Alternativt Forum

I et europeisk og internasjonalt perspektiv er partiene i Norge å betrakte som forskjellige fraksjoner av sosial­demokratiet. I Norge er vi stort sett alle for sosial­demokrater å regne. Det finnes ikke noen egentlig opposisjon i norsk politikk, eller noe klart alternativ til den politikken som føres. Skiftende regjeringer fører i hovedtrekk den samme økonomiske politikken.

Det er destruktivt, for venstre­sidens radikale omfordelings­politikk, Arbeider­partiets ekspansive finans­politikk og stortings­partienes felles og hodeløse globaliserings­politikk utgjør sammen med innvandrings­politikken en særdeles giftig blanding som er i ferd med å ødelegge norsk økonomi.

Marx sitter fortsatt i ryggmargen hos Rødt og SV. De insisterer riktignok ikke lenger på å overta produksjons­midlene med vold (om i det hele tatt), men de vil omfordele verdiene fra de rike gjennom skatter og statlig styrt ekspropriasjon. Og de vil helst arbeide så lite som mulig selv. Deres omfordelings­politikk innebærer en mer subtil og – enn så lenge – mindre voldelig, men ikke mindre radikal omfordeling av verdiene.

Arbeiderpartiet er med på notene og klamrer seg fortsatt til troen på at Keynes’ ekspansive finans­politikk, innvandring og stadig vekst i offentlige utgifter kan kjøpe tilstrekkelig mange stemmer til at de fortsatt kan beholde makten. De bryr seg ikke om at jo større staten blir, jo mindre blir verdi­skapningen i privat sektor. Og de bryr seg ikke om at jo høyere ikke-vestlig velferds­innvandring, desto flere munner blir det å fordele de reduserte inntektene på. De viser til en eldrebølge som knapt eksisterer, og fornekter innvandrings­bølgen som er i ferd med å velte velferds­staten.

Og uten forbehold har neo-liberalistene i Høyre og FrP slukt Ricardos teori om internasjonal arbeidsdeling. Sammen med multi­kulturalistene i de øvrige partiene har de et medansvar for en globaliserings­politikk som har ført til eksport av norske arbeids­plasser og masse­innvandring av ikke-vestlige innvandrere med svært lav arbeids­deltakelse og et enormt forbruk av sosiale ytelser. Det koster fellesskapet flere hundre milliarder kroner i året.

Mistroen til markedet har ført til en altfor stor stat. Omfordelings­politikken har ført til enorm vekst i offentlige utgifter. Det samme gjelder innvandrings­politikken. Samtidig er det for flere grupper blitt mer attraktivt å høste trygd og gå sykmeldt enn å jobbe. Det svekker samfunnets arbeids­produktivitet og inntekts­siden i stats­regnskapet, samtidig som de offentlige utgiftene stadig øker.

De økte utgiftene søkes kompensert ved økte uttak fra Oljefondet og ved at de som er i arbeid, skattlegges stadig hardere for å finansiere over­føringene til de mange som velger utenforskap fremfor produktivt arbeid. Det blir imidlertid som å pisse i buksa for å holde varmen på en kald vinterdag. Det løser ingen av de underliggende strukturelle problemene.

Samtidig er gründere og investorer drevet ut av landet av en destruktiv formuesskatt. Det svekker innovasjons- og omstillings­evnen i industrien og i en fastlands­sektor som allerede er bekymrings­verdig liten, ensidig og veldig sårbar.

Vi kan se for oss en fremtid med vedvarende inflasjon og redusert kjøpekraft, høy rente, ytterligere svekket konkurranse­evne og fortsatt vekst i offentlige utgifter. Det vil på et tidspunkt føre til økt sosial og politisk uro når Oljefondet en gang tar slutt. Og det kan, som Nicolai Tangen advarte om på Arendalsuka, skje før vi aner det.

Denne utviklingen er ikke tilfeldig. Den speiler en dypere ideologisk konsensus der staten ses som den naturlige forvalteren og fordeleren av ressurser, og der markedets signaler – priser, lønninger og konkurranse – underordnes politiske mål om «rettferdig fordeling», «inkludering» og det som fremstilles som «sikker styring». Det er imidlertid en type styring som styrer mot stupet.

Friedrich Hayek, nobelpris­vinner i økonomi, advarte lenge nettopp mot konsekvensene av en slik politikk. I et intervju fra 1987, som alle som er opptatt av landets fremtid bør se, påpeker han i sin kritikk av Keynes, at ekspansiv politikk hadde sin berettigelse midlertidig under den ekstreme deflasjonen på 1930-tallet, men at den samme logikken, gjort til permanent politikk, fører til inflasjon, feil­allokering av ressurser og en stadig større offentlig sektor som til slutt undergraver den private verdi­skapningen den lever av.

