Den som skrudde på Debatten om innvandring 27.10., kunne ha forhåpninger om at NRK endelig ville ta opp de enorme kostnadene og ulempene den ikke-vestlige innvandringen påfører norske skattebetalere. Temaet ble imidlertid liggende, som den store elefanten i rommet alle unngikk å snakke om. I stedet ble diskusjonen behendig styrt mot den sosiale kontrollen innad i «enkelte innvandrermiljø.» Det var ikke noe annet enn ren avsporing fra hva innvandringsdebatten egentlig dreier seg om.
Marian Abdi Hussein, fra Somalia og stortingsrepresentant for SV, forklarte oss at det fremsto som et uforståelig paradoks at det liberale Norge nå ville kontrollere den sosiale kontrollen i innvandrermiljøene, innforstått at dét kunne vi bare ligge inna. Usman Rana snakket bort det hele i lovprisning av fargerikt fellesskap og hvordan innvandringen beriker Norge.
Ingen snakket om de enorme beløpene den ikke-vestlige innvandringen koster norske skattebetalere og de store ulempene vi blir påført, som en følge av de ikke-vestlige muslimske innvandrernes lave yrkesdeltakelse og negative bidrag til felleskassa, deres store overforbruk av sosiale ytelser og tjenester, all voldskriminaliteten de bringer med seg, samt deres stadig økte krav om at vi må tilpasse oss dem, og ikke omvendt.
Det er forskjell på innvandring
Det er hovedsakelig snakk om tre typer innvandring: vestlig innvandring, østeuropeisk arbeidsinnvandring og ikke-vestlig innvandring. Den samlede innvandrerbefolkningen er nå kommet opp i 22 % i Norge. Det er høyt, selv i europeisk målestokk. Av disse er den ikke-vestlige innvandringsgruppen størst, med ca. 12 %. Det er også den som vokser raskest. Og det er denne innvandrergruppen som skiller seg negativt ut.
Den vestlige innvandringen er det få problemer med. De vestlige innvandrerne har like høy yrkesdeltakelse som den etnisk norske befolkningen, det samme forbruket av sosiale ytelser, og de reiser stort sett tilbake etter endt arbeidsopphold. De representerer et netto bidrag til verdiskapningen i samfunnet og forårsaker få problemer ellers.
Det samme gjelder stort sett den østeuropeiske innvandrerbefolkningen. De arbeider, betaler skatt og ligger ikke samfunnet noe større til last enn andre. Noen blir, men mange reiser tilbake. De tar de jobbene vi ikke lenger gidder å gjøre selv. Det siste er et problem. Det er altfor mange, særlig yngre norske menn i arbeidsfør alder, som ikke jobber eller går på skole, men som heller henter penger på Nav. Men det kan vi ikke laste de østeuropeiske arbeidsinnvandrerne for.
De store innvandringsutfordringene og integreringsproblemene er først og fremst knyttet til den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen, mer presist den ikke-vestlige muslimske innvandrerbefolkningen. Den utgjør det store flertallet av de ikke-vestlige innvandrerne. De kommer hovedsakelig fra Syria, Somalia, Eritrea, Pakistan, Irak, Afghanistan, Iran og Marokko.
De ikke-muslimske innvandrerne fra MENA-landene, Afrika og Asia, dvs. først og fremst innvandrerne fra Filipinene, Thailand, Vietnam og India, jobber og bidrar. Det er relativt få integreringsproblemer knyttet til dem. Noen gifter seg her, men mange reiser tilbake til hjemlandet etter endt opphold.
Det er de muslimske innvandrergruppene som skaper de største integreringsproblemene. De påfører skattebetalerne enorme kostnader. De søker permanent opphold, får statsborgerskap og blir værende i landet, til tross for at det store flertallet av dem er økonomiske velferdsinnvandrere som ikke tilfredsstiller asylkriteriene. Knapt noen av dem reiser tilbake til hjemlandet når forholdene der tilsier det og slik asylinstituttet forutsetter, annet enn på ferie.
Det som karakteriserer de muslimske innvandrergruppene, er lav yrkesdeltakelse, lav skatteinngang, høyt forbruk av sosiale ytelser og tjenester, høy kriminalitetsrate og generelt manglende vilje/evne til integrering. Av disse gruppene kommer særlig somalierne dårlig ut.
Somalierne skiller seg ut?
De skiller seg ut i Norge, som i andre vestlige land. I Norge er det ca. 45.000 somaliere. Til sammenlikning er det anslagsvis 260.000 i USA. Men i forhold til totalbefolkningen, er det 10 ganger så mange somaliere i Norge som det er i USA.
