Alternativt Forum

Norge har den største offentlige sektoren i den vestlige verden. Kombinasjonen av lang tradisjon for statlig styring, en stor velferds­sektor, olje­inntekter og yrkes­politikere uten vanlig yrkes­erfaring, og som det er umulig å bli kvitt, har ført til at staten spiller en usedvanlig dominerende rolle i norsk økonomi.

Offentlig sektor utgjør 50–60 % av BNP i Norge, og staten kontrollerer over 50 % av markeds­verdien på Oslo Børs. Over 33 % av alle yrkesaktive jobber i offentlig sektor. Og til tross for at olje­inntektene har gitt oss en styrtrik stat, er nivået på skatte­trykket blant de høyeste i OECD. Olje­pengene går til å finansiere den ikke-vestlige innvandringen.

Norge er ikke bare en velferds­stat som tiltrekker seg ikke-vestlige innvandrere. Det er en statseid velferds­stat der det offentlige dominerer både gjennom skatter, avgifter, syssel­setting, eierskap og intensiv regulering. Dette har resultert i en skatte- og fordelings­politikk som under­graver økonomien og den videre velstands­utviklingen i landet.

Omfordelingspolitikken gir brede lag av befolkningen trygghet, men fører også til at en uforholds­messig stor andel av den yrkes­aktive befolkningen holdes utenfor arbeids­livet. Skatte- og omfordelings­politikken gjør dette mulig. Men det fører samtidig med seg dårlig ressurs-­allokering, svekket effektivitet, utstrakt regel­styring og unødvendig byråkrati.

Den politiske overstyringen medfører utstrakt «klientelisme», der politikerne bruker skatte­inntektene for å kjøpe seg stemmer fra de velger­gruppene som mottar over­føringene. Det legger til rette for rent-seeking, der de rette nett­verks­forbindelse­ne gir tilgang til subsidier og sugerør ned i statskassa i bytte mot at politikerne får posisjoner og styreverv, samt mye mer.

Noen oppgaver hører naturlig hjemme hos staten. De fleste gjør det ikke. Den beste løsningen er et minimalt statlig eierskap, men med klare unntak for kollektive felles­tjenester som krever sentral offentlig styring for å ivareta felles­skapets kollektive og lang­siktige interesser.

Det gjelder forvaltningen av statens volds­monopol – med forsvar, politi og retts­vesen som de viktigste sektorene. Dette er klassiske offentlige tjenester hvor vi ønsker kontroll og styring, og ikke fri konkurranse. Her bør staten ha monopol, eller nær-monopol, og tjenestene bør i sin helhet finansieres over skatte­seddelen.

Generelt er imidlertid staten ingen engasjert eller god eier. Statens eierskap f.eks. i Telenor, DNB, Norsk Hydro og Kongsberg-gruppen er det få gode argumenter for. Statlig eierskap, fravær av personlig risiko og no skin in the game svekker kostnads- og bunn­linje­fokus, og fører dermed til sub­optimale løsninger, redusert effektivitet og unødvendig byråkrati.

Statlige kjerneoppgaver finnes også på områder der markedet alene sliter med å levere optimalt på grunn av eksternaliteter, naturlige monopol, nett­verks­effekt­er eller tunge lang­siktige investeringer som krever koordinering eller sentral styring, eller der andre hensyn krever en annen prioritering enn den private virk­som­het­ens ensidige fokus på å maksimere aksje­kursen.

Den neo-liberale privatiserings­bølgen som slo igjennom i Norge på slutten av 1980- og gjennom 1990-tallet, har imidlertid ikke vært noen suksess. Den ble gjennom­ført med støtte fra både Arbeider­parti­et og Høyre. Prosessen var et kompromiss mellom Ap’s statstro og Høyres neo­liberale markeds­retorikk. Ap kalte det «sosial­demokratisk modernisering». Høyre kalte det «nødvendig fornyelse». Det skjedde på typisk norsk vis: halv­hjertet, kompromiss­orientert og med sterk politisk styring.