Forsterket av olje­inntektene og uansvarlige politikere, har denne logikken fått særlig fruktbart jordsmonn i Norge. Det har vært lett å kjøpe seg stemmer med over­føringer og sjenerøse velferds­ordninger, la offentlig sektor fortsette å vokse og å dekke inn de økte offentlige utgiftene med oljepenger.

I Norge utgjør de offentlige utgiftene i dag rundt 65 prosent av fastlands-BNP. Det er langt mer enn noe annet land i OECD. I tillegg er det dobbelt så mange ansatte i offentlig sektor. Det er dobbelt så mange uføre, og dobbelt så mange er sykmeldt. Det er ganske vilt. Vi er selvsagt ikke dobbelt så syke og uføre i Norge som i våre naboland.

Det er rett og slett blitt for lett å bli trygdet, og det er for lett å kunne sykmelde seg selv. Det er mer fordelaktig enn å jobbe. Insentivene blir helt gale. Men det er selvsagt populær politikk. Det er slik særlig venstresiden sanker stemmer. Og det er derfor verken FrP eller Høyre tør ta tak i eksempelvis syke­lønns­problematikken.

Og her ser vi den subtile radikalismen hos Rødt og SV i praksis. De snakker ikke lenger om å overta fabrikkene. De snakker om «omverføringer» og «rettferdig omfordeling», «rettferdige progressive skatter», arveskatt og «ekspropriasjon» av verdier fra dem som har til dem som ikke har – gjennom politiske vedtak og stadig høyere skattesatser på arbeid, kapital og eiendom.

Målet er det samme: å svekke den private eiendoms­retten og insentivene til individuell innsats til fordel for kollektiv fordeling. Når de samtidig forsvarer de mest sjenerøse ytelses­ordningene, fullfører de sirkelen: De som skaper verdier, skal betale mer, mens de som står utenfor, skal belønnes mer.

De sjenerøse overførings­ordningene er et klart signal til de unge om at arbeid ikke nødvendigvis er den beste veien til fremgang og økonomisk trygghet. Omfordelings­politikken er den sosial­demokratiske varianten av sosialisme og kommunisme. Og i Norge er det tatt ut til det ekstreme.

Det ser vi ved at stadig flere ungdommer heller lar seg trygde enn å arbeide eller gå på skole. Det samme skjer med de ikke-vestlige velferds­innvandrerne. De kommer ikke til Norge på grunn av det gode klimaet. Og vi ser det med kvinner i omsorgsyrker, som er dobbelt så tilbøyelige til å la seg sykmelde som kvinner i de samme yrkene i våre naboland. Det er ikke fordi de er dobbelt så syke som kvinnelige danske omsorgs­arbeidere. Det er selvsagt fordi de kan.

Det er ikke vanskelig å gjette hvilke partier disse gruppene stemmer på. Arbeider­partiet har gjort denne logikken til sitt politiske livsgrunnlag. Den ekspansive finans­politikken – stadig høyere offentlige utgifter, finansiert delvis gjennom oljepenger – fungerer som en permanent valgkamp. Med hver ny milliard til velferd, hver økning i overføringene, kjøper de lojalitet hos store velger­grupper.

Hayek så klart denne mekanismen. Den kalles klientelisme. Når staten får makt til å omfordele gjennom skatter og over­føringer, bruker politikerne den til å bygge klientell. Og jo større andel av befolkningen som mottar mer fra staten enn de betaler inn, desto vanskeligere blir det å reversere kursen. Det blir en aksellererende ferd mot en ødelagt økonomi.

Det strukturelt olje­korrigerte under­skuddet ligger nå på over 12 prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge. Dette er ikke bærekraftig forsiktighet. Dette er ikke «sikker styring». Det er en utsettelse av regningen.

Samtidig har den borgerlige siden, inkludert FrP, i praksis akseptert den samme rammen. I navnet til frihandel og komparative fortrinn har de støttet en globaliserings­politikk som har åpnet for både eksport av arbeids­plasser og avståelse av suverenitet og kontroll over våre egne komparative naturgitte fortrinn til EU, samt til økt innvandring da de selv satt i regjering.

Dette er ikke laissez faire-argumenter mot staten. Dette er ikke uttrykk for fremmedfrykt eller rasisme. Dette er ikke kritikk av de som utnytter systemet. De følger bare insentivene politikerne legger opp til. Det er kritikk av systemt. Det er en kritikk av uansvarlige politikere. Det er basert på et enkelt, men brutalt regnestykke.