Det er den innvandrergruppen som har den høyeste andelen enslige, ofte mindreårige, unge menn. De kommer først, som «anker»-personer. De blir etterfulgt av resten av familien, som kommer etter på familiegjenforening. For hver somalier som kommer til Norge, kommer ytterligere 5–7 personer etter. De er den gruppen som har den høyeste andelen på familiegjenforening. De er også den gruppen som scorer dårligst på absolutt alle integreringsvariabler.
Offisiell statistikk fra SSB (Norge) og Census/ACS (USA) og tilsvarende fra Sverige, Danmark og andre europeiske land, viser følgende mønster: Somalierne har markant lavere yrkesdeltakelse, langt høyere kriminalitetsrate (særlig grov voldskriminalitet, trygdesvindel og organisert kriminalitet), langt høyere forbruk av velferdsordninger og sosiale tjenester, og de viser langt lavere integreringsvilje/-evne enn noen av de andre innvandrergruppene.
Overrepresentasjonen er så systematisk og vedvarende, også i andre generasjon og på tvers av landegrensene, at den ikke kan forklares bort med «fattigdom», «diskriminering» eller sosio-økonomiske forhold. Årsaksforholdet peker først og fremst mot religion, klankultur og det gjennomgående lave utdanningsnivået.
En sammenlikning med innvandrerne fra nabolandet Eritrea, som ellers er nokså like, bortsett fra at flertallet av eritreerne er kristne, illustrerer nettopp religionens betydning. På de mest sentrale målparametere, som sysselsetting, forbruk av sosiale ytelser og kriminalitet, presterer eritreere, dvs. i praksis den kristne majoriteten av dem, betydelig bedre enn somalierne. På kriminalitet ligger begge grupper over majoritetsbefolkningen, men somaliere ligger markant høyere.
Lav yrkesdeltakelse, overforbruk av sosiale ytelser og høy kriminalitet
Ifølge offisiell statistikk fra SSB skiller somalierne seg ut med vedvarende utfordringer på alle integreringsindikatorer. I 2025 var andelen sysselsatte blant somaliske innvandrere i alderen 20–66 år i Norge på 48,8 prosent. Dette tallet fra SSB er imidlertid sterkt misvisende, idet det inkluderer alle sysselsatte, også dem som har jobbet bare 1 time i uka. Andelen heltidssysselsatte somaliere gir et bedre bilde. Mens andel heltidssysselsatte i den øvrige befolkningen er på 79,7 %, er andelen bare på ca. 28 % for somaliske menn og kvinner samlet, og bare 17 % for somaliske kvinner.
Forbruket av sosiale ytelser er tilsvarende høyt. 8 av 10 kroner i sosialstøtte går til innvandrere. Også her er somalierne sterkt overrepresentert. De mottar mest og har flest langtidsmottakere. Det samme gjelder kriminalitet. Mannlige innvandrere fra Somalia har 1200 siktelser per 1000 innbyggere. Andre-generasjon med somaliske foreldre har enda flere. I Oslo er tallene enda høyere, med over 2000 siktelser per 1000. Overrepresentasjonen gjelder særlig grov vold, mishandling og rusrelatert kriminalitet.
Somalierne ligger også lavest blant alle innvandrergruppene når det gjelder lese- og skoleferdigheter. Somaliske husholdninger har i snitt flest barn, høyest andel enslige forsørgere og er generelt overrepresentert i barnevernstiltak.
Somalierne i USA
Det samme mønsteret gjør seg gjeldende i USA og andre vestlige land. De muslimske innvandrerne skiller seg ut, og de somaliske skiller seg mer ut enn noen andre. Trygdesvindelsakene i Sverige og USA vitner også om utstrakt organisert økonomisk kriminalitet. Vi ser det samme i Norge.
Den største dokumenterte saken i USA dreier seg om Feeding Our Future-programmet i Minnesota, en svindel mot et føderalt barneernæringsprogram under pandemien, utført av et somalisk nettverk med kickbacks, fiktive måltider, skallselskaper og hvitvasking av offentlig sosialhjelp. Svindelen er anslått til minst 250 millioner dollar. Enkelte anslår det totale beløpet til opp mot 500 millioner dollar. Midlene ble brukt på luksusbiler, eiendom og overføringer til Somalia. Relaterte saker om barnehagestøtte, boligstøtte og autismebehandling har ført til anklager om ytterligere hundrevis av millioner som er underslått. Disse sakene går nå sin gang i det amerikanske rettssystemet.
