Alternativt Forum

Able Archer var en NATO-øvelse som pågikk 2.–11. november 1983. Den hadde til hensikt å simulere eskalering fra konvensjonell krig til atomkrig.

Det startet med øvelsen Autumn Forge, med 100.000 konvensjonelle styrker i august-september. 40.000 av disse deltok i den norske delen av øvelsen, Northern Wedding, som var en stor sjøstrids- og amfibieøvelse i Norskehavet, Barentshavet og langs norskekysten.

Hensikten var å øve evnen til å komme Norge til unnsetning under en sovjetisk invasjon av Nord- og Midt-Norge, for så å la øvelsesscenariet eskalere til full atomkrig under Able Archer, som ble gjennomført som en stabsøvelse ved NATOs militære hovedkvarter (SHAPE) i Mons i Belgia.

Jeg husker det godt. Jeg var aspirant i 3. pol., NATO-kontoret i UDs Politiske avdeling. Norge var et av hovedmålene for de «oransje» (sovjetiske) styrkene.

Det begynte med politiske uroligheter i Jugoslavia, som eskalerte til at oransje styrker foretok et massivt angrep med luft- og sjøstridskrefter mot NATOs nordflanke. Finland ble okkupert 31. oktober, Norge dagen etter, 1. november.

I ettertid er det kommet frem at krigsfrykten på russisk side var stor og at russerne feiltolket NATO-øvelsen som en skjult forberedelse til et forkjøpsangrep mot Sovjetunionen. Endringene i sikkerhetsbildet på begynnelsen av 1980-tallet gir viktig kontekst for å forstå det som skjedde i 1983.

Amerikanerne hadde besluttet å modernisere det amerikanske atomvåpenarsenalet i Europa med Pershing II-raketter og bakkebaserte krysserraketter, som et motsvar til russernes utplassering av SS-20-raketter. I mars 1983 lanserte Reagan i tillegg Star Wars-programmet (Strategic Defence Initiative), et program som ville blokkere russernes gjengjeldelsesevne dersom det ble realisert.

Som Oleg Gordievski (KGB-avhopperen som avslørte Arne Treholt) senere bekreftet, var frykten i Kreml stor for et amerikansk forkjøpsangrep med kjernevåpen, gjerne kamuflert i en NATO-øvelse som Able Archer.

Able Archer og den konvensjonelle opptakten til atomøvelsen med Autumn Forge og Northern Wedding, svarte til russernes forventninger. Den var så massiv og realistisk, og situasjonen var så anspent, at den nesten utløste et forkjøpsangrep med atomvåpen fra sovjetisk side. Verden sto på randen til atomkrig.

Erfaringene for 42 år siden er ubehagelig relevante i dagens situasjon. Det gjelder både det anspente sikkerhetsbildet i Europa, som en følge av krigen i Ukraina, samt hvor lett det i en slik situasjon er å mistolke motpartens intensjoner.

Situasjonen i Europa i dag har en rekke likhetstrekk med sikkerhetsbildet og øvelsesscenariet, som nesten utløste det sovjetiske forkjøpsangrepet i 1983. Den kalde krigen er tilbake.

Verre enn dét. Den er ikke bare kald. Den er blitt varm. Stedfortrederkrigen mellom øst og vest raser i Ukraina, snart på fjerde året. Det er blitt en stillingskrig ingen av partene har vært i stand til å avgjøre. Og verken russerne eller Ukraina/EU viser forhandlingsvilje.

Begge parter blir stadig mer desperate etter å tvinge fram en avgjørelse. Det er et klassisk eskaleringsscenario. Faren for bruk av atomvåpen er større enn noensinne under den kalde krigen. Dét er den brutale virkeligheten svært få er villig til å ta inn over seg.

Erfaringene fra Able Archer er relevante også fordi de blottlegger den farlige, uforutsigbare og ustabile dynamikken som styrer terrorbalansen og evnen til gjensidig ødeleggelse.

