Alternativt Forum

Trump gjør nå det som må gjøres for å sikre kontroll over Hormuzstredet.

USA har stengt oljekrana og Irans viktigste inntektskilde for å kunne holde krigen i gang. Iran truer med å angripe den amerikanske flåtestyrken, lukke Hormuzstredet for all skipstrafikk og dermed lamme verdensøkonomien.

Spørsmålet er ikke bare hvem som er militært sterkest: den amerikanske hangarskipsgruppen, med sine overlegne konvensjonelle militære kapasiteter, eller det som er igjen av Irans marine, dvs. Revolusjonsgardens store antall hurtiggående småbåter med asymmetriske kapasiteter?

Det dreier seg også om hvordan verdenssamfunnet ellers kommer til å reagere. Mens det totalitære teokratiske regimet i Teheran gjennom flere tiår har tilpasset seg det vestlige sanksjonsregimet, sliter verdensøkonomien allerede nå med presset fra redusert oljetilførsel.

Hva kommer Kina, India og de alliansefrie landene til å gjøre? Hvordan stiller USAs vestlige allierte seg? Irans handlinger er klart i strid med både hav- og folkeretten, men til nå har de vestallierte gitt sin diplomatiske støtte til Iran og beskyldt USA for å bryte folkeretten.

Som de mange krigene som USA og NATO har tapt i Midtøsten de seneste tretti årene vitner om, er ikke svaret gitt. Krig handler ikke bare om militær kapasitet, men om økonomi, logistikk, ideologi, kampvilje, innenrikspolitikk, allianserelasjoner og global maktbalanse.

Stormakter kan tape kriger, ikke fordi de er militært svake, men fordi de undervurderer hvor raskt økonomiske sjokk, alliertes motvilje, innenrikspolitisk motstand og motstanderens asymmetriske virkemidler kan snu seier i et slag til nederlag i en krig.

Krigen mellom USA og Iran har konsekvenser også for oss i Norge.

Om angrepet på Iran var folkerettsstridig eller ikke, deler vi objektivt sett USA og Israels interesser om at det fanatiske teokratiske prestestyret i Teheran ikke kan ha atomvåpen. Det burde den norske regjeringen allerede tidlig tilkjennegitt.

Den manglende støtten fra norsk side undergraver de euroatlantiske relasjoner, vårt forhold til USA og dermed langsiktige norske sikkerhetsinteresser. Å henge i skjørtene til Ursula von der Leyen og et EU som ikke har noe å stille opp med militært, er et dårlig alternativ.

Dernest er det slik at om krigen øker oljeprisen og inntektene for den rike norske staten, så øker den også bensinprisene, matvareprisene, boliglånsrenten og husleien for de relativt sett fattige norske husholdningene. Det har regjeringen råd til å kompensere for selv dersom den vegrer seg.

Sjøkrigen i Gulfen påvirker dessuten norsk skipsfart negativt. Norge er verdens femte største skipsfartsnasjon og har all interesse av å holde Hormuzstredet åpent samt å forhindre at Irans forsøk på å kontrollere Gulfen skal skape presedens for skipsfarten i andre deler av verden.

Regjeringen burde støtte USA diplomatisk og sende én eller to norske minesveipere til Gulfen for å støtte USA, som selv har begrenset minesveiperkapasitet. I stedet følger Støre slavisk EUs statsledere, som åpenbart lider av et kollektivt Trump Derangement Syndrome.

Sist men ikke minst har erfaringene fra en eventuell sjøkrig i Gulfen føringer i forhold til den pågående moderniseringen av vår egen marine. De seks avanserte og superraske stealth-korvettene av Skjold-klassen, verdens raskeste krigsskip, skal erstattes med 12 enkle, men trege standardskip som en del av det nære kystforsvaret.

Erfaringene fra land- og luftkrigen i Ukraina, med presisjonsstyrte missiler, billige masseproduserte droner og KI-styrte dronesvermer, er noe Ukraina og Iran er kommet lengre på enn USA og NATO-landene.

Om den fanatiske Revolusjonsgardens «mygg-marine» skulle våge å gå til svermangrep mot den amerikanske hangarskipsgruppen, vil det repesentere noe helt nytt i sjøkrigssammenheng.

Det vil bl.a. ha overføringsverdi vedrørende de tolv nye skipene med tradisjonelle skipsskrog som skal erstatte den superraske Skjold-klassen for forsvar i våre kystnære farvann. Disse gjør knapt 20 knop.

