Deretter flere militære ledere. Deretter strategisk viktige sivile infrastruktur som kan påvirke sivilbefolkningen for regimeendring. Og kanskje deretter å gå systematisk etter mullaene og det politiske lederskapet selv.
Men han vil trolig aldri gå til en fullskala invasjon av Iran. Det vil aldri bli aktuelt med noen landkrig og å sende amerikanske invasjonsstyrker. Det vil ikke bare kunne sette Midtøsten i brann. Midtøsten brenner allerede. Det vil kunne sette verden i brann. Og det vil være politisk selvmord i dagens USA.
Men hvem vet. Jeg har tatt feil før. Og bare spåkoner kjenner fremtiden.
Alternativt Forum 
Legg igjen et svar til Richard Ryerson Avbryt svar