Det er ingen land i den vestlige del av verden hvor staten er mer tilstede enn i Norge. Staten står for omkring 60 % av BNP. Staten eier 3/5 av verdiene på Oslo Børs. Hele 1/3 av den totale arbeidsstyrken i Norge er ansatt i det offentlige.
Den alt omseggripende staten utøver enorm innflytelse over våre liv. Den har monopol på vold (militæret og politiet), på rett og galt (domstolene) og på å skattelegge og omfordele skatteinntektene.
Staten forvalter arbeidsstyrken, naturressursene, den samfunnsmessige infrastrukturen, Oljefondet og vår felles finansformue. Og den styrer en stor del av meningsdannelsen i samfunnet gjennom statskanalen NRK, og pressen gjennom pressestøtten.
Vi har valgt politikere til å styre statens mange maktmonopol. Formelt sett har de bare fått makten til låns. De forvalter den midlertidig og på våre vegne. Det innebærer delegering av tillit, og stort ansvar. Bryter de tilliten og ikke er seg sitt ansvar bevisst, skal de kunne sparkes.
Men sånn er det ikke i Norge. Politikerne er bare tilsynelatende folkevalgte. I Norge har det utviklet seg nettverkspartier styrt av yrkespolitikere, som gjennom tette sosiale nettverk og en av de mest lukkede nominasjonsordningene i Europa, i realiteten nominerer og gjenvelger seg selv.
De tar ikke ansvar. Og de blir sjelden stilt til ansvar. De gjør mer eller mindre som de vil. De lover en ting i valgkampen, og gjør noe ganske annet når de kommer til makten. I et flerpartisystem med koalisjonsregjeringer kompromisser de bort det meste av sine viktigste valgløfter. Og de slipper unna med det, for de tilslører, fordreier, skjuler og lyver.
Til det bruker de staten og institusjoner som Statistisk sentralbyrå (SSB), Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Norsk Rikskringkasting m.fl., samt den den statsstøttede pressen og den stadig voksende hærskaren av informasjons- og kommunikasjonsrådgivere i departementene, direktoratene og de statlige virksomhetene.
Det genererer et massivt påvirkningspress. Det mobiliseres gjerne i kontroversielle saker hvor avstanden mellom den politiske eliten og grasrota er særlig stor, som når det gjelder minoriteters rettigheter, klima og det grønne skiftet, forholdet til EU, energipolitikken, beredskapen og tilstanden i Forsvaret, og ikke minst når det gjelder den ikke-vestlige muslimske innvandringen.
Det slo meg under NRKs dekning av fotball-VM. Det var så påfallende mange åpenbart vellykkede og velintegrerte ikke-vestlige 2. generasjons innvandrere som ble trukket frem både foran og bak kamera, at det kunne vanskelig være tilfeldig. Alle i norske landslagsfarger. Alle entusiastisk heiende på Norge. Det var en fortelling om samhold og fargerikt fellesskap som skulle fortelles. Men patriotismen virket falsk og påklistret. Det hele fremsto som tilgjort, planlagt og velregissert.
Det var åpenbart ikke tilfeldig. Dette var sendinger med en agenda. Her skulle det multikulturelle innvandringsnarrativet og myten om den vellykkede og velintegrerte innvandrer fremmes. Fotball-VM og entusiasmen og patriotismen det norske landslaget frembragte, ble brukt for hva det var verdt. Det ble forsøkt snudd fra noe som oppfattes som farlig og truende nasjonalisme og patriotisme, til multikulturalisme og «inkluderende fellesskap». Det var så til de grader gjennomført at det måtte være planlagt.
Så jeg satte meg fore å gå NRK litt nærmere etter i sømmene, om det virkelig er slik at statsstøttede NRK, som vi alle er tvunget til å finansiere, virkelig har formaliserte strategier, konkrete planer og en erkjent agenda for å fremme en sak som store deler av den norske befolkningen er kritiske til. Det er i så fall i strid med NRK-plakaten og de demokratiske retningslinjene for NRK, som upartisk allmennkringkaster og nyhetsformidler.
