Alternativt Forum

Avstanden mellom politikerne og vanlige folk blir stadig større. Det gjelder i innvandrings­politikken. Det gjelder den politiske elitens knefall overfor EU. Det gjelder i skatte­politikken, klima­politikken, identitets­politikken samt pride- og woke-galskapen, som rir offentlig forvaltning som en mare.

Hadde det blitt gjennomført folke­avstemninger, ville politikken vært en ganske annen. Hvordan er dét mulig, at folket mener én ting og politikerne gjør det stikk motsatte? Norge skårer formelt høyest på alle demokrati-indekser. Men er dét demokrati?

Hvorfor blir folk flest stadig fattigere, mens staten blir stadig rikere i oljelandet Norge? Hva er vitsen med en stor olje­penge­binge når de som jobber og sliter, aldri får nyte godt av den?

Hvorfor fortsetter den ikke-vestlige muslimske innvandringen med uforminsket styrke, til tross for at den koster hardt­arbeidende skatte­betalere vanvittige beløp, splitter befolkningen og ødelegger landet og samholdet i den nasjonen vi alle en gang elsket?

Hvorfor er offentlig sektor i Norge dobbelt så stor som snittet i OECD? Og hvorfor er det dobbelt så mange på trygd i Norge, når helse­tilstanden i den norske befolkningen ikke er noe dårligere enn i våre naboland? Den er bedre.

Hvorfor er politikerne mer opptatt av å skattlegge dem som jobber og skaper verdier, enn å få flere innvandrere og trygdede, som kan være helt eller delvis arbeidsføre, i arbeid?

Hvorfor må gamlemor ligge i våte bleier på sykehjemmet, mens politikerne i enhver småby i Norge bygger kulturhus for milliarder? De har snakket om eldrebølgen og lovet å få orden på eldreomsorgen siden 1957. I mellomtiden har vi fått enorme oljeinntekter, men lite er blitt gjort.

Hvorfor er alle partiene, til og med FrP, stort sett enige om galskapen så snart de kommer i posisjon? Hvordan kan de igjen og igjen love velgerne én ting, og gjøre noe ganske annet når de kommer i regjering?

Hvor er den egentlige politiske opposisjonen blitt av? Hvordan har Norge kommet så til de grader ut å kjøre?

Er politikerne dumme? Er de onde? Er de fullstendig prinsipp­løse? Hva er det som feiler dem? Hva er det som egentlig driver dem? Har de laget seg et system hvor de ikke lenger trenger å ta hensyn til flertallets ønsker og interesser?

En leder nylig i The Telegraph fikk det til å demre. I forbindelse med Epstein-granskningen i UK, ble det gjengitt noe ganske avslørende i en setning fra en statsråd i Starmers regjering, om hvordan politikerne tenker, prioriterer og opererer.

Han sa at hovedtemaet som gikk igjen i alle møter i den britiske regjeringen, var: Hvem kan vi skattlegge, slik at vi kan betale stønad til andre, underforstått: slik at vi kan kjøpe oss tilstrekkelig mange stemmer til å bli gjenvalgt?

De er ikke onde. De er ikke dumme. Det dreier seg om egen­interesse. Om å bli gjenvalgt. Det dreier seg om å skaffe seg nytt velger­grunnlag. Det dreier seg om hvordan statens skatte­inntekter kan brukes til å «kjøpe» seg velgere.

Og det dreier seg om å tyne mest mulig ut av den produktive delen av befolkningen, den stille majoritet som ikke sier noe, men som jobber og sliter for sitt daglige brød, og som bidrar med skatte­inntekter til staten.

Det dreier seg ikke om arbeider­rettigheter, men om omfordelings­politikk.  Det dreier seg ikke primært om å rette opp sosiale skjevheter, men å bli gjenvalgt.

Som i Norge er stadig flere av politikerne i Storbritannia blitt yrkes­politikere. Andelen yrkespolitikere er faktisk enda større i Norge enn i UK. Andelen med bakgrunn kun fra partiarbeid har økt sterkt, fra ca. 20 % i 2009 til nærmere 60 % nå. Dette er folk som har valgt politikken som yrkesvei.

De har gjort det av ulike grunner. Det kan være ønsket om makt, innflytelse eller oppmerksomhet, eller rett og slett fordi de ikke kan brukes til noe annet. I Norge har vi faktisk de lavest utdannede politikerne i verden. Det er dokumentert.

Vi har de dårligst utdannede statsrådene. Det betyr ikke nødvendigvis at de er de mest inkompetente. Men ofte har de heller ikke noen yrkes­erfaring. Kombinasjonen av manglende ­erfaring og lav utdanning er et dårlig utgangs­punkt for politikk som skal ivareta landets lang­siktige interesser.

