Norske generaler har gode grunner til å legge Donald Trump for hat. Tidligere forsvarssjef (2005–2009) Sverre Diesen, og tidligere sjef for Forsvarsstaben (2005–2008), Arne Bård Dalhaug, har det især.
Begge har nylig vært ute med skriverier og uttalelser som ikke bare blottlegger langt fremskredet Trump-delirium (TDS), men som i aller høyeste grad vitner om manglende forståelse av hva som regulerer forholdet mellom stormaktene, manglende dømmekraft med hensyn til hvilken skade deres uttalelser kan påføre Norges forhold til USA og, ikke minst, vitner det om behov for å gi andre skylden for noe de i realiteten har skylden for selv.
De har en stor del av ansvaret for en utrolig naiv sikkerhetspolitikk som ved årtusenskiftet konkluderte med at alle fremtidige militære utfordringer i Europa var blitt redusert til «kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet», med det til følge at store deler (ca. 85 %) av det norske forsvaret ble nedlagt, og norsk sikkerhet ble, mer eller mindre i sin helhet, overlatt til USA.
De trosset advarslene om at ingen alliansegarantier er absolutte til enhver tid og i enhver situasjon, og de ignorerte det faktum at et land som ikke er villig til å ta kostnadene med å holde seg med et eget forsvar, vanskelig kan forvente at andre skal gjøre det for dem. Sammen med de 169 har de sin del av ansvaret for at verneplikten, mobiliseringsforsvaret, den norske landmakten og store deler av Sjøforsvaret ble så godt som avviklet.
De har en stor del av ansvaret for at vi i dag står ribbet, uten et adekvat forsvar, samtidig som vi for alle praktiske formål er i krig med vår stormaktnabo på den andre siden av Jakobselva. Og de har sin del av ansvaret for at Norge ikke har levd opp til sine forpliktelser i henhold til artikkel 3 i NATO-traktaten, som forplikter medlemslandene til å ivareta sin egen forsvarsevne.
Det er verken Trump eller Putin sin skyld at det norske forsvaret ble lagt ned. Det er verken Trump eller Putin sin skyld at det vil ta minst 10–15 år å bygge det opp igjen. Og det er verken Trump eller Putin sin skyld at landet og befolkningens sikkerhet i mellomtiden vil være sterkt eksponert. Sammen med uansvarlige politikere, er det blant annet de to ovennevnte generalenes skyld.
Og med sin latterliggjøring og sine demoniserende karakteristikker av Donald Trump, demonstrerer de ikke bare på nytt sin manglende forståelse av internasjonal politikk generelt og amerikanske sikkerhetsinteresser spesielt, de gjør vondt verre, og skader norsk-amerikanske relasjoner enda mer enn de allerede har gjort.
Under tittelen «Har Judas funnet sin overmann» i DN 18.10. er det ikke grenser for hvilke karakteristikker tidligere forsvarssjef Sverre Diesen får seg til å gi øverstkommanderende for styrkene til vår viktigste allierte. Her er noen smakebiter:
«Judas solgte seg for 30 sølvpenger. Donald Trump skulle bare ha noen liter diesel.»
«Jo dårligere utsiktene blir for det republikanske partiet, dess dypere synker president Trump både politisk og moralsk. Ikke før tror vi bunnen er nådd, før han setter nye rekorder i karakterløs stupiditet.»
Videre omtaler han USA som vår såkalt viktigste allierte, den amerikanske Kongressen som «ryggesløse nikkedukker», Trump-administrasjonen som et «mafiakartell av servile lojalister», USA som en «amerikansk røverstat» og endelig forsvarsminister Hegseth som «en undermåls forsvarsminister». Han har tidligere omtalt USA under Trump som en «neo-fascistisk bananrepublikk».
Dette uttaler en tidligere norsk forsvarssjef og nåværende seniorforsker og offentlig ansatt i Forsvarets forskningsinstitutt i full offentlighet, som om den amerikanske ambassaden i Oslo ikke rapporterer dette hjem til State Department, Pentagon og Det hvite hus!?
Så sier Diesen noe interessant som på nytt blottlegger hans manglende forståelse av at det er real- og interessepolitikken som styrer stormaktenes forhold til andre land når det kommer til stykket, inklusive deres alliansepolitikk. Han skriver:
«Det er denne amerikanske administrasjonen vi stoler på skal komme oss til unnsetning hvis russerne skulle velge det nordisk-baltiske området neste gang de vil utvide sin interessesfære. I lys av de siste ukers begivenheter fremstår det mer og mer som blåøyd naivitet.»
Uttalelsen er en ren tilsnikelse og et forsøk på å fraskrive seg ansvar for nettopp å ha avviklet vårt eget forsvar under henvisning til at USA ville komme oss til unnsetning. Ja, det blottlegger en «blåøyd naivitet». En stormakt vil komme en alliert til unnsetning dersom den ser seg tjent med det – og forutsatt at den allierte er villig til å ta sin del av forsvarsbyrden. Men dét er noe vi har visst lenge. Dette er det er blitt advart mot siden årtusenskiftet. Dette er ikke noe som er kommet frem «i lys av de siste ukers begivenheter», slik Diesen prøver å fremstille det.
Det kan stilles spørsmål ved Diesens dømmekraft, men at han mangler frekkhetens nådegave, kan han ikke beskyldes for.
Tidligere sjef for Forsvarsstaben, Arne Bård Dalhaug, er hakket mer moderat i sine karakteristikker, men blottlegger de samme naive forestillingene om stormakters interessepolitikk. Mens Diesen lever et etterliv som seniorforsker og syvende far i huset i FFI, er Dalhaug blitt seniorrådgiver i Den norske Atlanterhavskomiteen. Dalhaug har også mye å forsvare – og bortforklare.
I en artikkel i Nettavisen 1.11. er han opptatt av hva Trump kommer til å gjøre dersom Republikanerne taper flertallet i Kongressen, og mener at Trump «på verste ‘trumpske’ vis vil rase mot døden helt fram til 20. januar 2029», og at han særlig innen utenriks- og forsvarspolitikken i «betydelig grad kunne fortsette å herje med NATO, venner og allierte, og skamrose Putin opp i skyene.»
Dalhaugs betraktninger om faren for at Trump vil støtte russiske motkrav om europeiske sikkerhetsgarantier i fredsforhandlinger om krigen i Ukraina, og hans bekymring om nedtrekk av amerikanske styrker i Europa, er forståelige, men han blottlegger på samme måte som Diesen en naiv tiltro til at det er verdier, og ikke interesser, som styrer den realpolitiske virkeligheten når det gjelder norsk og europeisk sikkerhet.
Vår egen sikkerhet må vi først og fremst ta ansvar for selv. Gode allierte er fint å ha. En internasjonal rettsorden er det også fint å ha. Men når det kommer til stykket, er det makta som rår.
Vi trenger ikke generaler som fortsatt ikke skjønner dette, generaler som fremdeles lever i en fantasiverden av illusjoner og bortforklaringer. Det er den mest elementære innsikten innen statsvitenskap, siden lenge før Machiavelli skrev om det for nesten 500 år siden.
Vi trenger ikke generaler som ikke er i stand til å innrømme feil, og som ikke evner å lære av egen erfaring. Og vi trenger absolutt ikke pensjonerte generaler som bidrar til å skade forholdet til våre viktigste allierte.
Legg igjen en kommentar