For NRK skal, i henhold til § 13 i NRKs vedtekter «ivareta ytringsfrihet og ytringsvilkår for borgerne, være redaksjonelt uavhengig, balansert over tid, fremme den offentlige samtalen og bidra til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å delta aktivt i demokratiske prosesser». Og det er det gode grunner til, for tilstrekkelig, saklig og faktabasert informasjon er nødvendig for at velgerne skal kunne ta opplyste valg. Det er nødvendig for at demokratiet i det hele tatt skal kunne fungere.
Sensur, desinformasjon, tildekking av faktiske forhold, propaganda og manipulering av informasjon og fakta for å fremme en bestemt sak, ideologi eller agenda, er ikke saklig, balansert og faktabasert informasjon. Falsk informasjons- og nyhetsformidling undergraver demokratiet. Det er slik totalitære regimer opererer for å beholde makten.
Det var dét tyskerne drev på med under krigen. Det var dét Deutscher Fehrnsehfunk (DFF) drev på med i det kommunistiske Øst-Tyskland under den kalde krigen. Og det er det samme NRK driver på med i dag blant annet på innvandringsfeltet. Det kom frem da jeg begynte å grave i NRKs interne prosedyrer og retningslinjer.
Det er noe man kan ha ant. NRK har faktisk klare interne retningslinjer og strategier for å fremme det det multikulturelle innvandringsnarrativet, spesielt den ikke-vestlige innvandringen, på samme måte som SSB og Bufdir m.fl.
NRK har et omfattende rammeverk for mangfoldsarbeid, ansettelser, språklige retningslinjer og redaksjonelle prioriteringer som påvirker hvordan temaet skal behandles. Det er ikke overraskende, men likevel oppsiktsvekkende, for dette er propaganda og ikke folkeopplysning. Det er en bestemt fortelling som skal fortelles og formidles.
NRK definerer mangfold bredt, men prioriterer sterkt flerkulturell bakgrunn, språk, nettverk og perspektiv fra store innvandrergrupper fra land utenfor Vest-Europa. Det er et mål at hver tredje nyansatt skal ha flerkulturell bakgrunn eller kompetanse. Det eksisterer et eget talentprogram (FleRe) i NRK for rekruttering av personer med flerkulturell bakgrunn.
Visjonen er at «sammen skaper vi et Norge der alle hører til». Dette er et strategisk innsatsområde for både innhold og organisasjon. NRK har blant annet en flerkulturelle ordliste og intern veiledning for sine journalister. Denne gir råd om språkbruk rundt innvandring og etnisitet med hensyn til hvilke ord og begreper som skal brukes og hvilke som ikke skal brukes. Det er en lang OBS-liste og en enda lengre liste over ord og begrep som ikke skal brukes.
Blant annet anbefales det begrenset bruk av begrep som «innvandrer», «ikke-vestlig», «fremmedkulturell» osv. Etter sigende fordi begrepene kan være upresise eller stigmatiserende. Og det gis råd om å unngå å nevne etnisk bakgrunn i kriminalsaker eller andre sammenhenger, som kan bidra til stigmatisering.
NRK-plakaten er også tydelig på at historier som viser inkludering, vellykket integrering og positive bidrag fra innvandrere, skal vektlegges. Det er her VM-dekningen kommer inn. Dekning av negative sider som kriminalitet og integreringsutfordringer skal forklares med vekt på sosioøkonomiske årsaker, fattigdom og rasisme. Etnisitet, kulturelle eller religiøse faktorer skal ikke vektlegges.
NRK har med andre ord formalisert og institusjonalisert et tydelig strategisk og redaksjonelt rammeverk som skal fremme de positive sidene ved mangfold og inkludering og den ikke-vestlige innvandringen, samt dempe de negative sidene. Dette kaller de folkeopplysning. Men det har alle kjennetegnene til statlig styrt propaganda.