Om vi også har politikerne med den laveste integriteten, skal være usagt. De mange habilitets­sakene og svindel­sakene på Stortinget og i regjeringen, og det forhold at av alle verdens nasjoner er det den politiske eliten i Norge som er sterkest involvert i Epstein-skandalen, kan tyde på dét. Det tyder på  politisk ukultur der egen­interessene er frem­tredende.

Det stadig økende antallet av yrkes­politikere, parti­broilere og parti­pamper uten bakke­kontakt og med hverdagen til folk flest, har skapt en ny politiker­klasse og en annen politisk kultur. De har gjort politikken til levevei. De er ikke primært drevet av ønsket om å tjene fellesskapet eller en bestemt velgergruppe. De er med få unntak drevet av ønsket om å tjene seg selv.

Som politikere har de lønn, pensjons­ordninger og frynse­goder de ikke kan regne med å få om de skulle ta seg en vanlig jobb ellers. De tjener over det dobbelt av gjennomsnittsinntekten i Norge og har fire ganger så mye fri.

De bestemmer selv lønna si, og den øker stadig. De har makt, innflytelse og får oppmerksomhet de ikke ville fått ute i yrkeslivet som lager­betjenter, kunde­behandlere eller telefon­selgere.

Det viktigste for dem er å bli gjenvalgt. Det er blitt eksistensielt for mange. For å bli gjenvalgt, må de skaffe seg flest mulig velgere. Og de må ha kontroll over nominasjons­prosessen i partiet for å komme på sikker plass på nominasjons­lista.

Nominasjonsprosessen har de sikret seg full kontroll over ved at de har bevilget seg selv partistøtte. Dermed har de gjort seg uavhengig av parti­kontingenten og partienes medlemmer. For å blokkere for velger­innflytelse i nominasjons­prosessen har de til og med avskaffet ordningen som tidligere gjorde det mulig for velgerne å kumulere frem sine kandidater.

Partiene, som tidligere var medlems­styrte, er blitt nettverks­partier. Gjennom sine sosiale nettverk har parti­ledelsens sikret seg kontroll over landsmøtet og nominasjons­komiteen, og dermed over hvem som skal nomineres på de sikre plassene. Der setter de seg selv.

Og for å skaffe seg flest mulig velgere, må partiene appellere til flest mulig. De må ha noe å tilby. Det har de gjennom statens skatt­leggings­monopol og deres monopol på å omfordele skatte­inntektene over stats­budsjettet.

Løsningen blir dermed, som statsråden i Starmers regjering kom i skade for å si, å finne stadig nye å skattelegge eller pønske ut nye skatter, slik at de kan betale stønad og gi velferds­ordninger eller andre goder til stadig flere andre, nye og større velgergrupper.

Det er dét omfordelings­politikken går ut på: å skattelegge dem som jobber stadig hardere for å kunne gi stønad til andre nye, mer eller mindre trengende grupper av velgere, som ikke jobber, eller bare delvis jobber, og som ikke betaler skatt, men som ofte står for et stort «overforbruk» av sosiale tjenester.

Mottakerne og vinnerne i dette omfordelings­sirkuset er den eksponentielt voksende gruppen av ikke-vestlige muslimske velferds­innvandrere med lav yrkes­deltakelse. De koster norske skatte­betalere flere hundre milliarder i året. De stemmer gjerne Ap, som har mistet store deler av den arbeidende arbeider­klassen til FrP.

Dernest følger en stadig større del av de nye ungdoms­kullene, som har henfalt til klima- og identitets­politikk, og heller foretrekker å nave enn å jobbe. De stemmer gjerne Rødt, SV og MDG.

Etter kommunismens endeligt, er den ytterste venstre­siden  blitt mindre kommunistisk, men mer materielt pragmatisk. Arbeids­linjen har de for lengst forlatt. De bidrar stadig mindre, men vil ha en størst mulig del av ei kake, som blir stadig mindre.

I tillegg kommer det stadig økende antallet ansatte i trygge stillinger i skjermet offentlig sektor. Hele 33 prosent av arbeids­styrken er nå offentlig ansatt. Antakelig den høyeste andelen i verden etter Nord-Korea.

Der jobber stadig flere stadig mindre. Arbeids­produktiviteten i offentlig sektor i Norge er langt lavere enn i OECD, og den er sterkt fallende.

Taperne er dem som må finansiere omfordelings­gildet med slit og hardt arbeid og skattei­nngang. Det er først og fremst den stille majoritet av vanlige lønnstakere som står for den egentlige verdi­skapningen og største­parten av skatte­inntektene i landet.