Her skal vi se nærmere på forholdet mellom partenes militære kapasiteter: den konvensjonelt overlegne amerikanske hangarskipsgruppen versus Irans farlige og mobile «myggsvermflåte». Faren for amerikansk økonomisk og politisk «overstretch» har vi drøftet tidligere.

Amerikanerne stiller med en betydelig konvensjonell sjøstridsstyrke.

Basert på USNI News Fleet, Marine Tracker og CENTCOM-meldinger ligger to amerikanske Arleigh Burke-klasse missil-destroyere nå allerede i Omanhavet. De passerte Hormuz 11. april for å forberede minerydding med USS «Canberra». To mineryddere til er på vei mot Gulfen.

Lengre ute i Vestindia-havet ligger hangarskipsgruppen Abraham Lincoln Carrier Strike Group med USS «Abraham Lincoln» sammen med 8–10 destroyere og 3 landgangsfartøy med 31st Marine Expeditionary Unit.

Hangarskipsgruppen «Gerald R. Ford» ligger i Rødehavet og passer på at houtiene i Jemen ikke stenger Bab al-Mandeb-stredet. Houtiene har truet med å stenge stredet, men har foreløpig holdt seg i ro. Amerikanerne har åpenbart en klar plan, derom bør det ikke herske noen tvil.

Den amerikanske luftmaktstyrken i Gulfen består av 70–90 fly samt helikoptre om bord på USS «Abraham Lincoln». De kommer i tillegg til den landbaserte amerikanske flystyrken i Bahrain og Qatar, samt et ukjent, men trolig mindre antall droner til luftovervåking og noen få undervannsdroner til minerydding.

Om bord på hver av hangarsskipsgruppene er det 5000–6000 mannskaper samt 2200 US Marines for eventuelle landgangsoperasjoner. På land i Bahrain er det ca. 8300 sjøfolk i US 5th Fleet, anslagsvis totalt drøyt 15.000 mann.

I tillegg er ytterligere en hangarskipsgruppe, USS «George H.W. Bush» og tilhørende krigsskip med ytterligere 6000 mannskaper, samt 4200 soldater fra Boxer Amphibios Ready Group på vei.

Boxer-gruppen er en amfibieskipsgruppe bestående av USS «Boxer», USS «Portland» og USS «Comstock». Gruppens tilhørende marineinfanterist-enhet er 11th Marine Expeditionary Unit. De har åpenbart kurs mot Kharg Island.

På papiret har USA samlet mer enn nok kapasitet til luftherredømme, overflatekontroll og til å kontrollere trafikken gjennom Hormuzstredet. Mineryddingen er mer utfordrende. De gamle Avenger minesveiperne er for lengst kondemnert. I skrivende stund har USA avvist 13 skip fra Iran.

Irans marine har en helt annen struktur og innretning.

Mesteparten av den regulære iranske marinen og den konvensjonelle overflateflåten ble utslettet allerede i løpet av de første fem dagene i krigens åpningsfase. Ifølge CENTCOM-sjef Adm. Brad Cooper skal over 60 iranske skip ha blitt senket eller ødelagt.

Det som er igjen, er Revolusjonsgardens myggmarine (IRGCR). Den er basert på et helt annet stridskonsept og en masse hurtiggående småbåter med missilplattformer som kan operere i sverm.

Under tankerkrigen mellom Iran og Irak fra 1980 til -88, hadde ikke Iran så mye å stille opp med mot Iraks franske Mirage jagerfly med Exocet raketter. De hadde 50–60 hurtiggående svenske Boghammar-båter (13–14 meter lange) utstyrt med 12,7 mm mitraljøser og amerikanske Sidewinder-raketter med kort rekkevidde og begrenset sprengkraft.

Situasjonen i dag, nesten 40 år senere, er en helt annen. Revolusjonsgarden bruker fortsatt noen av de opprinnelige svenske Boghammar-båtene, men har siden bygd opp en stor flåte av tusenvis av hurtiggående småbåter, som angriper samtidig i svermer fra flere retninger, for å kunne overvelde og angripe en overlegen fiende, eksempelvis en amerikansk hangarskipsgruppe.

IRGCN har anslagsvis 1000–5000 slike småbåter, som alle er produsert i Iran, og det produseres stadig nye. 110 ble sjøsatt i 2021, samt 340 i 2024. Mange er basert på sivile racing-båter eller kopier av utenlandske design. Disse båtene vil være sentrale i Irans asymmetriske krigføring mot den amerikanske flåtestyrken.

