Alternativt Forum

Etter en artikkel om statseide Telenors forræderiske opptreden mot de ansatte i Telenor Myanmar og om nepotismen i Arbeiderpartiet, mottok jeg et korrektiv fra en gammel arbeiderpartihøvding fra Vestlandet som jeg ikke har hørt fra på mange år.

Det kan være grunn til å gjengi hans bemerkninger her, fordi de forteller om hva som egentlig skjedde i Arbeiderpartiet da Gro Harlem Brundtland gjorde «statskupp» og ble partileder i 1981. Og det forteller noe om hvilke krefter som driver den nåværende partiledelsen i Arbeiderpartiet. Han skriver:

«Det er ikke Arbeiderpartiet som er fellesnevneren for det du bringer frem, men Arbeiderpartiets ledelse(r) de seneste tiår fra og med Gro Harlem Brundtland. Under og etter henne er det blitt «brent jord» i parti og fagbevegelse. Alle som kunne lese og skrive, er feiet ut, og inn med slekt, venner og ikke minst inkompetente kvinner.

Dette ble forsterket av en bølge «nyliberal markedsøkonomi» og «nyfunksjonalistisk integrasjonsteori» mht. Europa og «historiens slutt» globalt. All tenkning ble erstattet med slagord, organisasjon av håndplukkede «funksjonærer» og karrierister. Alle som kunne lese og skrive og tenke med eget hode, måtte gå i indre eksil – i beste fall. Vi har ikke sett noe tilsvarende siden kulturrevolusjonen i Kina.

Dette var et «partikupp» og et statskupp. Det ble gjennomført av folk med slett «verdimessig forankring» og store ambisjoner på egne vegne. Noen av de første som fikk dette i hodet, var partiets «historiske personer», fra Jens Chr. Hauge til Thorbjørn Berntsen, i form av «drittpakker» av dimensjoner.

Dette er dessverre tilfellet ikke bare i Norge. Tvert om preger det europeisk og nordamerikansk politikk, spesielt sosialdemokrati og Demokrater i USA. Det kommer mye av Sosialistinternasjonalen, som har spredt denne «kulturen» i hele Vesten etter 1990.

Du vil aldri få dette dokumentert, men ha det klart. Det ble kokt sammen en ny partifilosofi («New labour»), og partiene ble modernisert. De ble avskaffet som medlemsorganisasjoner. Medlemskontingenten ble erstattet med statlig partistøtte. Det som fantes av ambisjoner om en «sosialdemokratisk renessanse» etter Sovjetunionens fall, ble heftig motarbeidet. Sosialistinternasjonalen avskaffet i realiteten sine egne medlemspartier og erstattet dem med «toppstyrte» filialer av Europaparlamentet.

Europaparlamentet var og er fortsatt en viktig institusjon og finansieringskilde. Det forlanger: «wokeifisering», «europeisering», osv. Det har formelt lite makt, men er reelt en veldisiplinert kamporden som preger og disiplinerer tenkning og debatt i store deler av Europa.

Det er dårlig forstått i Norge utenfor ledelsen i Arbeiderpartiet, men Europaparlamentet er våre dagers Komintern. Merk deg også en stor «trotskistisk understrøm» i «postmodernismen», ny-funksjonalismen og fantasien om historiens slutt osv. Den er styrende for de sosialdemokratiske partiene i Europa og i Norge, og i Det demokratiske partiet i USA.

Den europeiske enhetsakten og Maastricht-traktaten er revolusjonære program. De skal ikke avskaffe klassesamfunnet og innføre overflodssamfunnet via «markedsmekanismen». De skal avskaffe det europeiske statssystem. Det er kjernen i globaliseringspolitikken. Det er ikke borgerskapet som skal vekk. Det er de blitt en del av selv. Det er Europas historiske etnografi og demografi som skal endres med massiv innvandring av en ny arbeiderklasse fra sør.

Dette dreier seg også om styring med pengestrømmer fra Norge. De er etter hvert blitt enorme. Appetitten internasjonalt har vokst med Norges Banks konti. (Merk deg sentralbanksjefens «avsløring» i Arendal denne sommeren. Han vasker sine hender før den kommende katastrofe.)

Hele Arbeiderpartiet, enn si resten av det politiske liv i Norge, er ikke skyld i alt dette. Du må ikke kriminalisere politisk aktivitet. Tvert om! Nå er det viktigere enn noen gang å mobilisere folk og kompetanse. Det står om demokrati, rettsstat og landets økonomi.

Jeg mener et stort, vitalt, kulturelt rikt DnA fortsatt vil kunne skape dyktige politikere og gi oss fremragende ledere. Jeg ville tro – men kritiser meg gjerne – at det kunne være en forutsetning for at dette skal gå bra. Det finnes fortsatt medlemmer av DnA som ikke er delaktige i denne «kulturen». De kunne med stor sannsynlighet være i flertall, men «funksjonærene» har overtatt.

Trusselen kommer ikke fra revolusjonære på kalde loft, men fra maktens egne gullforgylte korridorer.»

Dette skriver den aldrende Arbeiderparti-høvdingen fra sin hule innerst i en fjord oppunder en bre på Vestlandet, langt fra Youngstorget, uglesett og utstøtt fra det partiet han en gang trodde på og var en del av.