Ikke-vestlig innvandring og multikulturalisme fremstilles som ensidig positivt, mens de demografiske endringene, de enorme kostnadene og de samfunnsmessige utfordringer innvandringen ellers fører til, tones ned eller rammes inn og bortforklares som eksterne problemer (rasisme, høyreekstreme holdninger, sosioøkonomiske forhold, fattigdom og manglende støtteordninger og behov for enda større overføringer).
Den systematisk ensidige vinklingen gir seg utslag i jevnlig produksjon av «gladsaker» om innvandring, som fellesskapet og samholdet under fotball-VM. Det inkluderer reportasjer om hvordan innvandrere «redder» små distriktskommuner gjennom å ta jobber som nordmenn ikke vil ha, eller positive historier om vellykkede andre generasjons innvandrere som blir leger, advokater eller NRK-reportere.
I nyhetsdekningen underkommuniseres etnisitet i forbindelse med kriminalitet eller annen negativ atferd knyttet til innvandrere, som lav yrkesdeltakelse og overforbruket av sosiale ytelser, mens positiv representasjon løftes frem. Terrordekning er ofte misvisende. Etter jihadistiske angrep spekulerer NRK helst i andre retninger, i at gjerningsmannen er utilregnelig eller at årsaken ligger i andre «samfunnsproblemer».
Dette skaper inntrykk av at trusselen er diffus eller at kultur og islam ikke har noe med saken å gjøre. I programmer som Debatten inviteres ofte stemmer som rammer inn kritikk som «fremmedfrykt». Positive diffuse narrativer knyttet til innvandringen (mat, kultur, innovasjon) får bred plass, mens konkrete kostnader og ulemper, familiegjenforening, parallellsamfunn, æreskultur og befolkningsutskiftning får mindre plass.
Dette er klassisk framing og seleksjon av hva som skal vektlegges. Det former opinion i en retning som ikke reflekterer virkeligheten. Det fører til økende dissonans mellom den offisielle fortellingen staten formidler gjennom NRK og SSB og den faktiske empiriske virkeligheten.
SSB har lenge søkt å skjule hva den ikke-vestlige innvandringen koster. Anslaget er rundt 400–500 milliarder kroner årlig, som en følge av lav arbeidsdeltakelse og overforbruket av sosiale ytelser. Helt siden 1970-tallet har SSBs befolkningsfremskrivninger systematisk underestimert veksten i innvandrerbefolkningen. Likedan søkes det skjult at den ikke-vestlige innvandringen kommer til å føre til befolkningsutskiftning om få tiår, om den får fortsette som nå.
Dette er ikke fremmedfrykt, men enkel matematikk og demografi. Velferdsstaten presses stadig hardere. Barnevern og politi rapporterer om uforholdsmessig stor belastning i innvandrertette områder. Positive bidrag finnes, men det totale bildet er gjennomgående negativt på tvers av den virkeligheten SSB fremstiller, og langt fra den ensidige «berikelsen» som NRK formidler.
Det er med andre ord som fryktet. VM-dekningen med alle innvandrerinnslagene var ikke tilfeldig. Den var planlagt og en del av en sentralt styrt, omfattende og vedvarende statlig informasjonsoperasjon, i strid med NRK-plakaten og NRKs egne vedtekter, og i strid med alt som heter saklig, faktabasert og upartisk informasjons- og nyhetsformidling i et demokrati.
NRK arbeider målrettet med sikte på å påvirke det norske folks holdninger. Dette er politisk styrt kringkasting. Det er statsstyrt propaganda iverksatt av den politiske klasse som skattebetalerne tvinges til å betale selv over skatteseddelen. Mønster kommer til syne i vinkling, seleksjon av saker, kilder og rammeverk, språk og begrepsbruk. Det er planlagt og styrt og ikke tilfeldig. Sammenlikningen med nazi-propagandaen under krigen og Deutscher Fernsehfunk i DDR, er derfor ikke tilfeldig.
