Alternativt Forum

Det går mange elefanter omkring i Arendals gater. De vanker helst nede ved havna, rundt Pollen. Ingen ser dem. Ingen vil snakke om dem. Ingen vil vedkjenne seg dem. Det gikk en elefant i Arendals gater også for 140 år siden. Disse er mange flere. Og de er mye større.

Den elefanten som førte til Arendals-krakket i 1886, førte til økonomisk ruin for de formuende i Arendal, og vedvarende arbeidsløshet og stor nød og fattigdom for resten av befolkningen i Arendal og Nedenæs Amt.

Elefantene som går rundt Pollen under Arendalsuka, har potensial til å trampe hele landet flatt og bringe befolkningen ut i nød og vedvarende fattigdom og til og med krig. De er synlige for dem som vil se. Men bare noen ganske få tør å snakke åpent om dem. Og de er ikke invitert til Arendal.

Besøkende til Arendalsuka blir ubehagelig påminnet om at noe ikke er som det skal være, når de, på vei til en forlenget ferieuke med reker og øl på skattebetalernes regning, må passere det store og spøkelsestomme Morrow-bygget langs E18.

Som skipsreder Axel Nicolay Herlofson, snakker de imidlertid om alt mulig annet enn elefanter. Som i 1886 er virkelighetsflukten og skuespillet det samme. Omfanget og konsekvensene av det krakket vi alle skjønner må komme, er bare mye, mye større.

Morrow-fadesen er bare et forvarsel. Drøyt 5 milliarder kroner er blåst, mesteparten statens penger, dvs. dine og mine penger. Drømmen om en batterifabrikk og 2500 arbeidsplasser (10.000 med alle ringvirkningene som kommunen fantaserte om), kan arendalittene se langt etter. De 180 som fikk jobb der en stakket stund, går nå på Nav, sammen med en fjerdedel av Arendals øvrige arbeidsføre befolkning.

Hele skuespillet i Pollen – de selvforherligende flosklene, de endeløse panelene om «fargerikt fellesskap», «grønn omstilling», «inkluderende arbeidsliv», «bærekraftig vekst» og det «vitale demokratiet» – kan minne om skuespillet og svindelen som forårsaket Arendals-krakket i oktober 1886.

Dét var ikke bare et uhell på børsen. Som «Roy» påpekte i et kommentarfelt, var det historien om hva som skjer når samfunnets ledende sjikt velter seg i andres penger, fortaper seg i sine egne falske fortellinger og fullstendig mister kontakten med den rå, fysiske og økonomiske virkeligheten.

I 1886 var Arendal Norges ubestridte sjøfartsby, en maktbastion bygget på generasjoner med kystkultur og rederivirksomhet. Banksjef og skipsreder Axel Nicolay Herlofson drev Arendals Privatbank. Han forfalsket regnskapene systematisk og drev en lyssky operasjon lik en Ponzi-svindel, for å tette hullene i egne stormannsgale spekulasjoner.

Han holdt fasaden oppe i årevis. Da korthuset kollapset, ble banken slått konkurs. Herlofson forsøkte å flykte, men ble arrestert på kaia i Kristiansand og dømt til seks års straffarbeid som festningsslave på Akershus. Sjokket var totalt. Hundrevis mistet arbeidet, bedrifter gikk over ende, arbeidsledigheten i området eksploderte, og de som kunne, flyttet bort.

Krakket markerte slutten på Arendals storhetstid som sjøfartsmetropol. Det tok generasjoner å komme seg. I dag kan det være grunn til å spørre seg om Arendal noensinne kom til hektene igjen. Agder, og særlig Øst-Agder og Arendals-regionen, scorer dårlig på de fleste sosio-økonomiske parametere.

Nye tall fra Nav viser at nesten hver fjerde person i Agder (23,2 %) i arbeidsfør alder, mellom 20 og 66 år, står utenfor arbeid og utdanning. Det er enda flere i selve Arendals-regionen. Det er flere enn landsgjennomsnittet utenfor arbeid, flere i lavinntektsgruppen, flere med lavt utdanningsnivå og flere på trygd, osv.