Resultatet ble delt statlig-privat eierskap og hybrid­modeller der staten beholdt majoritet eller en betydelig minoritets­andel, samtidig med at virk­som­hete­ne bare tilsyne­latende ble eksponert for konkurranse. Det statlig-private eier­skapet kombinerer det verste fra to verdener og må beskrives som en mislykket, særnorsk konstruksjon.

Privatiseringen av NSB er et eksempel. Jern­bane­driften ble skilt ut, og NSB ble etter hvert delt opp i over 20 forskjellige virk­som­heter. Der det tidligere hadde vært én generald­irektør, ett styre og en leder­gruppe, ble det over natten 20 administrerende direktører, 20 leder­grupper og 20 styrer, mange besatt av politikere uten relevant bakgrunn, men som kunne heve solide styre­honorarer.

NSB ble konkurranseutsatt på papiret, men staten beholdt eierskap og kontroll. I driften ble langsiktige vedlikeholds­investeringer ned­prioritert, til fordel for en kortsiktig bunnlinje. Regulariteten ble stadig dårligere. Billettene ble dyrere. Og reisetiden ble lengre. Typisk nok tar det lengre tid å reise med toget fra Oslo til Bergen i dag enn det gjorde i 1965.

Delprivatiseringen av bank­vesenet, tele­verket og stat­kraft­verk­ene forteller liknende historier: politisk plassert ledere, politikere i styrene, samt stadig voksende leder­lønninger og styre­honorarer.

Delvis statseide DNB, hvor staten har en blokkerende minoritets­andel, er blant de dyreste og dårligste bankene med de høyeste leder­lønningene og styre­honorarene. Telenors ekspansjon i Asia kom fullstendig ut av kontroll, og hvem som stakk av med toppen av kransekaka der, har vi ennå ikke fått på bordet.

Det samme gjelder ledelsen i Stat­kraft og Stat­nett. De er selvsagt mer opptatt av å forbedre sine lønns­betingelser og maksimere sine bonuser ved å eksportere mest mulig av strømmen til Europa enn de er av å sikre hus­holdning­ene og den kraft­krevende industrien lavest mulig strømpriser. Resultatet er blitt import av europeiske strøm­priser, skyhøye bonuser for ledelsen og dyrere strøm for norske hus­holdninger.

Delprivatiseringen og den norske hybri­dmodellen, med statlig-privat eierskap, har verken ført til effektiv­isering eller til billigere tjenester. I alle sektorer som er blitt privatisert eller del­privatisert, er det forbrukerne og hus­holdning­ene som har måttet betale regningen i form av dyrere og dårligere tjenester enn hva tilfellet var tidligere, da jernbane, tele­tjenester og strøm­forsyningen helt og holdent var på statens hender.

Delt eierskap skapte permanente interesse­konflikter. Staten ville ha både billige tjenester, distrikts­politikk, nasjonal kontroll og kommersielle avkastnings­krav. Resultatet ble verken god politikk eller god forretnings­drift, men kronisk under­skudd og massive statlige tilskudd.

I stedet for å slippe selskapene fri, fortsatte den politiske styringen gjennom eier­styring og styre­nominasjoner. Det opphevet budsjett­begrensning­ene som markedet setter. Selskapene visste at staten til syvende og sist ville redde dem. Privatisering av gevinst, sosialisering av tap. Klassisk moral hazard. Skatte­betalerne bærer risikoen, mens private aktører tar oppsiden.

Privatiseringene skapte oligopoler eller regulerte monopoler isteden for ekte markeder. Telenor beholdt lenge sterk markeds­makt og holdt nye aktører ute av markedet. Dette var ikke ekte liberal­isering, men regulatory capture, der tidligere statlige monopoler fikk beholde mye av makten i en ny drakt.

Privatiseringsbølgen på 1990-tallet reduserte ikke det offentlige fot­avtrykket. Det økte og bare endret form fra direkte forvaltning til eier­styring og subsidier. At Björn Rosengren, den svenske industri- og nærings­ministeren, kalte Norge «Den siste kommunist­stat» under fusjons­forhandling­ene mellom Telenor og Telia i 1999, er ikke til å undres over.