Mens Boghammar-båtene kunne gjøre opptil 46 knops fart, kan de nye båttypene gjøre opptil 80–90 knop. Til sammenlikning gjør de langt større norske stealth-korvettene i Skjold-klassen nær 70 knop. De er verdens raskeste krigsskip. Iranerne har kopiert hastighet og mobilitet, men fordelt kapasiteten på langt flere og langt mindre plattformer.

Den iranske Serjai 1-klassen er en kopi av den britiske racingbåten Bladerunner 51. Den kan gjøre opptil 75 knop og er bestykket med 12,7 mm mitraljøse og 107 mm 12-løps rakettkastere.

Zolfaghar-klassen er en 17 meter lang missilbåt bestykket med anti-skip-missiler med en rekkevidde på 35–40 km og kan gjøre 52 knop. Noen varianter har også torpedoer og luftvernmissiler med kort rekkevidde.

Ashura-klassen og den eldre Peykaap-klassen er også utstyrt med 107 mm rakettkastere og brukes til å legge ut miner. De kan også skyte ut torpedoer. Nyere modeller har radarreduserende stealth-skrog, bedre motorer og er integrert med droner.

I motsetning til på 1980-tallet, da Sidewinder-raketter ble brukt fra improviserte plattformer, er dagens missiler dedikerte anti-skip-våpen med aktiv radarstyring. Båtene er raske og vanskelige å treffe i store svermer, og de er billige og enkle å produsere i store mengder.

Dette er IRGCNs «myggflåte». Den er ikke ment for å vinne store sjøslag, men for å skape kaos, true oljetankere og avskrekke større marinefartøy i trange farvann, som i Hormuzstredet. I tillegg kommer mobile missil- og dronebatterier skjult på land langs hele Irans 160 mil lange kyst på østsiden av Gulfen.

Det amerikanske kanonbåtdiplomatiet i Gulfen er ikke uten risiko.

Med sitt luftherredømme har den amerikanske hangarskipsgruppen kapasitet til å ta ut store deler av IRGCNs flåte, men trolig ikke alle fartøyene og alle missilene og dronene de er utstyrt med. Og dét er kjernen i den asymmetriske iranske sjøstrategien.

Noen i svermen vil trolig slippe igjennom det amerikanske missilforsvaret, slik vi allerede har sett iranske missiler slippe igjennom missilforsvaret i Israel og i Gulf-statene. Det skal bare noen fåtall treff til for at Iran skal kunne holde Hormuzstredet lukket.

USAs konvensjonelle maktprojiseringsevne utfordres av ny teknologi, Irans asymmetriske militære sjøstrategi og Irans vilje og evne til å tåle tap. Det er ikke tilstrekkelig til å vinne over den overlegne amerikanske sjømakten. Men det kan være nok til å holde Hormuzstredet lukket. Det gjenstår å se, men Trump er trolig i overkant optimistisk når han allerede nå hevder at «The war is close to over».

Skulle ett eller flere av skipene i den amerikanske hangarskipsgruppen bli skadet eller endog senket, vil det få store konsekvenser både innenrikspolitisk i USA, for USAs globale maktprojiseringsevne og for oljeprisen og dermed for verdensøkonomien.

Det er heri faren for amerikansk overstretch først og fremst ligger, sammen med vanskelig håndterbare vestallierte som til dels motarbeider Trump-administrasjonens bestrebelser for å nøytralisere det iranske regimet.

Trump har tidsaspektet mot seg, mens Iran har det på sin side. Den amerikanske blokaden vil stoppe oljeinntektene. I skrivende stund melder CENTCOM at USA har avvist 9 oljetankere fra Iran, uten konfrontasjon.

Men Iran har en enorm svart økonomi, en herdet befolkning med lang trening i å tåle vanskelige kår, samt et fanatisk religiøst lederskap og en revolusjonsgarde som tenker asymmetrisk. Revolusjonsgardens kampvilje er X-faktoren i likningen.

Regjeringen undergraver euroatlantiske relasjoner

At Norge og de europeiske NATO-landene så åpenbart motarbeider Trump-administrasjonen både diplomatisk og med manglende militær støtte, gjør ikke oppgaven enklere.

Det bidrar heller ikke til å reparere de euroatlantiske forbindelsene som vår egen sikkerhet er så avhengig av.

Regjeringens politikk er kortsiktig opportunistisk i forhold til EU, og antagonistisk i forhold til Trump-administrasjonen og USA. Den er ikke i tråd med Norges langsiktige sikkerhetsinteresser.