Alternativt Forum

Folkerett er fint å ha, men i store kriser og konflikter er det realpolitikken og makten som rår. Det samme gjelder allianser og solidaritetsbånd. De preges av historiens gang og konfliktenes utfall, men til syvende og sist er det stormaktenes interesser som avgjør.

At små land, som Norge, søker å kompensere for det de mangler i militære kapasiteter med moralsk retorikk, er forståelig. Men det er risikabelt om vi innretter oss militært som om det er moralen, og ikke makten, som rår.

Det var imidlertid nettopp det de statsbærende partiene, Ap og Høyre, gjorde da de la ned det nasjonale forsvaret ved årtusenskiftet og reduserte det til en brøkdel av hva det hadde vært tidligere. Historien har vist at det er risikabelt, og ikke forutseende utenrikspolitikk.

For når det kommer til stykket, er det ikke FN-resolusjoner og folkerett som regulerer forholdet mellom statene i internasjonal politikk. Folkeretten klarte ikke å forhindre første verdenskrig. Folkeforbundet klarte ikke å forhindre andre verdenskrig. Og FN har vært til liten nytte for å forhindre de mange krigene og de mange bruddene på folkeretten siden.

Og at små land som Norge søker sikkerhet i allianser, er heller ikke noe nytt. For å unngå å bli trukket inn i stormaktenes krigføring, søkte de små landene i Nord-Europa, helt fra de store sjøkrigenes tid på 1600-tallet, å samle sine ressurser i allianser, først og fremst gjennom de såkalte nøytralitetsforbundene.

Nøytralitetspolitikken forutsatte vilje og evne til å forsvare nøytraliteten, dvs. først og fremst et sterkt nasjonalt forsvar. Det hadde Norge i 1905 og i 1914. Det bidro til at unionsoppløsningen med Sverige gikk fredelig for seg. Og det bidro til å holde Norge utenfor første verdenskrig.

Men i mellomkrigstiden ble forsvaret forsømt. Nygaardsvold- og Mowinckel-regjeringene lot det forvitre. Det resulterte i at Tyskland 9. april 1940 kunne okkupere Norge med en liten og lett utrustet invasjonshær på knapt ti tusen mann.

Klok av skade søkte Norge sikkerhet i NATO etter andre verdenskrig. Da den amerikanske materiellstøtten opphørte etter den kalde krigen, lot imidlertid regjering og storting på ny forsvaret forvitre. Denne gang under henvisning til solidariteten i NATO og at USA uansett ville komme oss til unnsetning. Store deler av basestrukturen og omkring 85 % av Forsvarets kapasiteter ble lagt ned.

At små land prøver å kompensere for det de mangler i militær kapasitet ved å søke sammen i nøytralitetsforbund eller i allianser med stormakter, er også forståelig. Men å avvikle eget forsvar og overlate landets sikkerhet helt og holdent til andre, er risikabelt.

Men det var nettopp dét de regjeringsbærende partiene Ap og Høyre gjorde da de forutsatte at solidariteten i NATO var total og den amerikanske sikkerhetsgarantien var udiskutabel, da Forsvarsreform 2000 ble gjennomført ved årtusenskiftet.

Det er en klar parallell i norsk utenrikspolitikk mellom den mislykkede nøytralitetspolitikken i mellomkrigstiden og den såkalte engasjementspolitikken som Norge iverksatte på begynnelsen av 1990-tallet, med en overdreven tiltro til solidariteten i NATO, internasjonal folkerett og en regelbasert verdensorden.

Ved begge korsveier ble den nasjonale forsvarsevnen avviklet. I 1940 i tiltro til Folkeforbundet. I 2000 i tiltro til USA. Det vitner om eskapisme, virkelighetsfornektelse og en historieløshet av dimensjoner.

I Utenriksdepartementets korridorer snakkes det fortsatt med store bokstaver om folkerett, en regelbasert verdensorden og viktigheten av norsk fredsmegling. Det snakkes lite om de mange bruddene på folkeretten vi selv har vært medskyldige i.

Det kan være nok å nevne bombingen i Serbia i 1999, den 21 år lange okkupasjonen av Afghanistan som startet i 2001, invasjonen i Irak i 2003 og bombingen av Libya i 2011, alle med norsk militær deltakelse og under henvisning til viktigheten av å vise solidaritet med USA. Alle uten FN-mandat, eventuelt med et mandat av det høyst tvilsomme slaget.