Det har provosert Donald Trump til sterke karakteristikker av det somaliske innvandrermiljøet i USA. Han har kalt Minnesota en «hub of fraudulent money laundering activity» og sagt at somaliere «contribute to nothing», «do nothing but complain» og at de burde «go back to where they came from and fix it”. Den somalisk-amerikanske kongressrepresentanten Ilhan Omar (D) fra Minnesota er nå under etterforskning for svindel og for å ha jukset med innreisesøknaden. Trump har karakterisert henne som «a sick and very dishonest person who hates our country.»
Uttalelsene er selvsagt polariserende, og ikke alle somaliere er kriminelle. Men det er heller ikke vanskelig å forstå bakgrunnen. Trump-tilhengerne ser det som en naturlig reaksjon på dokumenterte bedragerisaker og integrasjonsproblemer, som er særlig knyttet til det somaliske innvandrermiljøet. Trump kaller en spade for en spade. Kritikerne kaller karakteristikkene for rasistiske, islamofobiske og dehumaniserende.
Andre land
Dette er ikke unikt for USA. Data fra andre vestlige land viser det samme mønsteret. Somalierne er overrepresentert på alle statistikker.
Danmarks Statistik viser en overrepresentasjon på rundt 7–10 ganger for total kriminalitet, opp mot 19 ganger for grov vold og opp til 30 ganger for drap og drapsforsøk, sammenliknet med dansker. Vi ser tilsvarende tall fra Sverige, hvor det også er rapportert om utbredt organisert velferdskriminalitet med islamistiske tilknytninger. Liknende forhold rapporteres både fra Storbritannia, Nederland og Finland.
I Norge er det færre store, spektakulære saker av samme type, men høy og langvarig sosialhjelpsbruk, kombinert med store pengeoverføringer gjennom hawala-systemet til Somalia, reiser spørsmål om mulig svindel og altfor sjenerøse støtteordninger. Ekstremt lav yrkesdeltakelse og ekstremt høy andel på langvarig stønad tyder på strukturelle problemer mer enn på midlertidig nød.
Årsaker
Grunnen til at de ikke-vestlige muslimske innvandrerne, og somalierne især, skårer så dårlig på absolutt alle integreringsparametere, forklares offisielt og fra de 169 på Stortinget med sosioøkonomiske forhold. Dét er en bortforklaring.
De forklaringsvariablene som slår sterkest ut her, er åpenbart religion, føydal stamme- og klankultur og lavt utdanningsnivå, og trolig i dén rekkefølgen.
Det er riktig at de ikke-vestlige muslimske innvandrerne har størst andel i lavinntektsguppen. Og det er riktig at de har flest personer i husholdningen, samt at de bor under trangere forhold, men av den enkle grunn at de føder flere barn.
Samtidig er det påfallende at ikke-muslimske innvandrere fra samme område i Afrika (eritreere) eller Asia (vietnamesere, thailender, filippinere og indere), til forskjell fra de muslimske innvandrerne, scorer relativt «normalt» på integreringsparameterne.
Det er også påfallende at andre innvandrergrupper i lavinntektskategorien ikke har den samme lave yrkesdeltakelsen, det samme overforbruket av sosiale ytelser og den høye kriminaliteten som kjennetegner somalierne.
Og med en inntekt som er høyere enn hva norske minstepensjonister har, og som i enkelte barnerike somaliske familier kan komme opp i nærmere en million kroner i året, står det lite til troende at det er sosioøkonomiske forhold som forklarer atferden til somalierne.
Det er bare å slå fast at mønsteret med lav yrkesdeltakelse, høy velferdsavhengighet og overrepresentasjon mht. tung kriminalitet er veldokumentert, og det holder seg selv om en kontrollerer for inntekt og andre sosioøkonomiske variabler.
Det er også påfallende at somalierne åpenbart har så god økonomi at de kan sende flere hundre millioner kroner ut av landet via private islamske overføringstjenester, hawala. Hva som er Nav-penger, hva som er hvitvasking og hva som er bidrag til terrororganisasjoner eller penger til å finansiere kriminalitet og annen lyssky virksomhet i Somalia og andre steder, har norske myndigheter ingen kontroll over. Og det er påfallende at de gjør lite eller ingenting for å finne ut av det, til tross for at de er veldig opptatt av hvitvasking i forbindelse med norske borgeres utenlandstransaksjoner.
Konklusjon
Det som forklarer at somaliere skiller seg konsistent negativt ut på alle integrasjonsparametere i alle vestlige land, er først og fremst en totalitær, repressiv og ekspansiv religion som kolliderer med det sekulære og liberale vestlige tillitssamfunnet. Det er dette som gjør at de muslimske landene generelt skiller seg negativt ut, til forskjell fra innvandrere fra ikke-vestlige land i samme region som ikke er muslimske.
