Alternativt Forum

Debatten om norsk økonomi domineres av en liten gruppe aldrende samfunnsøkonomer som alle er snytt ut av det samme sære miljøet ved Økonomisk institutt på Blindern. De har gjerne startet sin karriere i det såkalte jerntriangelet mellom Finansdepartementet, Norges Bank og Statistisk Sentralbyrå. Senere har de fått seg langt bedre betalte jobber, som sjeføkonomer i de private bankene og som faste medieorakler i den narrativstyrte finanspressen. Deres forvrengte syn på statens rolle og på markedet har de imidlertid beholdt intakt.

Foruten at de, på samme måte som Jens, alle kommer fra Blindern, er det tre ting som kjennetegner dem: De har alle den røde partiboka i orden, selv om de gjemmer den på innerlomma. De uttaler seg om rentebaner, pris- og kursutvikling og økonomiske sammenhenger som om økonomi var en eksakt vitenskap og som om bare de vet svarene. Og de tar alle konsekvent feil, hele tiden. Utviklingen innhenter dem omsider og eksponerer deres tvilsomme virke som spåkoner, men da er som regel allting glemt, og de kan begynne på ny frisk.

At de hver gang tar feil, er nå én ting. Blant «vanlige folk» er det få eller ingen som bryr seg om dem. Og i finansmiljøene er det ingen, i hvert fall blant investorene, som gidder å høre på dem. De er mer til irritasjon enn de er en kilde til informasjon og kunnskap. Men de er likevel ikke uten innflytelse. Den politiske klasse og de 169, som kan lite om det meste utenfor partikontorene – og enda mindre om økonomi, hører åpenbart på dem. Og de har mer eller mindre monopol på å forklare regjeringens økonomiske politikk i Finansavisen, Dagens Næringsliv og NRK.

De er farlige, ikke bare ved at de konsekvent tar feil, men ved at de tar den selvglorifiserte «norske modellen» for gitt. Når den en sjelden gang blir utfordret, som da Martin Bech Holte ga dem en leksjon om hvorfor det gikk galt i «Landet som ble for rikt», piler de til skansene som forskremte høns, med de mest kunstferdige bortforklaringer. Husholdningene føler det på kroppen, men de fleste er kanskje ikke fullt klar over at den norske modellen med en statstung, oljedrevet, sosialdemokratisk velferdskapitalisme, representerer et ekstremt ytterpunkt blant OECD-landene, og den kan vanskelig karakteriseres som en suksess.

Den ensidige oljeøkonomien, og finansformuen den har skapt, er én ting. Det er dessuten mange vesteuropeiske land som har en stor velferdsstat. Men ingen har en offentlig sektor så stor som Norges. Ingen har heller en stat som samtidig er landets største kapitalist, med en stor oljeformue på statens hånd, og som samtidig er største eier på landets børs, med kontrollpost i den største banken og et offentlig konsum med overføringer og en skatte- og avgiftspolitikk som gjør husholdningene like avhengige av politiske vedtak som av lønn og egen innsats. Den svenske næringsministeren var ikke langt unna sannheten da han karakteriserte Norge som «den siste kommuniststat», etter at mikrofonen var slått av og han trodde at ingen hørte ham.

Norge har uomtvistelig de desidert sterkeste statsfinansene i OECD. Likviditeten er enestående. Men dét er ikke den underliggende driften i Fastlands-Norge. Den er dårligere enn økonomien i mange OECD-land. Og det er driften i fastlandsøkonomien, eller det lille som er igjen av den i privat sektor, den økonomiske politikken må vurderes ut fra, ikke at forsynet har vært sjenerøst og forsynt Norge med rikelige mengder olje, gass og vannkraft. Det voksende underskuddet dekker staten inn med stadig større uttak fra Oljefondet. Det dekker over det økonomiske vanstyret i fastlandsøkonomien. Og det dekker over en abnorm og paradoksal form for statskapitalisme.

Tilgangen til den store oljepengesekken, samt det tunge statlige eierskapet i fastlandsøkonomien, gjør ikke bare staten til dommer i markedet. I Norge er staten også den mest dominerende spilleren på banen. Det undergraver markedsmekanismen, men gir staten, og den politiske klassen som styrer den og pengestrømmene, enorm makt og innflytelse.

Den utøves gjennom politiske ansettelser, tildeling av konsesjoner, eierstyring, skattesatser, avgiftspolitikk og gjennom en omfordelingspolitikk med massive overføringer. Det er dette Støre og Stoltenberg kaller «trygg styring»!? Men det er i realiteten et «styrt ran» ved å ta fra noen velgergrupper og gi til andre. Det oppleves ikke bare som urettferdig for dem det går ut over. Det undergraver dessuten incentivstrukturen i markedet, som kapitalismen hviler på, og dermed undergraver det velferdsutviklingen for oss alle.

