Alternativt Forum

Vi har advart gjentatte ganger på disse sider opp gjennom årene: Innvandringen er i ferd med å ødelegge landet. Det skjer gradvis, stykkevis og delt. Men det skjer fort, og det skjer i akselererende tempo.

Statistisk sentralbyrås (SSB) befolknings­prognoser har i årevis systematisk underestimert den sterke veksten i innvandrer­befolkningen. Feil­estimatene har vært så store og så konsistente at det kan virke som om tallene manipuleres for at vi ikke skal skjønne hva som skjer før det er for sent.

Innvandringen er i ferd med å endre Norge til det ugjen­kjennelige. Veksten i den ikke-vestlige muslimske innvandrer­befolkningen torpederer velferds­staten og øker skatte­presset. Om innvandrings­politikken ikke legges om, er det fullt berettiget å snakke om befolknings­utskiftning. Det er ikke noe å diskutere. Det er enkel matematikk.

SSB synes imidlertid omsider å ha tatt skjeen i en annen hånd. Eller i alle fall delvis. Om vår påpekning av den systematiske under­rapporteringen har hatt noen innflytelse, skal være usagt. SSBs siste prognoser viser nå et noe mer realistisk bilde av forventet fremtidig innvandring.

Men det viser at mens svensk og særlig dansk innvandrings­politikk er sterkt strammet inn, fortsetter den ikke-vestlige innvandringen til Norge med uforminsket styrke. Nettavisen har i to artikler og på lederplass uventet og fortjenst­fullt omsider påpekt dette.

Uten å ta opp konsekvensene synes i det minste erkjennelsen av hva som er i ferd med å skje med demografien i Norge å bli mainstream. Når til og med Nettavisen erkjenner det, må det kalles et fremskritt. Og det er en begynnelse.

Som Nettavisen skrev på lederplass for kort tid siden: «Carl I. Hagen har hatt rett hele tiden.» Det tok bare 35 år før noen i den narrativ­styrte pressen ville innrømme det!

SSB forventer en vekst i den ikke-vestlige innvandringen til Norge i absolutte tall større enn Sverige og over fem ganger høyere enn Danmark. La det synke inn. Det er oppsikts­vekkende. Og det er hva de nordiske statistikk­byråene selv er kommet frem til. SSB overdriver i hvert fall ikke.

I løpet av de neste 14 årene, mellom 2026 og 2040, venter SSB 36 prosent vekst i antall førstegangs ikke-vestlige innvandrere til Norge, mens den svenske statistikk­myndigheten venter 12 prosent vekst i Sverige. Altså en vekst som er tre ganger så stor i Norge, i en befolkning som er bare halvparten så stor.

Sammenliknet med Danmark er forskjellen enda større. Danmarks Statistik forventer 40.000 ikke-vestlige førstegangs­innvandrere, mens SSB forventer 211.000 i samme periode, altså over fem ganger flere.

Og husk at dette er bare førstegangs­innvandrere. I tillegg kommer familie­gjenforening og de langt høyere fødselsratene i den ikke-vestlige muslimske innvandrer­befolkningen, samt den liberale praksisen i Norge med tildeling av stats­borger­skap og varig opphold.

Mens Danmark for lengst har bremset opp, og Sverige gjør det nå, fører det til befolknings­utskiftning om få tiår i Norge om ikke politikerne tar fornuften fangen.

De 169 viser til at vi er bundet av inter­nasjonale avtaler. Men alle må nå skjønne at dette er tøv. Sverige og Danmark er begge medlemmer i FN og EU og har tiltrådt nøyaktig de samme inter­nasjonale avtalene. Det har også Japan. Og Japan har ikke innvandring i det hele tatt.

Asylretten forutsetter dessuten ikke at asylantene skal få varig opphold og stats­borger­skap. Den forutsetter tvert imot at de skal reise tilbake til hjemlandet så snart forholdene der tillater det.