DFF var et renodlet propagandaverktøy for DDR-regimet. Alt innhold ble sensurert. Vesten ble karikert som dekadent og revansjistisk, mens Øst-Tyskland fremstod som et lykkelig og progressivt samfunn. Nyheter ble vasket i tråd med ideologi og partilinje. Underholdning tjente partiet, staten og regimet. Avvik ble straffet hardt, men ikke ulikt den stigmatiseringen som finner sted av innvandringskritikere i Norge i dag. Det var totalitær statspropaganda i en diktaturstat.
NRK opererer i et demokrati med tilsynelatende redaksjonell frihet, konkurranse og mulighet for kritikk. Likevel finnes slående paralleller og likheter når det gjelder narrativkontroll og omgangen med fakta. Begge institusjoner tjener en stats-/elitestøttet ideologi. I DDR var det marxist-leninisme og antikapitalisme. I Norge er det multikulturalisme som moralsk imperativ på innvandringsfeltet med vekt på «mangfold», «inkludering» og fremstilling av nasjonal kultur og identitet som et problem.
Begge, både DFF og NRK, bruker seleksjon og narrativstyrt utvalg i formidlingen: Positive eksempler fremheves, motstridende data dempes. Forskjellen er metode og kontekst. DFF hadde monopol og tvang. NRK møter konkurranse fra alternative kanaler, i Norge først og fremst av Document og en håndfull andre alternative medier.
Det tvinger frem noe selvkorreksjon. Likevel, som statsfinansiert aktør med enorme ressurser og rekkevidde, former NRK meninger og opinion etter direktiv fra den politiske elite av såkalte «folkevalgte». Det gjelder spesielt blant de som ikke søker alternative kilder, første og fremst den eldre generasjonen som fortsatt ser Dagsrevyen og tror på det de leser i Aftenposten og VG.
Dette er «myk makt», ikke direkte sensur, men kulturelt hegemoni gjennom rammeverk og henstillinger, og minst like effektivt. Håpet ligger i den yngre generasjon som søker alternative media, og som i langt større grad kan innhente relevant kontekst og kontradiksjon og bli satt i stand til å gjøre seg opp selvstendige meninger.
Å nekte å debattere trade-offs som økonomi, kultur, religion og trygghet er ikke bare uansvarlig. Det er direkte udemokratisk. At NRK har samme strategi på kontroversielle politikkområder som innvandring som BBC og SVT, gjør det ikke bedre. Vestlige liberale media lever i en venstredreid boble som prioriterer verdier over fakta.
Det kan bare ende galt, da dissonansen mellom den falske medievirkeligheten og den empiriske verden vi lever i, bare blir stadig større. Stadig flere har mistet tilliten til NRK og søker seg bort fra tradisjonelle narrativstyrte media. Men det er trist å se at det fortsatt er mange som bare har NRK, TV 2 og den statsstøttede pressen som informasjonskilder. De villedes av statskanalens propaganda. De skjønner rett og slett ikke hva som egentlig foregår.
Det ironiske er at de på toppen av det hele har «valgt» politikere som har tvunget dem til å betale for å bli lurt. Bare finansieringen av NRK koster norske skattebetalere nesten 8 milliarder i året. I tillegg kommer den statlige pressestøtten på nesten en halv milliard samt lønna til å holde alle de offentlig ansatte informasjons- og kommunikasjonsrådgiverne med arbeid.
Løsningen er ikke sensur, men mer transparens, bredere rekruttering, kontekst og alternative perspektiver, og avvikling av det statlige monopolet. Demokrati forutsetter fakta, sannhetssøking og at media speiler virkeligheten med alle dens nyanser, og ikke bare et ønsket, men fiktivt idealbilde.
Løsningen er enkel: Privatiser NRK! Avvikle pressestøtten! Spark yrkespolitikerne! La dem få sitte maks to perioder før de får sjansen til å bygge for tette nettverk. Send dem deretter ut i det virkelige livet, der vi andre lever, og lengst mulig bort fra det fiktive idealbildet de prøver å lure på velgerne.
Alternativt Forum 
Legg igjen en kommentar