Alternativt Forum

Det historiske bakteppet for Midtøstens mange og tilsynelatende evigvarende konflikter, har røtter tilbake til splittelsen mellom sunni- og shia-islam på 600-tallet, i føydale stamme- og klantradisjoner og i arven etter det osmanske rikets sammenbrudd etter første verdenskrig da de europeiske kolonimaktene ignorerte historien og trakk nye og kunstige grenser.

Konfliktpotensialet ble ytterligere forsterket da oljen ble verdens viktigste energikilde tidlig på 1900-tallet. Det førte til intens stormaktrivalisering, samtidig som arabisk nasjonalisme og ekstreme versjoner av politisk islam kom til.

Det var i dette lappeteppet av kryssende og kompliserte lokale historiske, religiøse og politiske interesser sammenvevd med stormaktenes geopolitiske rivalisering i regionen, Oslo-prosessen ble startet opp i 1992.

Den begynte mer eller mindre på privat initiativ av LO-finansierte FAFO med Terje Rød Larsen i spissen. Det ble starten på den såkalte ‘engasjementspolitikken’ i norsk utenrikspolitikk med fremveksten av et stadig voksende humanitærpolitisk kompleks finansiert av norske skattebetalere.

Målet var ikke mindre enn å bygge Norges omdømme som en humanitær stormakt ved hjelp av bistand, fredsmekling og norske oljepenger. Resultatene har imidlertid latt vente på seg. Norges internasjonale omdømme er tvert imot blitt sterkt svekket. Dette både som en følge av de skrinne resultatene, og  avsløringene i kjølvannet av Epstein-saken.

De tre institusjonene som har størst betydning for Norges omdømme i utlandet – Utenrikstjenesten, Nobelinstituttet og Kongehuset – er alle kompromitterte.

Advarslene kom tidlig. Flere forhandlingsløp basert på profesjonelt diplomati og robuste fagmiljø med omfattende kjennskap til lokal kultur, regionens geopolitikk og militærstrategiske forhold var allerede godt i gang for om mulig finne en løsning på Palestina-konflikten.

Advarslene om at nordmennene burde utvise varsomhet, og at det ikke nødvendigvis ble fred ved å drysse penger over partene, prellet av på entusiastiske norske politikere og politisk plasserte embetsmenn, som vann på gåsa.

Men det de norske forhandlerne manglet av kompetanse og kunnskap om Midtøsten, tok de igjen med en særdeles generøs omgang med norske skattebetaleres penger. Det ble skapt pengestrømmer som de færreste nordmenn kjenner til.

Den norske engasjementspolitikken i Midtøsten kan minne om fjerde akt i Peer Gynt. Norsk fredsmekling og den ukontrollerte bruken av norske oljepenger har sitt motstykke i Peers visjon om å etablere ‘Gyntiania’ og gjøre Sahara om til ‘fed oase i kraft av guldet’, som Peer hadde tjent på slavehandelen.

Peer og hans høytflyvende visjoner endte i dårekisten i Kairo. Om Epstein-kommisjonen skulle gjøre jobben sin, kommer de trolig til å sende Oslo-prosessen, engasjementspolitikken og norske fredsmeklere til et tilsvarende sted.

Det har ikke skortet på penger. Det har skortet på kunnskap om lokale forhold, selvinnsikt og manglende forståelse for at fredsdiplomati uten nødvendig politisk og militære tyngde bak, har lite å bidra med i eksistensielle konflikter av denne type.

Å drysse penger over partene i en konflikt kan gi tilgang og internasjonal oppmerksomhet, men kan også føre til habilitetspress og korrupsjon som forlenger konfliktene med parter som er mer opptatt av å holde prosessene og pengestrømmene i gang, enn å fremforhandle politiske løsninger.

Teppehandlerne som Peer møtte i Sahara på midten av 1800-tallet, var ikke veldig forskjellige fra de naive norske fredsmeklere møtte i Palestina på 1990-tallet.

Og om forholdene som norske fredsmeklere møtte i Palestina var kompliserte, er motpartene Trump møter i Iran i 2026 ikke noe mindre uforutsigbare. Men det er én vesentlig forskjell. USA kan sette militærmakt bak kravene, og har dermed en helt annen gjennomslagskraft.

Like fullt har det teokratiske og totalitære shiamuslimske presteregimet, som i dag styrer Iran, en helt annen tilnærming til statsbygging, modernitet og rasjonalitet enn vi har i Vesten.

Den shia-muslimske endetidskulten og de skjeggete mørkemennene i Teheran forakter alt vestlig som dekadent og i strid med Koranens lære. De har klart ekspansive ambisjoner, som går langt utover Irans grenser og dominans i egen region.

På den andre siden, ignorerer vi sentrale historiske fakta i relasjonene mellom Vesten og Iran. Revolusjonen i 1979, regimet som fulgte og krigen den har resulterte i, er i stor grad et resultat av vestlig ekspansjonisme og innblanding i indre iranske forhold.