Det legger til rette for habilitetsbrudd, rent-seeking, vennskapskapitalisme, klientelisme og kortsiktig politikk som skaffer velgere, fremfor kostnadskrevende, men nødvendige langsiktige investeringer i viktig samfunnsmessig infrastruktur, men som ikke gir umiddelbar uttelling på velgerbarometrene. Det kan vanskelig sies å være «trygg styring»! Det er ansvarsløs og kortsiktig politikk – og sløsing med fellesmidlene.

Det paradoksale ved den norske modellen er ikke bare statens dominerende størrelse, at fellesmidlene misbrukes og at staten overstyrer der den bør holde seg mest mulig unna gjennom en destruktiv skatte- og avgiftspolitikk og en ekstrem omfordelingspolitikk, men samtidig at staten ikke intervenerer der den bør intervenere, for å sikre at markedet fungerer som det skal.

Norge er et lite land og et lite marked, som er enda mindre enn det kunne vært, om ikke staten var så stor. Mange produsenter og konkurranse mellom dem er en forutsetning for at markedsmekanismen skal fungere. Den fungerer bare når den som tar for høye priser, leverer dårlig eller sover i timen og mister kunder til noen som gjør det bedre. Å intervenere for å sikre effektiv konkurranse er imidlertid noe den norske staten gjør bare i svært liten grad, langt mindre enn i eksempelvis USA og de fleste land i EU, til tross for at vi har det samme konkurranseregelverket som EU. Det er kanskje ikke så rart. De 169 skjønner trolig lite av hva som foregår, og at konkurransereglene er til for å beskytte markedet og forbrukerne.

En liten økonomi med små markeder, som i Norge, er av naturlige grunner strukturelt utsatt for monopoltendenser. Det er etablert dominerende oligopoler i nesten alle bransjer, med det til følge at norske forbrukere betaler mer enn de ellers ville gjort for varer og tjenester som er billigere i våre naboland og andre land det er naturlig å sammenlikne oss med. Det er strukturen i markedet, sammen med en dominerende og ineffektiv stat, som driver kostnadsnivået i norsk økonomi, heller enn det høye lønnsnivået. I Norge møter du oligopoler overalt: i butikken, i banken, når du skal kjøpe forsikring eller bensin eller poteter og aviser eller se på TV.

I dagligvarehandelen er det et rent oligopol. Tre dagligvarekjeder styrer nesten hele markedet: NorgesGruppen (44 %), Coop (29 %) og Rema 1000 (24 %). Slik har det vært i årevis. For kundene ser det ut som mangfold, med ulike skilt som Kiwi, Meny, Spar, Extra, Obs og Rema. Bak skiltene sitter tre innkjøpsapparater, tre grossistsystemer, tre logistikksystemer og tre eiendomsstrategier.

Dette er et høyt konsentrert oligopol med høye etableringshindringer. Tilgang til lokaler har i årevis vært sperret av eksklusive leieavtaler og negative servitutter. Lidl og ICA har allerede forsøkt å komme inn i det norske markedet, men måtte gi opp forsøket etter kort tid. De tre overvåker hverandres priser uke for uke og trenger ikke hemmelige møter for at prisene skal bevege seg i takt.

Kjedene kommer med det vanlige svaret: at marginene er lave. NorgesGruppen omsatte for 125,3 milliarder kroner i 2025, med en driftsmargin på 3,3 % og et årsresultat på 3,95 milliarder. En margin på tre øre per krone høres beskjedent ut, men gir et ufullstendig bilde som en følge av de høye volumene. Lav omsetningsmargin og høy kapitalavkastning kan leve side om side når volumet er stort, etterspørselen stabil og nyetablering nesten umulig. Egenkapitalavkastningen i NorgesGruppen er jevnt over på hele 20 %. Det er ikke uten grunn at Reitan og Hagen er blitt multimilliardærer.

Landbrukssamvirket med Tine, Nortura og Felleskjøpet er nær et rent monopol. I tillegg beskytter staten norske landbruksprodukter fra utenlandsk konkurranse gjennom importvernet. De høye matvareprisene i Norge skyldes i stor grad konsentrasjonen i dagligvarehandelen, landbrukssamvirket og importvernet. De høye matvareprisene er i stor grad selvpåførte, som en følge av at konkurransemyndighetene ikke håndhever konkurranseregelverket.

Det samme gjelder renta. Den er høyere i Norge enn i våre naboland. Årsaken er mye den samme. Én ting er rentepolitikken, men bankmarkedet er mer sentralisert og konsolidert i Norge enn i Sverige og Danmark. Den største banken, DNB, er majoritetseid av staten og kontrollerer omkring en fjerdedel av privatmarkedet og enda mer av bedriftsmarkedet. De lokale sparebankene er fusjonert inn i Sparebanken Norge og Sparebank 1-alliansen. I 2025 hadde bankene en samlet egenkapitalavkastning på 14,0 %. DNB leverte 15,9 %. Det er meget høyt med tanke på at risiko og nedside for bankene er dekket av staten.