En politikk som systematisk favoriserer grupper med lav arbeids­deltakelse, lavere skatte­bidrag og høyere forbruk av sosiale ytelser, forsterker nettopp den ekspansive logikken Arbeider­partiet livnærer seg av. Den øker behovet for over­føringer, og dermed behovet for enda mer olje­penge­bruk og enda høyere skatter fra den produktive delen av befolkningen.

Resultatet er en ond sirkel. Konkurranse­utsatt privat sektor – den som faktisk genererer eksport­inntekter og skatte­inntekter – presses fra flere kanter. Høye arbeids­kraft­kostnader, høyt skatte­trykk, et sjenerøst velferds­system som trekker arbeids­kraft ut av markedet, samt en innvandrings­politikk som øker presset på de samme ordningene.

Konkurranseevnen svekkes. Produktivitets­veksten blir for lav. Og når olje­inntektene etter hvert flater ut eller faller, eller en inter­nasjonal krise reduserer Oljefondet til en brøkdel, sitter vi igjen med en offentlig sektor som er altfor stor, en privat sektor som er altfor liten, og en betydelig andel av den yrkesaktive delen av befolkningen har vent seg til at staten tar regningen.

Hayek minnet oss om at priser og private eiendoms­rettig­heter er de eneste mekanismene som kan formidle den spredte kunnskapen i et stort og komplekst marked, slik at ressurs­bruken blir mest mulig effektiv. Når politikerne erstatter disse subtile og uoversiktlige, aggregerte signalene med politiske mål om omfordeling, mister samfunnet evnen til å tilpasse seg. Ressurs­allokeringen blir feil. Feil­investeringer hoper seg opp. Produktiviteten går ned. Og konkurranse­evnen svekkes.

Folk tilpasser seg de insentivene de møter. Når det lønner seg mer å være syk eller ufør enn å arbeide, vil flere bli syke og uføre. Når det lønner seg politisk å love mer velferd finansiert av oljepenger, vil politikerne gjøre nettyopp dét. Når det ikke finnes noen reell opposisjon som utfordrer selve rammen, vil systemet fortsette til det ikke lenger kan. Til det går i oppløsning.

Norge har fortsatt et enestående utgangspunkt. Forsynet har vært sjenerøst med en overflod av natur­ressurser. Oljefondet og finans­formuen har enorme dimensjoner. Formelt sett er arbeids­ledig­heten lav, selv om den skjuler store mørketall gjennom over­syssel­settingen i offentlig sektor og ved at mange som kan arbeide, heller går på trygd. Leve­standarden er fortsatt høy.

Men dette er ikke et bevis på at politikken fungerer. Det er et bevis på at vi har hatt råd til å videreføre en politikk som undergraver sitt eget fundament. Det har vi kunnet gjøre fordi vi tilfeldigvis har funnet olje i Nordsjøen.

Den giftige blandingen av radikal omfordeling, keynesiansk ekspansjonisme, masse­innvandring og ukritisk globalisering har for lengst begynt å vise seg i form av vedvarende høyt sykefravær, stigende uføre-andeler, svekket konkurranse­evne og en offentlig sektor som spiser en stadig større del av kaken.

Det som mangler, er ikke mer av det samme. Det som mangler, er en politikk som tør å si at privat verdi­skapning er forutsetningen for all velferd, at insentiver betyr mer enn intensjoner, og at staten ikke kan kjøpe seg ut av de problemene den selv skaper – ikke engang med oljepenger.

Som ‘gode’ sosialdemokrater må vi si, at de som ikke kan jobbe, de må vi hjelpe. Og som gode sosialdemokrater må vi si, at de som kan jobbe, de må jobbe. Og som gode sosialdemokrater må vi anerkjenne at vi trenger en stat, men at den bør være minst mulig. Og vi må erkjenne at vi trenger et skattesystem som legger til rette for innovasjon og størst mulig verdiskapning. Bare slik kan velferdsstaten opprettholdes og videreutvikles.

Inntil noen partier våger å ta tyren ved hornene og formulere et reelt alternativ til et sosial­demokrati og en velferds­stat som er i ferd med å sage over grenen den selv sitter på, vil Norge fortsette å drive mot den fremtiden Hayek advarte mot: en stadig større stat, stadig svakere insentiver til arbeid og skaperevne, og en stadig mer politisert fordeling av en stadig mer sårbar velstand.

Det kan ikke ende godt!

Øystein Steiro Sr.