Hva Epstein-saken egentlig dreier seg om, kommer ikke frem under høringen av utenriksministrene i Konstitusjonskomiteen.
Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide, Erik Solheim, Børge Brende, Ine Eriksen Søreide og Anniken Huitfeldt stiller godt forberedt til høringen. Bortforklaringene triller som erter ut av en sekk. Kommunikasjonstrategene og informasjonsrådgiverne har jobbet på høygir i flere måneder.
(Dette blir ikke billig. Lurer på hvordan disse beløpene kamufleres i faktureringen fra First House og Try Råd, slik at skattebetalerne ender opp med regningen.)
Forklaringene er så like at de fremstår som en avledningsmanøver og en koordinert informasjonsoperasjon: Noen få råttne epler, TRL sin skyld, dårlig dømmekraft – ja, beklager så mye. God jul! Ingen som tar ansvar! Ingen selverkjennelse! Mer bistand. Mer fredsdiplomati. Mer av det samme. Ingen vil snakke om nettverkene.
FrP og Rødt pirker i overflaten. Men utspørrerne i komitéen er enten ikke i stand til, eller interessert i, å komme til bunns i hva saken egentlig dreier seg om. Det samme gjelder det lydige kommentariatet i NRK og pressen. Terje Rød-Larsen, Mona Juul og Thorbjørn Jagland er sonofferet.
NRKs to-episoders serie om diplomat-ekteparet fremstår som et knusende karakterdrap av dem begge, men stiller ikke de vanskelige spørsmålene: Hvorfor er det så mange norske koplinger til Epstein, og knapt noen til våre naboland eller til andre land? Hva slags system og hva slags utenriksledelse har kunnet tillate at dette har foregått, år etter år?
Dette kommer til å koke bort i kålen. De som har ansvaret, tar ikke ansvar. Og som vanlig blir de ikke stilt til ansvar.
Epstein-saken dreier seg ikke først og fremst om enkeltpersoner. Thorbjørn Jagland og diplomatekteparet Juul/Rød-Larsen har åpenbart opptrådt sterkt kritikkverdig, om ikke straffbart. Det har trolig også forekommet brudd på Sikkerhetsloven, noe man prøver å feie under teppet. Det er alvorlig nok, men ikke det viktigste.
Epstein-saken dreier seg heller ikke om ukultur blant de ansatte i UD. Jeg har selv arbeidet i UD i mange år. Der er det mange velkvalifiserte, dyktige og hardtarbeidende fagdiplomater og andre ansatte. Dette dreier seg ikke om rotasjonsordningen, beordringsplikten og kameraderi mellom de ansatte. Dét har lite med saken å gjøre.
Epstein-saken dreier seg heller ikke først og fremst om Rød-Larsens private arkiv, eller om at Støre, Solheim, Brende og Søreide alle har vist uvanlig dårlig dømmekraft og nå fremstår med varierende grad av anger. Det er penibelt, men mindre viktig. Hunden ligger begravet et annet sted.
Den ligger først og fremst hos politikerne selv. Epstein-saken hefter ved den politiske ledelsen i UD og måten departementet er blitt styrt på, i plassering av politisk utnevnte embetsmenn i UDs ledelse og UDs administrasjonsavdeling, i favoriseringen av dem som hadde partiboka i orden, i premieringen av de «tilpasningsdyktige» som gir de tilrådningene politisk ledelse ønsker, uten faglige motforestillinger og i en systematisk tilsidesetting av de meritokratiske prinsipper en seriøs forvaltning forutsetter i et demokrati.
Dette dreier seg ikke først og fremst om brodne kar og råtne epler. Slike finnes i enhver organisasjon. Dette dreier seg om systemiske misligheter som har lagt til rette for, og muliggjort, de overtramp diplomatekteparet Juul/Rød-Larsen og tidligere statsminister Thorbjørn Jagland nå etterforskes for.
Og det dreier seg om misbruk og manglende kontroll og styring med bruken av de enorme pengesummene over bistandsbudsjettet som UD forvalter, som Riksrevisjonen med jevne mellomrom har karakterisert som «sterkt kritikkverdige» og som har gitt de utvalgte tilgang til røde løpere og de goder og privilegier som følger med.
Dette kan generelt best karakteriseres som en «privatisering» av utenrikspolitikken. Dét har Utenriksdepartementets politiske og administrative ledelse ansvaret for, dvs. de utenriksministrene som nå sitter og bortforklarer Epstein-sakens mange forgreininger til Norge med enkeltpersoners individuelle overtramp. Dette går langt dypere!
