Alternativt Forum

Jeg har ikke vært i slagsmål med venstrefasistene i Antifa. Ikke enda! Jeg har snublet i mine egne ben. Jeg var ute og løp og gikk på trynet. Det har skjedd før, men det er lenge siden. Flere år. Kan faktisk ikke huske når. Jeg var uforberedt, snublet og falt.

Det usannsynlige med stor konsekvens inntreffer sjelden. Men det kan ikke utelukkes. Det inntreffer når du minst venter det. Det er som sorte svaner. Det er få av dem, men de eksisterer. De flyr forbi når du minst aner det. Verden er et usikkert sted.

Slik er det også med militær strategi. Den følger det usannsynlige og uventedes logikk. Angrepet kommer alltid når du minst venter det, der du minst venter det og særlig når du ikke passer på. Så godt som ingen kriger har noensinne vært forutsett.

Det forsvaret vi er endt opp med i dag, dvs. det som er igjen av det, er imidlertid bygd opp på en motsatt livsanskuelse, på det sannsynlige og det forventede. At historien var død. At det var slutt på krig og ødeleggelse i Europa. At freden etter Sovjetunionens kollaps skulle fortsette i det uendelige.

Det er bygget opp på fullstendig urealistiske sikkerhetspolitiske forutsetninger utarbeidet uten motforestillinger av det, som vanskelig kan karakterisere som noe annet enn servile og narrativstyrte sikkerhetspolitiske og militærfaglige fagmiljøer i FFI, NUPI, PRIO, FD og UD.

Lenge har det gått bra. Lenge har lykken vært bedre enn forstanden. Men politikerne har vært kortsiktige, opportunistiske og uansvarlige. De har ikke tenkt langsiktig strategisk. De har ikke ivaretatt landets interesser. De har ikke passet på.

Nå er vi for alle praktiske formål i krig med verden største land, en stormakt som vi til og med deler 196 km grense med. Samtidig er vårt eget forsvar redusert til anslagsvis omkring 15% av hva det var under Den kalde krigen. Og som om det ikke er nok, viser vår viktigste allierte USA seg, som en flyktig og upålitelig alliert.

Dette er det blitt advart mot av en knapp håndfull i det forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøet i en årrekke. Forsvarsforliket, Forsvarsreformen og avviklingen av den nasjonale forsvarsterskelen ved årtusenskiftet bygget på fire fullstendig urealistiske sikkerhetspolitiske forutsetninger;

• At Russland var på vei til stabilt demokrati
• At Norge ikke lenger var strategisk viktig og at geopolitikken ikke lenger hadde betydning
• At solidariteten i NATO var udelelig og absolutt over tid, og i enhver situasjon
• Og at integrasjonen i EU var kommet så langt at krig i Europa kunne utelukkes i overskuelig fremtid.

Mantraet som gjaldt i de sikkerhetspolitiske fagmiljøene og i alle offentlige utredninger var at eventuelle fremtidige militære kriser i Europa var redusert til «mindre kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet.»

Forsvaret ble bygd ned og innrettet basert på en forutsetning om at man kjente fremtiden, og at det var sannsynlig at freden i Europa ville fortsette i uoverskuelig fremtid. Det viste seg å være feil.

• Russland var ikke på vei til stabilt demokrati, men utviklet seg i totalitær retning.
• Norge ligger fortsatt i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss.
• NATO-traktatens artikkel 5 rekker bare så langt det tjener USAs egne sikkerhetsinteresser
• Og den territorielle krigen er tilbake i Europa med full tyngde

Ikke bare det, den går nå på tredje året. Og faren for ytterligere eskalering er stor, selv om Trump og det nye regimet i USA, prøver å presse partene til forhandlingsbordet. Faren for bruk av kjernevåpen er større enn noen gang under Den kalde krigen. Større enn under Cuba-krisen i 1963.

Det kan gjøres tre grunnleggende observasjoner når det gjelder norsk politikk, og norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk især. Det ene er, hvor kortsiktige norske politikere er. Det andre er, hvor kort hukommelse norske velgere har. Og det tredje er, at uansvarlige norske politikere aldri blir stilt til ansvar.

De tre forholdene henger sammen. Det er trolig derfor vi gjentar de samme feilene igjen og igjen. Vi står dårligere rustet i dag, både materielt og mentalt, enn vi gjorde i 1945.

Hukommelse og erfaringsbasert læring er viktig. Det er viktig å forstå historien. Hva skal vi lære av, og hvordan skal vi kunne forbedre oss hvis vi ikke er i stand til å trekke veksler på erfaring og empirisk basert kunnskap?

Historien gjentar seg nødvendigvis ikke, men det er visse forhold som gjentar seg nesten som samfunnsmessige naturlover, og som regulerer forholdet mellom landene i det internasjonale statssystem:

• Folkeretten er fin å ha, men det er interessepolitikken som gjelder. Det er realpolitikken og det er makta som rår når det kommer til stykket og vitale interesser står på spill. Det har vært dårlig forstått av de 169 helt siden 90-tallet, og om de har forstått det, så har de ignorert det. Den norske såkalte engasjementspolitikken har vært fullstendig mislykket.
• Allianser er også fine å ha, men de er av flyktig karakter og vil alltid være på de store landenes premisser. Det har heller ikke vært forstått. Og det har følgelig heller ikke vært forstått, at det kun er egen militær kapasitet en nasjon til syvende og sist kan stole på.
• Små geopolitisk utsatte land med betydelige forekomster av strategiske ressurser er utsatte. Norge er et lite, geopolitisk utsatt land med store forekomster av strategisk viktige ressurser.

Det er mange paradokser når det gjelder forsvarsplanlegging. De feies gjerne under tepper av ansvarsløse politikere og politisk tilpasningsdyktige fagmiljøer, servile media og et kommentariat som ikke har med seg historikken og som derfor ikke skjønner helt vesentlige sammenhenger som:

• At det forsvaret vi har i dag er basert på grunnleggende feilaktige forutsetninger og en manglende forståelse for hva som regulerer forholdet mellom landene i det internasjonale statssystem. 
• At forsvarsstrukturer er trege strukturer, men at sikkerhetsbildet kan endres over natten. Forsvar kan ikke skrus av og på som en bryter. Vi trenger et adekvat forsvar nå. Om 12-15 år til kan det være for sent.
• At allianser er flyktige og noe vi ikke alene kan basere vår sikkerhet på. Allianser kommer i tillegg til, og ikke i stedet for eget forsvar. 
• At vi for alle praktiske formål er i krig og at krigen også kan komme hit, samt at faren for bruk av kjernevåpen er større enn noensinne under Den kalde krigen.
• At den spente sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa trolig kunne vært unngått dersom vi hadde opprettholdt vår egen forsvarsevne og dersom USA og NATO hadde imøtekommet Russland og inkludert Russland i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur og vært mer tilbakeholdne med å ekspandere NATO så raskt mot øst, slik Bill Clinton lovet Boris Jeltsin tidlig på 90-tallet.

Vi er i en farlig situasjon som vi i stor grad har satt oss selv i. Det skyldes våre egne uansvarlige politikere. Uventede hendelser med stor negativ konsekvens kan ikke utelukkes. Forsvar er ikke noe som kan slås på og av som en bryter.

Det er for sent å forsikre huset når det brenner på loftet. Et lite og utsatt land som Norge må alltid ha et adekvat forsvar som gjør kostnadene og risikoen høy nok til at stormaktene besinner seg.