Av de drøyt 700.000 som sto utenfor arbeidsstyrken i Norge i 2025, mottok 457.000 trygd fra Nav. Det representerer enorme beløp i tapt verdiskapning, tapt skatteinngang og økte sosiale utgifter. Det må de som arbeider dekke inn i form av økte skatter.

De mange som kan jobbe, men som ikke gjør det, er nettopp en av de store elefantene som ingen tør snakke om i Arendal. For de er også velgere. Og de er mange. Og de blir stadig flere. Alle skjønner at det ikke er noen rimelig forklaring på at Norge har dobbelt så mange på trygd og dobbelt så mange på sykelønn som våre naboland.

Helsetilstanden er ikke noe dårligere i Norge. Men dét er det ingen som våger å si. Derfor tør ingen, fra Rødt til FrP, å gjøre noe med sykelønnsordningen. Det er heller ingen som tør å innrømme at vi har skjult en stor del av den reelle arbeidsledigheten i en oversysselsatt, forvokst og svært kostbar offentlig sektor.

33 % av arbeidsstyrken i Norge jobber nå i det offentlige. Hadde det vært like mange som jobbet i det offentlige i Norge som snittet i OECD (18,4 %), ville ikke arbeidsledigheten vår vært på 4,3 %, men på 18,9 %! Men heller ikke dét er det noen som tør å si. Det er en av de aller største elefantene i Arendal.

Og ingen tør å si at den ikke-vestlige innvandringen spiser opp hele det årlige uttaket fra Oljefondet, som en følge av den lave arbeidsdeltakelsen i disse innvandrergruppene, det høye forbruket av sosiale ytelser, den lave skatteinngangen og merbelastningen de representerer på den samfunnsmessige infrastrukturen – som sykehus, veier, jernbane, med mer.

Dén elefanten er i ferd med å rasere velferdsstaten. Det kostet oss 560 milliarder i 2025 og vil koste storsamfunnet, dvs. de som jobber og betaler skatt, stadig mer i årene som kommer.

Om vi ikke hadde hatt den ikke-vestlige innvandringen, kunne oljeprovenyet dekket hele den personlige inntektsskatten. Du og jeg kunne brukt skattepengene til helt andre ting. Men heller ikke dét er det noen som vil snakke om under Arendalsuka.

Og mens beredskap er et av hovedtemaene under årets Arendalsuke, er det ingen som tør å spørre om hvorfor norske politikere egger til krig og ikke til forhandlinger med Russland når de samtidig har lagt ned det norske forsvaret!?

Og når det gjelder samfunnssikkerheten er det heller ingen som spør om hvorfor PST har fjernet venstreekstremisme fra trusselvurderingen, eller hvorfor VG omskriver islamistisk terror til «voldelig ekstremisme»!?

Den elefanten er stor nok for alle som vil se. Forekomsten av høyreekstrem terror i Europa det siste tiåret er kun en brøkdel av forekomsten av islamistisk og venstreekstrem terror. Likevel fremstilles det som om det var motsatt. Selv ikke EU (Eurostat) benekter dette i sine statistikker. Men PST og VG gjør det i Arendal!

Eskapismen og virkelighetsflukten i Pollen i 2026 har mange likhetstrekk med løgnen og svindelen som førte til Arendals-krakket i 1886. Konsekvensene kommer bare til å bli mye mer omfattende.

Nøden og elendigheten som fulgte med Arendals-krakket, tvang fram stiftelsen av arbeiderforeningen Samhold, som igjen direkte ledet til opprettelsen av Det norske Arbeiderparti i Barbu året etter, i 1887.

Dét er den store ironien. I dag er det Arbeiderpartiets representanter som fører folket bak lyset. De kan åpenbart ikke sin egen historie. Sammen med Høyre og de andre stortingspartiene er de hovedansvarlig for de mange elefantene ingen tør snakke om på Arendalsuka.

Men i stiftelsen av arbeiderforeningen Samhold ligger det både håp og fortvilelse. En krise etterlater sår som ikke gror, men den kan også skape politisk nyorientering. I 2026 forfalskes regnskapene, og realitetene fortegnes på en mer sofistikert, men ikke mindre virkelighetsfjern og samfunnsskadelig måte.