En bør også merke seg at SSB selv allerede har måttet justere opp prognosen. I 2024-fram­skrivingen ventet byrået 903.000 første­generasjons­innvandrere fra denne landgruppen i 2040. Nå bikker anslaget én million. Også dét vil trolig omsider vise seg å være en grov under­drivelse.

Allerede i 2030 ligger forventningen 47.000 høyere enn for to år siden, og i 2040 er den skjøvet ytterligere opp. Regjeringen sier at man strammer inn. Framskrivingen sier noe annet. Politikerne fører oss med andre ord fortsatt bak lyset. Dette er ikke noe nytt. Det danner et mønster.

I årevis har SSBs hovedalternativ ligget etter den faktiske ikke-vestlige innvandringen. Hver større bølge: asylpolitikken på 1990-tallet, familie­gjenforeningen som fulgte, arbeids­innvandringen etter EU-utvidelsen, Syria og deretter Ukraina har tvunget SSB til hele tiden å oppjustere tallene.

Modellene ser bakover og tar utgangspunkt i historiske tall og gjeldende regelverk, og forutsetter at politikken holder seg omtrent der den er, og at ikke noe uventet inntreffer. Men det gjør det hele tiden. Det neste blir en ny innvandrings­bølge fra Gaza. Merk mine ord.

Når nettverk, familieinnvandring og nye kriser drar tallene opp, kommer korreksjonen i neste runde, ikke i den som ble brukt til å berolige velgerne. At 2026-tallene igjen ligger over 2024-tallene, er ikke et tegn på at usikkerheten er borte. Det er et tegn på at selv den siste oppjusteringen kan vise seg å være for lav.

Fra 1980 til 2025 har veksten i den ikke-vestlige innvandrer­befolkningen gått fra 30.000 til 35.000 personer, under én prosent, til 610.000–695.000, dvs. 11–12,5 prosent av befolkningen. I enkelte bydeler i Oslo har 70–80 prosent av barnehage­barna innvandrer­bakgrunn. Det er ikke en prognose. Det er allerede skjedd.

Og det er i barne- og ungdomskullene vi ser det først. I Norge er hver femte innbygger immigrant eller barn av en immigrant. I Frankrike er forholdet én av fire. En tredjedel av barna under 8 år i Frankrike har minst én forelder som ikke er født i Frankrike. 25 % av alle barn født i Frankrike i dag blir gitt et arabisk eller muslimsk navn. Det er lenge siden Mohammad ble det mest populære guttenavnet i Oslo. Det ble det i 2007. Dette representerer en udiskutabel demografisk endring.

Det er fra de ikke-vestlige innvandrer­gruppene radikal islam rekrutterer. De har gått i koalisjon med den radikale, og til dels voldelige, venstresiden i den «rød-grønne alliansen» av kommunister og islamister som leder de uorganiserte ungdommene i opptøyene vi nå ser utspille seg i Frankrike.

Innvandringskrisen er med andre ord i ferd med å få et politisk uttrykk, som en følge av at innvandrer­befolkningen begynner å utgjøre en kritisk masse, og som en følge av koalisjonen med venstresiden, en koalisjon som går langt over i woke-Høyre i Norge. Dette er på ingen måte begrenset til Frankrike.

Den demografiske utviklingen i Belgia, Nederland, Storbritannia, Tyskland, Italia, Spania og Sverige er veldig lik, og Norge ligger ikke langt etter. David Betz, som er professor i krigsstudier og borgerkriger ved Kings College i London, har anslått at faren for at det bryter ut borgerkrig i Storbritannia innen fem år, er større enn 50 %. Det sa han på GB-News i 2025.

Borgerkrigen vil komme, ikke i form av invaderende militære styrker, men i form av islamske raseopprør og lederløse ungdoms­opptøyer orkestrert av islamister og venstre­radikale med vandalisering og angrep på sivil infra­struktur, og trolig med motangrep fra den innfødte arbeider­klassen som gjennom skatter og overføringer blir tvunget til å ta kostnadene og ulempene ved innvandringen.