Og det er pensjonistene. De som har bygget landet. De som ligger i våte bleier på gamlehjemmet og som ingen gidder å høre på. De som politikerne og forvaltningen behendig stigmatiserer, som den brysomme og kostbare «eldrebølgen».

Og det er gründere og investorer, som tar personlig risiko for å innovere og skape vekst og nye arbeidsplasser, men som skattes så hardt at de har rømt til Sveits.

Men mens gründere og investorer kan rømme til Sveits, sitter vanlige lønns­mottakere igjen i omfordelings­saksa i Norge. De opplever at de relativt sett blir stadig fattigere, mens staten blir stadig rikere. De opplever at politikerne ikke hører på hva de sier, og at avstanden til dem blir stadig større.

Det gjør den fordi politikerne ikke egentlig bryr seg om dem. De bryr seg først og fremst, om skatte­pengene deres, som de kan bruke til å finansiere innvandrings­bølgen, bensin­støtte- og strøm­støtte­ordningen som følge av knefallet for EU, over­forbruket av trygde­ytelser og den dobbelt så kostbare syke­lønns­ordningen i Norge, ungdom som velger å nave fremfor å jobbe, og en venstreside som jobber i pressen, akademia og i en stadig større og stadig mindre effektiv offentlig sektor. De lever alle av overføringer fra de som jobber.

La det være klart: De som ikke kan jobbe, må vi hjelpe. Men de som kan jobbe, må jobbe. De som bare delvis kan jobbe, må jobbe delvis. Ellers får de klare seg med et absolutt minimum. Det kan ikke lønne seg bedre å nave enn å jobbe. Alle som kan, må være med på å trekke lasset, ellers faller tillits­samfunnet og velferds­staten sammen.

Dette er velferdsstatens kumulative paradoks. Politikerne overbyr hverandre med stadig flere velferds­ordninger. Nye ordninger legges alltid til de eksisterende. Ingen gamle ordninger fjernes. Syke­lønns­ordningen er et godt eksempel. Denne galskapen er selvsagt ikke bærekraftig.

Og la det være klart: Den ikke-vestlige muslimske innvandringen er åpenbart heller ikke bærekraftig. Den representerer den største samfunns­messige endringen i landets historie, og er en stor belastning for flertalls­befolkningen.

Det store flertallet av disse innvandrerne kvalifiserer ikke til asyl på politisk eller humanitært grunnlag. De er økonomiske velferds­migranter med svært lav arbeids­deltakelse. De koster den arbeidende delen av befolkningen flere hundre milliarder i året, så mye at ingen offisielle instanser tør regne på det.

Og det bør også være nokså selv­innlysende at ikke alle kan jobbe i offentlig sektor. Offentlige tjenester er et gode, men noen må finansiere dem. Noen må skape verdier og bidra med skatte­inntekter. Veksten i offentlig sektor i Norge er, som innvandringen og navingen, heller ikke bærekraftig.

Politikerne er kortsiktige og drevet av egeninteresser. Gjennom omfordelings­politikken søker de å «kjøpe» seg nye velgere. Men de er i ferd med å sage av den grenen de selv sitter på. For resultatet av innvandrings­politikken, navingen og veksten i offentlig sektor er at stadig flere jobber stadig mindre. Det innebærer redusert innovasjons­takt og omstillings­evne. Det fører til redusert verdi­skapning og svekket produktivitet. Og det fører til redusert skatte­inngang. Kaka kommer til å bli mindre.

Budsjett­under­skuddet i fastlands­økonomien holder politikerne unna ved å tappe av Oljefondet. Men mekanismen er den samme som ellers i Europa. Hadde det ikke vært for over­føringene fra Oljefondet, hadde vi merket det langt hardere, langt tidligere. Vi hadde vært der UK, Frankrike og Tyskland er nå.  Misnøyen som brer seg i den arbeidende delen av elektoratet, er den samme.

Det kommer til å smelle på et tidspunkt i Norge, slik vi nå ser det er i ferd med å gjøre i Storbritannia og i flere andre land på Kontinentet. Den tunge belastningen på velferdsstaten, kriminaliteten og sharia-kulturen som følger med den muslimske innvandringen er eksplosiv.

Kunstig intelligens kommer i tillegg. AI vil bidra til økt produktivitet, men presset på velferds­staten vil forsterkes som en følge av økt arbeidsløshet. Med AI forsvinner halvdelen av arbeids­plassene. Da blir det enda færre å skattelegge. Og da blir det mindre å omfordele.

Om du lurer på hvordan politikerne kommer til å tilpasse seg, ligger svaret i dagen: De kommer til å tappe av Oljefondet til det er tomt. Antakelig kommer sindige nordmenn først da til å ta høygaflene frem.