Folkeretten utelukker ikke bruk av militære midler i internasjonale kriser. FN-charteret forutsetter rett nok sikkerhetsrådets godkjennelse. Rent formelt skulle det dermed bare være FNs sikkerhetsråd som har rett til å krige. Men bare én av de utallige konfliktene i FNs lange historie er inntrådt slik charteret tillater.

Korea-krigen 1950–52 ble en FN-operasjon, fordi Sovjetunionen avsto fra å møte da spørsmålet var oppe til avgjørelse. De facto er dermed lite forandret. Stater har rett til å føre krig, men i henhold til krigens folkerett. Den stiller strenge krav til vern av sivilbefolkningen, forbyr en rekke våpensystem, har egne regler for behandling av sårede, krigsfanger osv.

Likevel blir også denne retten utsatt for hyppige brudd i stort omfang når kriger først bryter ut. Folkeretten åpner for domstoler som skal dømme i saker hvor krigens folkerett ikke er overholdt. Men også her har det vist seg at makt fort skaper en annen rett. Domstolene har en tendens til å bli seierherrens tribunal over den tapende part.

Det snakkes mye om en regelbasert verdensorden og folkerettens fortreffelighet i UD, men det snakkes lite om at folkeretten forutsetter at en stat, for å kunne bli behandlet som et rettssubjekt i folkerettslig forstand, må være i stand til å kunne forsvare sitt eget territorium.

Folkeretten legaliserer statene som de sentrale aktører i det internasjonale system. En stat har krav på anerkjennelse og kan tas opp i FN, men først når den er i stand til å forvalte et territorium. Å kunne forsvare eget territorium er et av de fundamentale kravene til en stat.

Det er kjernen i statens suverenitet og innebærer at statens fremste forpliktelse overfor det internasjonale samfunn er forsvar. Når dét er oppfylt, er staten et internasjonalt rettssubjekt og dens maktutfoldelse legal.

Følgelig er ikke folkeretten «et alternativ til forsvaret». Tvert om, folkeretten forutsetter at staten råder over tilstrekkelig forsvarsmakt, både for å hindre overgrep fra andre stater mot eget territorium og for å forhindre andre staters bruk av samme territorium til angrep mot tredjepart, slik som nå, under stedfortrederkrigen i Ukraina.

FN-paktens Artikkel 51 er særlig sentral. Den gir statene både rett til, og ansvar for, å ivareta sin suverenitet ved å holde seg med et troverdig nasjonalt forsvar. NATO-traktatens Artikkel 3 går enda lenger. Den innebærer en eksplisitt forpliktelse for hver medlemsstat til å opprettholde og utvikle et adekvat nasjonalt forsvar.

Det er en kjensgjerning at Russland brøt folkeretten da Ukraina ble invadert i 2022. Det er også en kjensgjerning at vi selv har vært med på å bryte folkeretten flere ganger. Vi bryter også folkeretten ved at vi har avviklet vårt eget forsvar og ikke lenger er i stand til å forsvare vårt eget territorium. Det vil følgelig kunne diskuteres om ikke vår forsvarspolitikk bryter med våre folkerettslige forpliktelser.

Uansett: Rent praktisk ligger vi minst like åpen for provokasjoner og angrep nå som i 1940, og vi vil nok kunne påvente både «besøk» og «inspeksjon» fra flere hold og av mange slag om forholdet mellom stormaktene forverrer seg ytterligere.

Folkeretten kan aldri frita oss fra kostnaden ved å holde oss med vårt eget forsvar. Det er en grov misforståelse som dagens norske politikere og forsvarsplanleggere har gjort seg skyldig i siden før siste årtusenskifte.

Folkerett og internasjonal rettsorden kan dempe og bidra til å løse mindre kriser og konflikter, men er lite verdt når det gjelder eksistensielle territorielle konflikter. Det samme gjelder allianser med stormakter.

I realitetenes verden er folkeretten fin å ha, men den er ingen garanti for fred, og betegnelsene «venn» og «fiende» er mer flyktige enn vi liker å tro. Norge ligger utsatt til. Om vi ikke er i stand til å forsvare oss selv, kommer noen andre til å gjøre det, venn eller fiende.

Vårt lemfeldige forhold til folkeretten og det sikkerhetspolitiske hjørnet vi har malt oss selv inn i, er spesielt Arbeiderpartiets og Høyres ansvar. Vi er ikke blitt noe sikrere enn på 1930-tallet. Vi er blitt rikere, men ikke mye klokere.