Valgnederlaget

Valgkamplokale med plakater for Vårt Parti og valgresultat på 35,7 prosent

Durham, North Carolina. Mellomvalget i USA endte med et klart nederlag for Republikanerne og for Donald Trump. Demokratene sikret seg flertall i både Representantenes hus og Senatet, med betydelige nettogevinster og flere overraskelser i tradisjonelt republikanske stater.

Særlig står woke-ekstreme James Talaricos valgseier over republikaneren Ken Paxton i den republikanske bastionen Texas, og den radikale muslimen Abdul el-Sayeds valgseier i Michigan frem som varsel om et skifte i velgerdemografien.

Utfallet ble bredt tolket, som en reaksjon på høye levekostnader og misnøye med retningen under Trump-administrasjonen. Exit-polls viste at økonomi og kjøpekraft dominerte velgernes bekymringer. Og mange var skuffet over Trumps manglende evne til å levere på valgløftene fra 2024.

Samme årsaker, motsatt fortegn

Presidentvalget i 2024 ga Trump seier, først og fremst som en følge av foregående administrasjoners vedvarende globaliseringspolitikk gjennom flere tiår. Eksporten av industri og arbeidsplasser til lavkostland, den manglende reallønnsveksten, den svekkede kjøpekraften og de åpne grensene skapte stor misnøye. Trump representerte et håp om bedre tider og et alternativ til donorstyrte politikere på begge sider i Kongressen.

Nå, to år etter, i 2026, er ikke situasjonen mye bedre, i alle fall ikke for den jevne amerikaner utenfor de store byene på øst- og vestkysten. Selv om veksten har tatt seg opp i USA (3,5 % i 3. kvartal) og er langt sterkere enn i Europa (0,4 %) og Norge (0,3 %), er prisstigningen fortsatt høy. Reallønnsveksten for mange grupper i konkurranseutsatt sektor er fortsatt lav. Boliglånsrenta fortsetter å stige. Bensin- og dieselprisen er rekordhøy.

I tillegg har Trump brutt løftet fra valgkampen i 2024 om «No More Wars». Krigen med Iran, den grove retorikken mot venner så vel som fiender, og flere andre utenrikspolitiske utspill har bidratt til å splitte MAGA-bevegelsen. Trumps kontroversielle uttalelser om Canada og Grønland har liten støtte i elektoratet.

Samlet har dette skapt et velgerklima der økonomisk frustrasjon sammen med amerikanske velgeres krigstrøtthet etter årevis med mislykkede kriger i Midtøsten, har veid tyngre enn de langsiktige ambisjonene om å Make America Great Again.

For dét er naturligvis ikke gjort over natten. Omfattende strukturelle omlegninger av den økonomiske politikken tar tid. Det tar tid å flytte bedrifter og arbeidsplasser fra Kina og andre lavkostland tilbake til USA, selv om det egentlig skjer i et forbausende høyt tempo. Trump-administrasjonen har ikke vært god til å kommunisere dette. Forventningsstyringen har vært svak. Ikke så rart i et land hvor media er minst like narrativstyrte som i Norge.

Resultatet var mange skuffede velgere som opplevde enda høyere matvarepriser, enda høyere bensinpriser og enda høyere boliglånsrenter nå i 2026, til tross for at økonomien samlet sett har vokst, og til tross for at Wall Street går så det griner.

Demografiske skift

Exit- og velgerundersøkelser (blant annet AP Voter Poll/SSRS og CIRCLE) viste tydelige bevegelser mot Demokratene i velgergrupper som tidligere har hellet mot Rrepublikanerne. Blant unge velgere, de i gruppen 18–29 år og i hovedsak Gen Z, stemte 72 % på Demokratenes kandidater. Også unge menn og hvite ungdommer beveget seg markant mot Demokratene.

Støtten blant hispaniske velgere til Republikanerne falt fra nær 40 prosent i presidentvalget i 2024 til om lag en tredjedel nå under suppleringsvalget. Det var også bevegelser mot Demokratene blant svarte velgere (særlig menn), deler av den arbeiderklasse-relaterte velgerskaren, og blant uavhengige og tidligere Trump-tilhengere. Millennials (om lag 30–45 år) lå også med overvekt på demokratisk side, om enn mindre ekstremt enn den yngste Z-kohorten. Eldre velgere (spesielt 65+), var mer delt eller lett republikanervennlige.

Z-generasjonen er en generasjon med mer radikale velgere. De har ikke opplevd den kalde krigen, trusselen fra det kommunistiske Sovjetunionen, de repressive regimene i Øst-Europa, kulturrevolusjonen i Kina og massedrapene i Kambodsja. Samtidig er terskelen for deres inngang til arbeids- og boligmarkedet blitt betydelig høyere enn hva tilfellet var for deres foreldre. De har opplevd covid og friheten fra stemplingsurene. De har sett veksten i velferdsordningene, og at det er mulig å høste av disse gjennom statlig styrt overførings- og omfordelingspolitikk. De heller mot den radikale sosialistiske fløyen i Det demokratiske partiet.