Støre og Arbeiderpartiet – og store deler av det politiske og byråkratiske etablissementet som hekker rundt Pollen – snakker om grønne arbeidsplasser, industriell renessanse og sosial bærekraft mens de pøser offentlige milliarder inn i prosjekter som Morrow.

Resultatet er konkurs, tapte statlige lån og garantier i fleremilliardersklassen, en region som, til tross for Arendalsuka, fortsatt sliter med strukturelt utenforskap, og et land som i flere viktige samfunnssektorer samtidig er i ferd med å bli kjørt i grøfta.

Narrativet om den store omstillingen holdes i live med konferanser, pressemeldinger og selvforherliggjørende åpningstaler, mens de underliggende realitetene forblir en bløff. Det er den samme mekanismen: fiksjon foran fakta, fasade foran virkelighet og andres penger (skattebetalernes) som blir brukt til å holde de politisk korrekte, men falske fortellingene flytende.

Krakket i 1886 var brutalt, men lokalt. Dagens versjon er mer diffus, spredt over flere sektorer og politisk legitimert av det gode selskap, men konsekvensene for dem som står utenfor, kan bli like brutale, og langt flere vil rammes. Det er nasjonens fremtid den politiske eliten gambler med, slik Herlofson gjorde det med Arendals fremtid.

Spørsmålet det er grunn til å stille seg, er om det vil få politiske konsekvenser, eller om skuespillet bare vil fortsette? Vil FrP ta over som det bærende regjeringspartiet? Og vil FrP i så fall avsløre elefantene og jage de bort når de kommer i posisjon? Eller vil de falle inn i de samme illusjonene og bortforklaringene som Arbeiderpartiet og Høyre før dem?

Eller må det en helt ny politisk bevegelse til – en som tar utgangspunkt i den samme nøkternheten overfor elitefortellinger som Samhold gjorde i Barbu utenfor Arendal i 1887?

Kan befolkningen i landsdelen på nytt bli arnestedet for en politisk vekkelse som setter virkeligheten foran flosklene, sannheten foran bedraget og politisk ærlighet foran politisk svindel?

Om man tar seg en tur til Sørlandssenteret, er det liten grunn til optimisme. Om en ser på erfaringen fra da FrP kom i regjeringsposisjon i 2013, er det enda mindre grunn til å være optimistisk. Og om en ser på programmet til Arendalsuka, er det liten grunn til å tro at noe vil endre seg.

Arendalsuka er blitt en årlig ritualisering og bekreftelse av status quo: en midlertidig oppblomstring av snakk, nettverk og selvbekreftelse i en by som resten av året bærer preg av de strukturelle problemene den samme eliten helst ikke snakker om.

Besøk Arendal i oktober. Da ser du ikke mye til resultater fra alt snakket under Arendalsuka, men en by på størrelse med «halvdelen av en amerikansk kirkegård, bare dobbelt så dau», for å stjele en linje fra en sørlending og pressemann, som dessverre selv for lengst er dau.

Arendals-krakket i 1886 minner om at når de ledende lagene mister grepet på den rå økonomiske virkeligheten, må vanlige folk betale regningen. Men også om at politisk fornyelse noen ganger fødes ut av nettopp den smerten. Sånn sett representerer 1886 et håp.

I mellomtiden kan vi ikke annet enn å synes synd på arendalittene. Først ble de lurt av sugerørsfolkene i Morrow. 5 milliarder rett ut av vinduet.

Deretter ble de lurt av sine egne politikere. 10.000 arbeidsplasser ble til null: 0!

Og hvert år, i en uke i begynnelsen av august, like sikkert som makrellen, blir de lurt på nytt av den politiske eliten som kommer i de sorte limousinene ens ærend fra Oslo til Arendal for å spise reker og drikke øl på deres og oss andres bekostning.

På samme måte som de ble lurt av skipsreder Axel Nicolay Herlofson i 1886.

Øystein Steiro Sr.