Somalia er et av verdens mest religiøst homogene land. Islam er statsreligion, og andelen muslimer ligger på rundt 99,9 %. De aller fleste er sunnimuslimer, hovedsakelig innenfor Shafi’i-skolen, med klare innslag av radikal sufisme. Det samme gjelder den somaliske diasporaen i USA, Sverige, Danmark, Storbritannia og andre vestlige land. Islam er tett knyttet til somalisk identitet og kultur.
Somalia har i tillegg en veldig sterk klansstruktur som følger med de somaliske innvandrerne til diasporaene i de vestlige land. Det forklarer både de klanbaserte nettverkene, gjengdannelsen og den organiserte kriminaliteten. Kulturelle faktorer som lav tillit til vertslandets institusjoner, føydal stammekultur og rigide kjønnsrollemønstre bidrar ytterligere til å forklare hvorfor gruppen skiller seg så sterkt ut sammenlignet med for eksempel vietnamesere, filippinere eller eritreere, til tross for lignende utgangspunkt. Et ekstremt lavt utdanningsnivå i et kunnskapssamfunn som det norske, gjør ikke integreringsutfordringene noe mindre.
Dette må vi tørre å snakke om
Dette er ikke et argument mot alle muslimske innvandrere og alle somaliere. Men svært mange utnytter systemet. De opptrer imidlertid bare rasjonelt i forhold til sitt utgangspunkt.
Dette er et argument mot en utrolig naiv innvandringspolitikk som ignorerer religiøse gruppeforskjeller, den kulturelle ballasten innvandrerne tar med seg fra opprinnelseslandet, det utstrakte misbruket av asylinstituttet, en særdeles liberal praksis med familiegjenforening og tildeling av statsborgerskap og en innvandringsdebatt som undertrykker fakta og stigmatiserer dem som stiller spørsmål ved kostnadene og skadene innvandringspolitikken påfører landets befolkning.
En effektiv og rettferdig innvandringspolitikk krever ærlig statistikk og en åpen debatt, at landets borgere får vite hva innvandringen koster for ulike innvandrergrupper, at det stilles sterkere krav til yrkesdeltakelse og at innvandrerne bidrar til sitt eget opphold, at det er bedre kontroll med velferdsmidlene og bruken av skattebetalernes penger, at det slås like hardt ned på innvandrerkriminalitet som på annen kriminalitet, at det utstrakte jukset med asylinstituttet, den liberale praksisen med familiegjenforening og tildeling av statsborgerskap opphører, og at de som ikke kan innordne seg, sendes tilbake til opprinnelseslandet.
En rettferdig innvandringspolitikk krever at de som ikke er villig til å bidra til sitt eget opphold, og ikke er villig til å innordne seg vertslandets lover og regler, og de som har fått opphold i landet på gale premisser, reiser tilbake dit de kommer fra eller til tredje-land i samme region. Når de kan reise på ferie til hjemlandet og sende barna på koran-skoler der, må de også kunne bo der.
Problemene knyttet til den ikke-vestlige innvandringen dreier seg om noe langt mer enn negativ sosial kontroll innad i innvandrermiljøene. Det er en bevisst avsporing. Dette dreier seg først og fremst om de enorme kostnadene, den utbredte voldskriminaliteten, velferdssvindelen og de store ulempene de ikke-vestlige muslimske innvandrerne påfører vertslandets befolkning.
Å fortsette å late som om integreringsproblemene bare er midlertidige eller forårsaket av rasisme eller kan bortforklares med sosioøkonomiske forhold og for lite penger til integrering, slik Mariam Abdi Hussein og flertallet av de 169 «folkevalgte» gjør, er for lengst tilbakevist av fler tiår med data. Dette begynner heldigvis stadig flere av velgerne å forstå.
Det burde derfor ikke overraske at stadig flere slutter seg til Donald Trumps karakteristikker, og at tilslutningen til de innvandringskritiske partiene stadig øker i Norge, som i resten av den vestlige verden. Dette kommer ikke til å ende godt dersom ikke innvandringspolitikken snarest snur 180 grader, bokstavelig talt.
Donald Trump kaller en spade for en spade. Det polariserer, men må likevel være helt legitimt. Fakta er fakta. Men han retter egentlig baker for smed. At somalierne og andre ikke-vestlige innvandrere utnytter systemet, kan vi først og fremst klandre oss selv for – det vil si: det store flertallet av de 169.
Folket er aldri blitt spurt om hva vi synes om innvandringspolitikken.
Legg igjen en kommentar