Statsminister Mossadegh var demokratisk valgt og Iran var på vei mot et vestlig styresett. Han ville imidlertid nasjonalisere oljeindustrien i 1951. Det truet interessene til British Petroleum. Samtidig bekymret USA under Eisenhower seg for mulig kommunistisk innflytelse fra Tudeh-partiet. Frigjorte amerikanske dokumenter bekreftet i 2013, det vi har visst lenge, at både CIA og MI6 var sentralt involvert da Mossadegh ble styrtet i 1953 og sjah Reza Pahlavis marionettregime ble innsatt i stedet.

Kuppet har paralleller til Maidan-revolusjonen/-kuppet i Ukraina i 2014, som også ble tilskyndet av vestlig påvirkning, først og fremst av USA.

Mangelen på en konsolidert statsmakt, slik som i de fleste andre land, gjør det vanskelig å forutsi det iranske regimets handlingsmønstre. Det er ikke et parlamentarisk demokrati med maktfordeling mellom den lovgivende, dømmende og utøvende makt slik vi er vant til i Vesten.

Institusjonene flyter over i hverandre og er styrt av ulike fraksjoners prioriteringer og økonomiske interesser. Korrupsjon er utstrakt, på samme måte som i Ukraina.

Ulike deler, fløyer og fraksjoner av regimet kan derfor ta ledelsen i ulike spørsmål og situasjoner i prosesser, som fremstår som fragmenterte og diffuse og som det er vanskelig å forholde seg til og påvirke utfallet av gjennom forhadlinger.

En faktor, som er lett å overse når vi ser på Iran med vestlige øyne, er den gjennomgående sterke persiske nasjonalismen og eksepsjonalismen, som samler og mobiliserer til ‘rally around the flag’. Sammen med ‘revolusjonsvokterne’ i Revolusjonsgarden og den fanatiske Basiji-militsen samt det landsomfattende og tette moskénettverket, mobiliseres og kontrolleres massene effektivt.

Og få ting mobiliserer så sterkt den religiøse fanatismen og den persiske nasjonalismen, som USA og Israel, ‘Den store Satan’ som vil ta oljen fra Iran og ‘Den lille Satan’, som forfekter en religion som shia-muslimene forakter.

Selv om iranske opposisjonelle i Vesten, de urbane elitene i Iran og store deler av det iranske folk er kritiske til regimet, synes forhåpningene om et snarlig regimeskifte å være små.

Først og fremst, er det viktig å være klar over at Iran styres som et fullblods shia-teokrati. Staten og politisk islam er ett. Det betraktes som et midlertidig styre i påvente av at den skjulte 12. imamen, Mahdi, som har vært i okkultasjon (dvs. ventet på å komme tilbake) siden 874 e. Kr., vil vende tilbake i endetiden for å fylle verden med rettferdighet før dommedag.

Krigen med USA og Israel, og de ofre Iran har lidd, ses derfor ikke på som noe negativt, men tvert i mot som noe uunngåelig og en begivenhet som kan fremskynde Mahdis gjenkomst. Derfor glorifiseres martyriet som det høyeste ideal. Å dø for troen og revolusjonen anses ikke som et tap, men en billett til evig frelse i paradiset.

Og av samme årsaker er de iranske forsikringene om at atomvåpenprogrammet bare er til sivile formål, heller ikke til å stole på. I shia-teologien, og spesielt i den tolv-imamiske retningen (Ja’fari-skolen) er det ikke bare tillatt, men noen ganger til og med obligatorisk å lyve eller mislede (‘taqyya’) ikke-troende (‘kuffar’) så lenge det tjener islam.

Tolv-imam shia-troen er en apokalyptisk endetidskult. Den kan ikke forstås med Vestens begreper. Det gjør regimet totalt uforutsigbart. Om det får tilgang til atomvåpen kan det bli fatalt. De vil trolig ikke betenke seg på å ta dem i bruk. Det er en sjanse resten av verden rett og slett ikke kan ta.

Det er dårlig forstått i Vesten. Men amerikanerne har omsider forstått at det iranske regimet sier en ting og gjør noe ganske annet. Reell kontroll over atomprogrammet, er derfor hoved-driveren bak angrepskrigen mot Iran. Regimeskifte kommer i andre rekke.

Det er i strid med folkeretten, men faktum er at det bare er USA som har maktmidlene som skal til for å få frem en løsning verdenssamfunnet kan leve med.

I stedet for å støtte USA og bestrebelsene for å få kontroll med Irans atomvåpenprogram, har imidlertid Norge, sammen med EU-landene, tatt avstand fra den USA-ledede krigføringen. Det vitner om dårlig forståelse av det iranske regimet og den trusselen det representerer. Den norske regjeringen burde tvert imot støtte diplomatisk opp om bestrebelser på å nøytralisere det iranske atomvåpenprogrammet.

Og, som en stor skipsfartsnasjon, burde vi snarest bidra med kapasiteter til et felles internasjonalt engasjement for å holde Hormuz-stredet åpent. Utover det bør vi fra norsk side konsentrere oss om vårt eget nærområde, slik våre nordiske naboer gjør, og ikke på ny la oss forlede inn i endeløse kriger i andre verdensdeler.

Iran kan ikke ha atomvåpen. Irans atomvåpenprogram må underlegges effektiv internasjonal kontroll. Alle, med fornuften i behold, ønsker å unngå Armageddon, men også å unngå et nytt Afghanistan, Irak eller Libya i Iran. Det ser ut til at Trump-administrasjonen også tenker slik.