Den er ustabil og farlig, først og fremst som en følge av at det er vanskelig å være sikker på hva motpartens egentlige intensjoner er. Able Archer viste hvor raskt det kan eskalere og foranledige et forkjøpsangrep.

En militær trussel består av kapasitet og intensjon. Kapasitet dreier seg om evnen til å utføre et angrep. Intensjon dreier seg om viljen til å utføre det.

Mens vi gjennom satellitt- og annen etterretning vet mye om russernes kapasiteter, antall kjernevåpen, type, beredskapsnivå og forsvarssystem, vet vi langt mindre om deres intensjoner.

Det som foregår i hodet til Putin og generalene i den russiske generalstaben, kan vi bare spekulere i. Det gjør vi, og så til de grader, men disse spekulasjonene er så langt som det er mulig å komme fra eksakt vitenskap. Det samme gjelder motsatt vei.

Et forkjøpsangrep svekker motpartens evne til å gjengjelde og reduserer dermed potensielt egne tap. I et eskaleringsscenario er det derfor en sterk driver for å komme motstanderen i forkjøpet.

Nettopp dét er «problemet». Det er en «fordel» å kunne ramme motparten først. Og det er selvsagt en «fordel» å utvikle forsvarssystemer som forhindrer motparten i å kunne ramme i det hele tatt.

Det er åpenbart dette NATOs ekspansjon mot øst og krigen i Ukraina først og fremst dreier seg om for russerne. Det samme gjelder de fremskutte amerikanske basene i Europa, suspenderingen av INF-avtalen om mellomdistanseraketter og det nye amerikanske rakettskjoldinitiativet (Golden Dome) som Trump gjenopplivet i januar i år og som tar sikte på å skape et atomskjold over hele USA.

Med kortere avstand til å nå strategiske mål i Russland, reduseres varslingstiden på russisk side, og dermed muligheten til å forsvare seg mot et eventuelt forkjøpsangrep. Dessuten svekkes muligheten til selv å kunne utføre et forkjøpsangrep, dersom situasjonen skulle tilsi det.

Russerne frykter at terrorbalansen skal forrykkes i deres disfavør. Samtidig leder de an i den kjernefysiske rustningsspiralen med utvikling av hypersoniske ballistiske missiler og kryssermissiler Vesten per i dag ikke har noe forsvar mot.

Midt i sabelraslingen med kjernevåpen og det sterkt forverrede forholdet mellom øst og vest, er det påfallende at tidligere avgraderte dokumenter fra det amerikanske utenriksdepartementet fra 1980-tallet som omtaler de interne amerikanske vurderingene av utviklingen under Able Archer, ikke lenger er fullt tilgjengelige. Viktige avsnitt i disse dokumentene er nå nettopp sladdet.

Det gjelder først og fremst en rapport skrevet i 1989, i etterkant av Able Archer, av avtroppende generalløytnant Leonard Peroots, som var Deputy Chief of Staff for etterretning i USAirForcesEurope under Able Archer. Det som kommer frem i rapporten, er skremmende.

Peroots skriver at den realistisk gjennomførte øvelsen, og det truende bildet den skapte,  kunne utløst et forkjøpsangrep med atomvåpen fra Sovjetunionens side. Signaletterretning og annen etterretning tydet klart på at russerne trodde at NATO forberedte et angrep mot Sovjetunionen.

Sovjets 4. Luftarmé høynet beredskapen og gjorde forberedelser for umiddelbar bruk av kjernevåpen. Amerikansk og vestlig etterretning forsto rett og slett ikke hvor sterk frykten i det sovjetiske forsvaret var for et forkjøpsangrep fra Vestens side.

Og da etterretningsrapportene kom inn om at russerne høynet beredskapen til høyeste nivå, var amerikanerne på nippet til å gjøre det samme i frykt for at russerne skulle angripe først. Peroots lot imidlertid være å sette de amerikanske luftstyrkene i høyeste beredskap, og avverget antakelig dermed et russisk angrep.