Samtidig, og på samme måte som i Norge og i Vesten for øvrig, gjør den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen seg nå stadig sterkere gjeldende i amerikansk politikk. Ilhan Omar, representant i Kongressen for Minnesota siden 2019, Abdul El-Sayed historiens første muslimske senator, og Zoran Mamdami, som er borgermester i New York, er blant de mest profilerte, men det er mange flere ikke-vestlige innvandrere som nå gjør seg gjeldende i amerikansk politikk både på føderalt, delstats- og lokalt nivå.

Historien går igjen

Koalisjonen mellom radikal islam og Z-generasjonens ytre venstre vinner frem i USA på samme måte som i Norge og i Europa ellers. Det er nye velgergrupper de etablerte partiene frir til med radikal skatte- og omfordelingspolitikk, ekspansiv finanspolitikk ispedd en betydelig dose klima-, woke– og identitetspolitikk. I topartisystemet i USA kommer det Demokratene til gode. I Norge prøver så vel Høyre som Arbeiderpartiet, og alt til venstre for Ap, å kapitalisere på dette skiftet i velgerdemografien.

Et sentralt element er den evige konflikten knyttet til privat eiendomsrett, mellom dem som har skapt og arbeidet seg opp verdier, og de som ikke har gjort det. Flertallet kan bruke sin demokratiske tyngde – one man, one vote – til å ekspropriere verdier fra de få som har, og omfordele til de mange som ikke har, eller ikke har like mye.

Dette er kjernetanken i den demokratiske sosialismen, som de kaller det her i USA. Den skiller seg fra marxismen ved at omfordelingen av verdier ikke lenger skjer gjennom revolusjon og direkte overtakelse av produksjonsmidlene, men gjennom demokratisk vedtatte og sterkt progressive skatteregimer og gjennom velferdsstatens sjenerøse overføringer og omfordeling av verdier. Det er det samme vi ser i Norge og i Europa som vi nå omsider har sett slå ut under mellomvalget i USA.

Postmodernismens regelløshet har banet veien for woke og identitetspolitikken og fungerer som legitimering og ideologisk overbygning for konfiskering og omfordeling av eiendom og verdier. Den setter den private eiendomsretten og det syvende bud – «du skal ikke stjele» – til side til fordel for maksimen om at alt er felleseie og bør deles. I den postmoderne verden tilhører det andre har tilegnet seg gjennom hardt arbeid, ikke primært den enkelte. Det skal fritt kunne disponeres av fellesskapet.

Sammenhengen

Demokratenes seier i mellomvalget reflekterer derfor både velgernes misnøye og utålmodighet med at det tar tid å få restrukturert økonomien, slik at det kommer de brede lag til gode. Og samtidig reflekterer det et demografisk skifte hvor den venstreradikale Z-generasjonen begynner å gjøre seg gjeldende i politikken, sammen med de ikke-vestlige innvandrergruppene.

Begge velgergrupper omfavner ekspansiv finanspolitikk, vekst i offentlige utgifter og en progressiv skatte- og omfordelingspolitikk, som svar på økonomisk press. De eldre og mer tradisjonelle republikanske velgergruppene forble mer stabile selv om matvarepriser, bensinpris og lånerenter selvsagt også veier tungt for dem.

Det er en skremmende utvikling. Innvandringspolitikken har allerede grundig endret velgerdemografien både i USA og i Europa, og den fortsetter å gjøre det. Og for Z-generasjonen og generasjonene som kommer etter, som ikke har den historiske ballasten eller forstår elementære økonomiske sammenhenger om at pengene må komme fra et sted, er selvsagt omfordelingspolitikken et fristende alternativ til selv å jobbe og bidra.

Vil MAGA-bevegelsen kunne slå tilbake igjen i amerikansk politikk? Eller vil trykket fra venstresiden bare øke i årene som kommer? Er det som Margareth Thatcher sa, at «Sosialistene driver på helt til de går tom for andre folks penger.»

Jeg tror begge deler. Det brede folkelige opprøret mot donorstyrte og korrumperte politikere, mot globaliserings- og innvandringspolitikken og mot woke-galskapen og den regelløse identitetspolitikken kommer bare til å vokse i USA, som i resten av den vestlige verden. MAGA-bevegelsen har en kraft som ikke kan stoppes.

Men samtidig kommer presset fra venstresiden og den voksende innvandrerbefolkningen bare til å øke, om innvandringen ikke reverseres og undervisningen i økonomisk og politisk historie igjen får plass på universiteter og læresteder. Det er der slaget kommer til å stå, og på grensen til Mexico og langs Schengens yttergrense.

Legg igjen en kommentar