Machiavelli skrev om det for over 500 år siden i «Discorsi», hvor han påpekte at masse­migrasjon og befolknings­forflytning er en langt mer effektiv og farlig form for territoriell ekspansjon enn vanlige erobrings­kriger, som bare søker lydighet og lar folk og eiendom bestå.

Han beskrev også nettopp den strategien radikal islam følger for gradvis territoriell ekspansjon med list, bedrag og evne til å leve i samforstand med den opprinnelige befolkningen (taqiyya) inntil de rettroende er blitt mange nok og har oppnådd en tilstrekkelig kritisk masse til å innføre sharia-styre.

Det som gjør innvandringen til et problem, er ikke antallet alene. Det er hvem som ankommer. Den vestlige innvandringen er uproblematisk. Her er arbeids­deltakelsen stor og belastningen på velferds­staten liten. Og de fleste reiser tilbake til hjemlandet etter endt arbeids­opphold. Det samme gjelder i stor grad også den østeuropeiske arbeids­innvandringen.

Problemet er den ikke-vestlige, muslimske innvandringen. De fleste av disse har lav eller ingen utdanning. Arbeids­deltakelsen er ekstremt lav. Det innebærer lav verdi­skapning, lav skatte­inngang, høyt forbruk av sosiale ytelser og stor belastning på offentlig infra­struktur. Det under­minerer velferds­staten og øker skatte­presset for dem som jobber.

For innvandrere fra Pakistan, Somalia, Syria, Irak, Afghanistan, Iran, Tyrkia og Marokko er reell arbeids­deltakelse anslagsvis bare omkring 30 prosent, mot rundt 80 prosent i den arbeidende delen av befolkningen.

Det er over 150.000 tapte årsverk. Det innebærer mellom 150 og 225 milliarder i tapt verdiskaping, mellom 60 og 90 milliarder i tapt skatt, og 30–60 milliarder i økte overføringer hvert år.

I 2025 gikk rundt fire av fem sosial­hjelps­kroner til personer med annen landbakgrunn enn norsk. Det er samlet over 400 milliarder i året, altså ikke langt unna uttaket fra Oljefondet, som var på 460 milliarder i 2024.

Konsekvensen av å fortsette i dette sporet er ikke vanskelig å lese ut av de samme tallene. Befolkningen uten innvandrer­bakgrunn faller svakt de neste tiårene, mens befolkningen med innvandrer­bakgrunn ifølge SSB øker med over en halv million fram mot 2050, til rundt 1,8 millioner av en befolkning på om lag 6,1 millioner. Det er gruppen av muslimer fra Asia og Afrika som vokser mest. Det er ingen grunn til å tro at SSB overdriver.

Dette kan med rette kalles befolknings­utskiftning: ikke et plutselig brudd, men en jevn forskyvning der den historiske majoriteten slutter å vokse og allerede har begynt å stagnere, mens en ny befolknings­gruppe med annen opprinnelse vokser eksponentielt som følge av innvandring, familie­gjenforening og langt høyere fødselsrater.

Velferdsstaten ble bygget på at nesten alle i yrkesaktiv alder som kunne jobbe, jobbet full tid og betalte skatt i flere tiår før de tok ut pensjon. En politikk som lar den ikke-vestlige, i stor grad muslimske, innvandringen skifte ut både befolknings­grunnlaget og skatte­grunnlaget, er selvsagt ikke bærekraftig. Regningen sendes til dem som jobber. Det blir det selvsagt bråk av, og i verste fall borgerkrig.

Danmark har valgt å bremse. Sverige har begynt å snu. De 169 i Norge gjør ikke noen av delene. De viderefører ufortrødent den samme politikken som i mer enn tre tiår har tvunget SSBs prognoser til stadig å bli justert opp i etterkant, etter at velgerne er blitt forledet til å tro at nå går alt så mye bedre.