Det skyldtes instinkt og hans antakelse om at russerne overreagerte på øvelsesmønsteret under Able Archer, og ikke solid etterretning om hva russernes intensjoner egentlig var. Verden var en hårsbredd fra atomkrig.

I en appendiks til rapporten vedgikk CIA at deres egen tidligere rapportering hadde bagatellisert faren for misforståelser, og at den russiske responsen tydelig viste at de hadde undervurdert krigsfrykten på russisk side.

Sikkerhetsbildet i dag er vel så anspent som det var den gang. Vi vet kanskje enda mer om russernes kapasiteter enn vi visste da. Men vi vet like lite i dag som den gang om deres intensjoner. Og vice versa, er russerne like usikre på Vestens intensjoner. Dette skaper en farlig dynamikk og rom for misforståelser.

Med bruk av våpen i Ukraina som rekker stadig lenger inn på russisk territorium, et stadig utvidet økonomisk sanksjonsregime og en stadig skjerpet krigsretorikk fra europeiske statslederes side, er det liten grunn til å tro at det russiske lederskapet føler seg noe mindre truet av NATO i dag enn de gjorde i 1983.

Når vi i ettertid så hvor nære på det var den gang, er det åpenbart at det ikke skal mye til før den ene eller den andre siden tolker motpartens intensjoner feil og trykker på den store svarte knappen.

Cuba-krisen i 1962 ble opprinnelig fremprovosert av at amerikanerne utplasserte Jupiter mellomdistanseraketter med kjernefysiske sprenghoder i Tyrkia og Italia. Jupiter-missilene forrykket terrorbalansen og førte til at russerne bygde rakettsiloer på Cuba.

Eskaleringen under Able Archer i 1983 skjedde som en følge av at russerne mistolket øvelsesmønsteret og intensjonene bak NATO-øvelsen. Om de amerikanske luftstyrkene i Europa hadde blitt satt i høyeste alarmberedskap og armert med kjernevåpen, slik de russiske ble, ville sannsynligheten for at russerne hadde gjennomført et forkjøpsangrep vært stor.

Cuba-krisen ble avverget ved at president Kennedy og utenriksminister Dean Rusk, til protest fra de militære rådgiverne, tok fornuften fangen, fjernet de offensive Jupiter-rakettene fra basene i Italia og Tyrkia og deeskalerte krisen. Det var heldigvis voksne til stede i rommet.

Et mulig russisk forkjøpsangrep under Able Archer ble stoppet av instinktene til en amerikansk general som ikke visste, men antok, at russernes økte alarmberedskap var en misforstått respons på NATO-øvelsen, og som derfor lot være å svare på russernes forhøyede alarmberedskap og dermed deeskalerte situasjonen. En mer skvetten og mindre klok general hadde kanskje gjort det motsatte.

Krigen i Ukraina fortsetter å eskalere. Hva som skal til for å utløse et forkjøpsangrep med atomvåpen denne gangen, kan vi bare spekulere i.

Det er vanskelig å lese motpartens intensjoner. Bortsett fra frykten for gjensidig utslettelse, er det ingen mekanismer eller automatikk som forhindrer noen av partene i å ta i bruk atomvåpen.

Avtaleverket og konsultasjonsmekanismene er tvert imot svekket. Krigen raser fortsatt i Ukraina. Og mistroen til motparten er større enn noen sinne.

Den som har forhåpninger om at det er noen voksne igjen i rommet, når det etter hvert trekker seg ytterligere til i Ukraina, risikerer å bli skuffet.

Ikke noe hyggelig scenario, men noe å tenke på før julestria setter inn? Noe de 169 og Jens Stoltenberg burde tenke på?

Men de 169 er mer opptatt av Maskorama. Og Jens Stoltenberg er mer opptatt av å selge bøker og promotere sin nye selvbiografi, «På min vakt».

Er det i det hele tatt noen voksne igjen i rommet?

Øystein Steiro Sr.

Abonner Gratis