Staten er åpenbart altfor dominerende i Norge. Det bør være et skarpt skille mellom statlig og privat eierskap. Mest mulig bør privatiseres, men ikke alt. I tillegg til forsvar, politi og rettsvesen er det en rekke kollektive tjenester som krever lang­siktig plan­legging, lang­siktige investeringer og betydelig grad av koordinering og standard­isering for å ivareta felles­skapets beste.

Det gjelder jernbaner og kjerne­infra­struktur i kollektiv­transport. Skinne­gående trafikk har store faste kostnader og nett­verks­effekter. Full privat­isering har i regelen ført til under­investering, fragment­ering og/eller høyere priser for passasjerene. En offentlig eid jernbane med klare ytelseskrav vil trolig gi bedre samfunns­økonomisk lønnsomhet.

Det samme gjelder avfalls­håndtering, renovasjon, vann og avløp. Dette er klassiske kollektive tjenester med store miljø- og helse­eksternal­itet­er. Konkurranse­utsetting kan fungere for innsamling av avfall, men selve systemet (deponi, gjenvinning, farlig avfall) krever offentlig styring for å unngå det klassiske problemet knyttet til den uregulerte allmenningen.

Det gjelder også kraftnettet. Vann­kraften er en nasjonal felles­ressurs. Og over­førings­nettet er et naturlig monopol som bør være offentlig eid for å sikre like vilkår, fornuftig utbygging og lavest mulig priser. Privat­iser­ingen av kraft­forsyningen for å under­legge den EUs kontroll, er åpenbart direkte kontrært i forhold til norske nasjonale interesser representert ved hus­holdning­ene og den kraft­krevende industrien.

Andre områder som bør være offentlig eid, er havner og luft­havner av nasjonal betydning for samferdsel, sikkerhet og beredskap. Det samme gjelder å ivareta viktige beredskaps­lagre for mat, medisiner, bensin og andre energi­bærere. Disse ble imidlertid alle avviklet tidlig på 1990-tallet etter krav fra EU. Det gjelder Statens Korn­forretning og Norsk Medisinal­depot, samt de nasjonale driv­stoff­lagrene.

Poenget er ikke at det skal drives av byråkrater, men at eierskap og overordnet styring ligger i det offentliges hender for å sikre lang­siktig­het, lik tilgang og samfunns­messig optimalisering. Løsningen er sterke kontroll- og insentiv­mekanismer. Statlig eierskap kan bare forsvares dersom det følges opp av kompetent styring som motvirker byråkratisk treghet, lav produktivitet, korporativ­isme og at sær­interesser favoriseres på bekostning av felles­skapet.

Det innebærer klare resultat­kontrakter, målstyring og ledelse basert på produktivitet, kostnads­effektivitet, kunde­tilfreds­het og bonus- og insentiv­ordninger som avspeiler dette. Det innebærer uavhengige tilsyn, benc­hmarking og sammen­likning med offentlig forvaltning i andre land. Og det innebærer konkurranse­utsetting der det er mulig.

Sist, men ikke minst, innebærer det politiske prinsipper som innebærer «armlengdes avstand», samt at det blir slutt på politiske utnevnelser og de mange habilitets­over­tramp­ene med yrkes­politikere som utnytter parti­nett­verkene for å skaffe seg stillinger og verv de ikke er kompetente til å ha. Det krever full åpenhet og revisjon – full transparens i økonomi, samt beslutninger med jevnlig ekstern evaluering.

En sunn liberal tilnærming til statlig eierskap er prinsipiell minimalisme kombinert med pragmatisme når det gjelder kollektive felles­goder. Nøkkelen er ikke mer stat, men en smartere, slankere og mer insentiv­drevet stat som faktisk leverer på de oppgavene innbyggerne ikke kan løse privat. Den nåværende norske hybrid­modellen med statlig-privat eierskap er verken liberal nok i markedet eller effektiv nok i det offentlige.

Det er på tide å rydde opp. Mindre stat der den ikke hører hjemme, og bedre stat der den må være til stede. Men dét er det i dag ingen av Norges mange yrkes­politikere som ønsker. De ønsker tvert imot flere lukrative verv og posisjoner i de statlige og halv­statlige virksomhetene. Ikke rart at den norske staten stadig fortsetter å vokse!

Øystein Steiro Sr.

---

---