Noe tilsvarende gjelder i forsikringsbransjen. De fire største selskapene (Gjensidige, If, Fremtind og Tryg) kontrollerer hele 80 % av markedet. Det samme gjelder bensin og diesel. Det er fem bensinstasjonkjeder, som åpenbart koordinerer prissettingen på bensin. I tillegg er allerede over 50 % av prisen satt av staten gjennom avgifter. Som om dét ikke er nok, er til og med det vi får servert av nyheter og kommentarstoff i pressen, sterkt sentralisert og konsentrert.

Pressen er konsolidert i tre store mediehus: Amedia, Schibsted og Polaris Media. Er det rart de opererer som et rent ekkokammer, like ensartet i sin nyhets- og meningsformidling som bankene, forsikringsselskapene, dagligvarekjedene, apotekene og bensinstasjonene er i sin prissetting? I tillegg har staten en hånd på rattet gjennom pressestøtten. Og NRK er et rent statsmonopol som skattebetalerne finansierer enten de vil eller ei.

Når konkurransen forsvinner, slutter prisen å være informasjon. Den blir en avgift de etablerte virksomhetene kan kreve inn. Overskuddet slutter å være belønning for risiko og innsats, og blir en fastrente som kan høstes uten risiko og en terskel mot etablering av nye konkurrenter. Når staten eller et monopol bestemmer prisen, er det ikke et marked lenger. Konkurranse er forutsetningen for at privat eiendom og fri prisdannelse skal tjene flere enn eierne som allerede sitter med hyllene, utlånene, premiene, pumpene, meningene og overskriftene.

Adam Smith visste at kjøpmenn sjelden møtes uten at samtalen ender i en sammensvergelse mot kundene. Det er derfor den kapitalistiske orden trenger regler mot nettopp dét. Ikke for at staten skal overta butikken. Heller ikke for at staten skal styre butikken, men for å forhindre at butikken styrer markedet. Statens oppgave er derfor tosidig, og i den rekkefølgen. Den skal intervenere minst mulig, men intervenere når det er nødvendig for at markedet skal kunne fungere. Den skal knuse karteller, stanse fusjoner som stenger døren for andre, rive etableringshindre og gjøre det vanskelig for dem som utnytter sin markedsmakt.

I Norge er det motsatt. Typisk for den norske statskapitalismen er en forvokst og altfor stor og dominerende stat, og paradoksalt nok en stat som ikke intervenerer når den skal. Å la tre matvarekjeder, en håndfull banker og forsikringsselskap og tre mediehus styre det lille som er igjen av privat initiativ i Norge, er langt på vei mot en kommunistisk planøkonomi.

I praksis møter folk de samme få aktørene når de handler mat, tar opp boliglån, forsikrer huset, fyller tanken og leser avisen. Det er ikke «sikker styring». Det er heller ikke god styring. Norge er strukturelt utsatt for monopoltendenser med et lite marked med få tilbydere som ser hverandre i kortene, og høye terskler skjermer mot nye konkurrenter. Desto viktigere er det med en stat som skjønner sine egne begrensninger, men som intervenerer når det er nødvendig for å sikre at markedet fungerer.

Når matkjeden eier apotek, når samme familie eier både Rema og Uno-X, og når bankalliansen eier forsikring, øker ikke bare stordriftsfordelene og synergiene. Evnen øker til å holde på kunden i flere markeder samtidig. Det er ikke planøkonomi. Men det er heller ikke markedskonkurranse. Det er en destruktiv hybrid som har i seg det dårligste fra planøkonomien og det dårligste fra markedsøkonomien – den forvokste staten fra planøkonomien og monopoltendensene fra markedet.

Norge er et lite marked med en altfor stor stat og en altfor liten privat sektor hvor markedskonkurransen bare er tilsynelatende. Som i dagligvaremarkedet er det ikke for få skilt. Norge har for få uavhengige beslutningstakere bak skiltene. Uten en stat som sørger for å holde døren åpen for utfordrere som nekter de store å kjøpe seg dominerende markedsandeler og som gjør det billig og lett å forlate den dyre leverandøren, vil oligopolet fortsette å se ut som et marked. Og handleposen, boliglånet, forsikringspremien og literprisen vil fortsette å bære preg av det.

Det er ikke markedssvikt alene. Mye av skylden for den store staten og det ineffektive markedet ligger hos de røde samfunnsøkonomene fra Blindern, kameratene til Jens, som har gjort det til sin livsoppgave å bortforklare markedet, og som nå er godt betalt i de samme bankene som «skrur» kundene for det de kan. Ansvaret ligger på politikerne, som har latt staten vokse over alle støvleskaft, samtidig som de er handlingslammet når det gjelder å praktisere konkurranseregelverket.