Privatiseringen av utenrikspolitikken begynte på 1980-tallet og hadde sitt utspring i et lite miljø med sentrum i Arbeiderpartiet, fagbevegelsen og de samfunnsfaglige forskningsmiljøene knyttet til Maktutredningen og Levekårsundersøkelsen.
Målet til initiativtakerne var å erstatte parti- og medlemsstyrte organisasjoner med private, toppstyrte foreninger ledet av dem selv. Politisk Forum i Oslo Arbeidersamfund var ett eksempel, og Fagbevegelsens Forskningsorganisasjon (FAFO), etter modell av Per Kleppes «tenkeloft» i DnA og LO under Bratteli, ble særlig sentral.
Terje Rød-Larsen og Mona Juul hadde partiboka i orden. Det samme hadde ekspedisjonssjef Geir O. Pedersen, som fordelte en betydelig del av UD-midlene til IPI. En god venn av Rød-Larsen, med samme bakgrunn fra FAFO. Også nåværende utenriksråd Torgeir Larsen har partiboka i orden, i likhet med de fleste av de foregående utenriksrådene og ekspedisjonssjefene i Administrasjonsavdelingen i UD.
Det som til å begynne med var et «Ap-privilegium», ble etter hvert en kilde til internasjonal suksess for politikere og embetsmenn fra flere partier, først og fremst fra Arbeiderpartiet og siden fra Høyre, men også fra KrF og SV.
Det blottlegger et system karakterisert ved tette politiske og sosiale nettverk, elitesirkulasjon, politiske og personlige hestehandler hvor forfremmelser, stillinger og stasjoneringer ble tilgodesett de «lojale» og «tilpasningsdyktige» som hadde partiboka i orden – og satte de med faglig og personlig integritet, kvalifikasjoner og relevant kompetanse på sidelinjen.
Utnevnelsen av Anniken Huitfeldt til ambassadør i Washington er bare ett av mange eksempler på hvordan politiske og personlige preferanser systematisk har satt meritokratiske prinsipper til side av den politisk ledelsen i UD. Hun peker på de «råtne eplene» i UD og mener at hennes egen utnevnelse overhodet ikke hadde noe med hennes politiske nettverk å gjøre!?
UD, Engasjements-Norge, det humanitærpolitiske kompleks og den politiske eliten i Norge glir over i hverandre. De har statliggjort sivilsamfunnet med en flom av offentlige penger og privatisert utenrikstjenesten til eget formål. Organisasjonslivets tillitsvalgte og våre politikere er blitt et statens «parlamentariske personell». Rent sosiologisk må vi trolig til Midtøsten og det saudiske kongehus for å finne et tilvarende fenomen.
Dette kan vi ikke tillate oss lenger. I dag preges både våre nære og våre fjerne omgivelser av for store omveltninger og utfordringer til at vårt diplomati kan overlates til en sekt av mange grådige og noen velmenende enkeltpersoner, flere åpenbare dilettanter eller personer med hovedfokus på karriere og egen lommebok.
Det vi trenger, er en seriøs stat og en kompetent statsforvaltning hvor embetsverkets faglige integritet holdes i hevd. Vi trenger ikke en utenrikstjeneste som er privatisert og gjort om til «verdens største NGO». Departementet skal være politisk styrt, men ikke på bekostning av faglig integritet. Det må være solide skott mellom politisk ledelse og embetsverket. Dét er det ikke i dag.
Ekteparet Rød-Larsen og Juul har med partiboka og partinettverket i ryggen åpenbart visst å innrette seg. De kritikkverdige økonomiske disposisjonene til ekteparet former et lite flatterende mønster, uten at det synes å ha hemmet deres internasjonale karrierer i nevneverdig grad. Det burde gi grunn til bekymring.
For det blottlegger særdeles betenkelige sider ved måten norsk utenrikspolitikk i dag utøves på, mer som en privat NGO for å ivareta gruppers særinteresser enn som statens utøvelse av nasjonale fellesinteresser overfor det internasjonale samfunn.
Engasjements-politikken ble utformet av Arbeiderpartiet, etter sigende for å bygge Norges internasjonale omdømme. Det er nå blottlagt at de tre viktigste institusjonene for Norges omdømme i utlandet – Utenrikstjenesten, Nobelinstituttet og Kongehuset – er grundig kompromittert. Det burde få noen til å tenke seg om.
Det vi, til forskjell fra våre naboland, mangler i Norge, er en seriøs, troverdig og pålitelig stat. Det er ikke tilstrekkelig å kaste ekteparet Juul/Rød-Larsen og Thorbjørn Jagland under bussen. Skal man til bunns i saken, må utenriksministrene, som har det parlamentariske ansvaret, stilles til ansvar.
Legg igjen en kommentar