Det er trolig den fortellingen om hva som er skjedd med Ap som ligger nærmest opp til virkeligheten og fjernest fra å komme ut i det offentlige rom. Det er en historie om sammenhenger, som det i disse tider, hvor alt det gamle kastes om kull, er viktig å være klar over.

Bruddstykker er kjent fra før, popularisert bl.a. gjennom serien «Makta» på NRK. Slike pirker bare i personkarikaturene og den anekdotiske overflaten, uten at de grunnleggende og vesentlige sammenhengene kommer frem. De virkelige sammenhengene som i dag styrer Arbeiderpartiet, har sitt utspring i Sosialistinternasjonalen, «New Labour»–filosofien og i Europaparlamentet – «det nye Komintern».

For oss her i Norge er det viktig samtidshistorie som gir nødvendig kontekst og en utfyllende forklaring til det voksende gapet mellom Frogner-eliten og grasrota i Arbeiderpartiet, og som samtidig kan forklare de mange åpenbare paradoksene i den politikken Arbeiderpartiet har ført de siste 3–4 tiårene, samt det moralske forfallet i partiet, jf. Epstein-involveringen.

Den gamle partihøvdingens fortelling forklarer det totale og uforbeholdne knefallet overfor EU, partiledelsens nedprioritering av nasjonalstaten og nasjonale norske interesser til fordel for globaliseringspolitikken og eksport av arbeidsplasser og industri til Kina og andre lavkostland.

Det blottlegger at den destruktive ikke-vestlige innvandringspolitikken i hovedsak dreier seg om å påvirke velgerdemografien. Det dreier seg om import av en ny arbeiderklasse fra sør. Det dreier seg om å sikre posisjonene til en partielite i en bevegelse som velferdsstaten egentlig har overflødiggjort.

Det forklarer nedrustningen og avviklingen av det nasjonale forsvaret til fordel for engasjementspolitikken og de store pengestrømmene i bistandspolitikken som bidrar til innflytelse og personlige fordeler for de utvalgte i partieliten.

Det forklarer skremselspropagandaen knyttet til den ekstreme klimapolitikken og den destruktive energipolitikken, samt den nedbrytende identitetspolitikken som rir Norge og Europa som en mare.

Det forklarer paradokset knyttet til EUs vilje til å la stedfortrederkrigen i Ukraina fortsette og eskalere, samtidig som forsvaret i Vest-Europa ligger nede for telling. Krigen mot Russland er hensiktsmessig for å konsolidere et EU som viser klare oppløsningstendenser.

Og det forklarer de trotskistiske strømningene som vi nå ser komme til overflaten i Det demokratiske partiet i USA. Det har det samme ideologiske opphavet og sine røtter i Sosialistinternasjonalen og «New Labour»-bevegelsen.

Og det forklarer hvordan Jens, Jonas og Espen bruker pengestrømmene fra Norge, vannkraften, oljen og gassen for å få plass ved Ursulas bord i Brussel, til tross for at folket, både i 1972 og i 1994, ba dem holde seg hjemme.

Ingen ting er tilfeldig. Bitene i puslespillet begynner å falle på plass. Gro, var starten på mye som senere gikk riktig galt, men hun hadde rett i én ting: Hun sa at «Alt henger sammen med alt», en innsikt hun trolig hadde hentet fra Lenin.

 Det kan være grunn til å legge seg varskoet fra den aldrende Arbeiderparti-høvdingen der innerst i fjorden oppunder breen på minnet:

«Trusselen kommer ikke fra revolusjonære på kalde loft, men fra maktens egne gullforgylte korridorer.»

Det er ikke grasrota i Arbeiderpartiet det er noe i galt med. Den har intuitivt skjønt at noe er galt, og har allerede flyktet til Fremskrittspartiet. Det er en skrupuløs partielite som har latt seg forføre av hybris – ekstremt overmot– og som bruker de norske pengestrømmene til å bygge seg internasjonale karrierer og personlige formuer. Truslene kommer fra maktens egne gullforgylte korridorer.

Etter at Stoltenberg frasa seg stillingen som leder for sikkerhetskonferansen i München, skjønner alle hva som nå ligger i kortene: Jens kommer på nytt til å bli lansert som Arbeiderpartiets redningsmann, slik han som den hjemvendte sønn ble det under siste stortingsvalg. Han blir Ap’s statsministerkandidat ved stortingsvalget i 2029.

Jonas går til en passende internasjonal retrettstilling, muligens som generalsekretær i Europarådet. Stillingen blir ledig igjen i 2029, og da vil Jaglands penible sorti allerede for lengst være glemt. Forbindelsene mellom Europarådet og Europaparlamentet er tette. Med stillingen medfølger et slott med tjenere og egen privatsjåfør, en solid skattefri gasje og tilgang til et utall røde løpere.

Det burde være lett match. Pengestrømmene fra Norge gir innflytelse. Arbeidsspråket er engelsk og fransk, og Jonas kan begge deler. Thorbjørn kunne verken engelsk eller fransk. Om Nemesis omsider innhenter Jens, slik Epstein innhentet Thorbjørn, gjenstår å se.

Den som lever, får se. Alt henger sammen med alt. Det eneste som kan redde Arbeiderpartiet, er at trusselen fra maktens gullforgylte korridorer blir nøytralisert.